alt=A monochrome illustration of a narrow street, viewed from a corner, or intersection. A large three-storey building is visible on the right of the image. The ground floor has three windows, the first and second floors have two windows each. The roof appears to contain a row of windows, for a loft space. The word "KING" is written between the first and second floors, and a sign, "Gas meter maker" hangs above the ground floor windows.|miniatyr|293x293pk|En illustrasjon av Cock Lane fra 1800-tallet. Spøkelsesjakten fant sted i den tre-etasjes bygningen på høyre side.
Spøkelset i Cock Lane (engelsk: Cock Lane ghost ) var en påstått jakt som tiltrakk seg stor oppmerksomhet i 1762. Stedet var en leilighet i Cock Lane, en kort gate inntil Londons Smithfield market og et par minutters gange fra St. Pauls katedral. Hendelsen dreide seg om tre personer: William Kent, en ågerkarl fra Norfolk, Richard Parsons, en kontorist på menighetskontoret og Parsons' datter, Elizabeth.
Etter at Kents kone Elizabeth Lynes døde under en fødsel, ble han romantisk involvert i hennes søster, Fanny. Kirkens lover hindret paret i å gifte seg, men de flyttet likevel til London og bosatte seg i en leilighet i Cock Lane som var eid av Parsons. Her hadde man hørt merkelige bankelyder, og det ble rapportert om spøkelsesaktige skikkelser, selv om det meste av dette stoppet etter at paret flyttet inn. Etter at Fanny døde av kopper og Kent vant et rettslig krav mot Parsons på grunn av en utestående gjeld, gjenopptok bankingen. Parsons hevdet at Fannys spøkelse hjemsøkte eiendommen hans, og senere Kents datter. Regulære seanser ble holdt for å fastslå «Scrattching Fanny»s motiver. Cock Lane ble ofte ufremkommelige da det mylderet av interesserte tilskuere.
Spøkelset dukket opp og hevdet at Fanny hadde blitt forgiftet med arsenikk, og Kent ble mistenkt for å være hennes morder. Men en kommisjon hvor Samuel Johnson var en av medlemmene, konkluderte med at det antatte spøkelset var svindel. Videre undersøkelser viste seg å være svindel begått av Elizabeth Parsons etter påtrykk fra hennes far. De ansvarlige ble tiltalt og funnet skyldige. Richard Parsons ble uthengt og dømt til to år i fengsel.
Cock Lane-spøkelset kom i fokus etter en uenighet mellom metodister og den anglikanske kirken, og ble ofte nevnt i tidens litteratur. Charles Dickens var en av flere viktorianske forfattere som i sine arbeider hentydet til historien, og billedlige satirikere som William Hogarth malte spøkelser i to av sine malerier.
Bakgrunn I 1756–57 giftet William Kent, en skomaker fra Norfolk seg med Elizabeth Lynes, datter av en kjøpmann fra Lyneham. De flyttet til Stoke Ferry hvor Kent hadde et losjihus, og senere bestyrte han det lokale postkontoret. Det var tilsynelatende svært mye kjærlighet, men ekteskapet ble kortvarig. Innen en måned etter innflyttingen døde Elizabeth under en fødsel. Hennes søster Franc, kjent som Fanny, hadde under Elizabeths graviditet flyttet inn med paret og hun overtok omsorgen for barnet og dets far. Gutten levde ikke lenge, og Fanny som tok vare på William og huset, innledet et forhold til William, men kirkens lover utelukket ekteskap. Da Kent reiste til London for å søke råd, ble han fortalt at siden Elizabeth hadde gitt ham en sønn, var ekteskap med Fanny umulig. I januar 1759 ga han opp postkontoret, forlot Fanny og flyttet til London i den hensikt å «kjøpe et sted uten noe offentlig kontor i håp om at dette skulle slette den lidenskapen han hadde til Fanny». Fanny bodde i mellomtiden hos en av sine brødre i Lyneham.
Til tross for hennes families misbilligelse av forholdet, begynte Fanny å skrive lidenskapelige brev til Kent, «fylt med gjentatte forsikringer om å tilbringe resten av sitt liv med ham». Til slutt lot han henne bli med ham på hybelen i East Greenwich i nærheten av London. De to bestemte seg for å leve sammen som mann og kone, opprette et gjensidig felles testamente og håpet å gjøre dette diskret, men de hadde ikke regnet med Fannys relasjoner. Paret flyttet til et losjihus i nærheten av Mansion House, men utleier hadde hørt om deres forhold til Fannys familie og uttrykke sin forakt ved å nekte å betale tilbake 20 pund som Kent hadde lånt ham (27 400 pund nå). Som svar på dette fikk Kent ham arrestert."Grantpp410" Richard Parsons Tidlig en morgen på vei til morgenbønn i Church of St Sepulchre-without-Newgate, møtte William Kent og Fanny menighetens kontorist, Richard Parsons. Selv om han generelt ble betraktet som respektabel, var Parsons kjent som avhengig av alkohol og slet med å forsørge familien sin. Han lyttet til det paret fortalte om situasjonen, og han var sympatisk og tilbød dem losji i sitt hjem på Cock Lane. Det lå nord for St Sepulchre langs en smal, svingete gjennomfartsåre lik de fleste av Londons gater, og var et tre-etasjes hus. Det hadde vært respektabelt, men leilighetene var nå forfalne og besto av et enkelt rom i hver etasje, forbundet med en vindeltrapp. Kort tid etter Mr. og Mrs. Kent (som de kalte seg) flyttet, lånte Kent 12 guineas til Parsons som skulle betales tilbake i rater med en guinea per måned. Det var mens Kent var borte i et bryllup på landet, at de første merkelige lydene begynte. Parsons hadde en kone og to døtre. Den eldste, Elizabeth, ble beskrevet som «litt kunstnerisk jente i elleveårsalderen». Kent ba Elizabeth om å bo sammen med Fanny, som da var flere måneder inn i svangerskapet, og å bruke hans seng mens han var borte. De to rapporterte å høre riper og knakende lyder. Disse ble tilskrevet av fru Parsons å stamme fra en skomaker i nabolaget, men da lydene ble gjentatt på en søndag spurte Fanny om skomakeren arbeidet den dagen. Fru Parsons fortalte henne at det gjorde han ikke. James Franzen, en utleier i nærheten av Wheat Sheaf pub, var et annet vitne. Etter at han besøkte huset, rapporterte han at de hadde sett et hvitt spøkelse gå opp trappen. Livredd kom han hjem, der Parsons senere besøkte ham, og hevdet også å ha sett et spøkelse. Arven Da Fanny bare var noen uker fra fødselen, gjorde Kent ordninger for å flytte til en eiendom på Bartlet's Court i Clerkenwell, men i januar 1760 var den ennå ikke klar, så de flyttet i stedet til en mindre praktisk leilighet i nærheten. Hensikten var bare et midlertidig opphold. Men 25. januar ble Fanny syk. Den behandlende lege diagnostiserte det som et tidlig stadium av en akutt feber og var enig med Kent i at losjiet var utilstrekkelig i et kritisk stadium av svangerskapet. Fanny ble derfor flyttet med buss til Bartlet's Court. Den neste dagen kom legen hennes tilbake og møtte henne på apoteket. Begge var enige om at Fannys symptomer var en indikasjon på kopper. Etter å ha hørt dette, ble Fanny sendt til en advokat for å sikre at testamentet var i orden, og at Kent skulle arve hennes eiendeler. En bekjent av Kent, Stephen Aldrich, rektor ved St. John Clerkenwell, beroliget henne med at hun ville bli tilgitt sine synder. Hun døde 2. februar. Som hovedbegunstiget i Fannys testamente bestilte Kent en kiste, men da han var redd for at forholdet deres skulle bli kjent, ba han om at den forble navnløs. For å kunne registrere begravelsen ble han imidlertid tvunget til å oppgi et navn, og han oppga hennes. Fannys familie ble varslet og hennes søster Ann Lynes, som bodde i nærheten på Pall Mall, deltok i begravelsen i St. John's. Da Ann hørte om vilkårene i Fannys testamente som etterlot henne og hennes brødre og søstre et halvt pund hver og Kent resten, prøvde hun å omstøte testamentet.
Spøkelsesjakten alt=A monochrome illustration of a ramshackle room. Windows allow light to stream in, from the right of the image. Plaster is missing from the ceiling. A large fireplace dominates the far wall, and is surrounded by various cupboards and containers. The floor appears to be formed from planks of wood.|venstre|miniatyr|En illustrasjon fra 1800-tallet av rommet hvor det uforglemmelige fant sted. Kents tidligere utleier, Parsons hadde ikke tilbakebetalt Kent lånet hvor det gjenstod omtrent tre guineas. Kent instruerte sin advokat om å saksøke ham. Han klarte å inndrive gjelden i januar 1762, akkurat samtidig som de mystiske lydene på Cock Lane hadde begynt på nytt. Catherine Friend hadde innlosjert seg der kort tid etter at paret dro, men flyttet ut da hun merket at lydene ikke stoppet. De hadde kommet tilbake med jevne mellomrom og blitt hyppigere. De kom tilsynelatende ikke fra Elizabeth Parsons, som også ble regelmessig forstyrret av uforklarlige lyder. Hun sammenlignet lyden som høres når en katt skraper på en stol. Angivelig, fast bestemt på å avsløre sin kilde, fikk Richard Parsons en snekker til å fjerne panelet rundt Elizabeths seng. Han henvendte seg til John Moore som var assisterende predikant på St. Sephulcure siden 1754 og rektor i St Bartholomew-the-Great i Vest-Smithfield siden juni 1761. Tilstedeværelsen av et spøkelse ble antatt å tilhøre Fannys søster, Elizabeth. Fanny hadde selv hørt det mens Fanny lå for døden. Moore og Richard Parsons konkluderte med at det spøkelset som nå hjemsøkte Parsons' hus måtte være Fanny Lynes i egen person. Forestillingen om at en persons ånd kunne komme tilbake fra de døde for å advare de som fortsatt var i live, var en vanlig oppfatning. Tilstedeværelsen av to tilsynelatende rastløse ånder var derfor et åpenbart tegn for begge mennene på at hvert spøkelse hadde et viktig budskap å formidle.
Parsons og Moore utviklet en metode for kommunikasjon; et slag for ja, to slag for nei. Ved hjelp av dette systemet, dukket spøkelset opp for å hevde at Fanny hadde blitt myrdet. Det ble antatt at den mystiske skikkelsen i hvitt som skremte James Franzen, ble antatt å være spøkelset til Elizabeth, og som hadde dukket opp der for å advare søsteren om hennes forestående død. Ettersom det første spøkelset tilsynelatende hadde forsvunnet, ble denne anklagen mot Kent – at han myrdet Elizabeth – aldri fulgt opp. Men gjennom gjentatte avhør av Fannys spøkelse ble det spådd at hun ikke hadde dødd av virkningene av kopper, men snarere heller fra arsenikkforgiftning. Den dødelige giften hadde visstnok blitt administrert av Kent ca. to timer før Fanny døde, og nå mente man at hennes sjel ønsket rettferdighet. Moore hadde hørt fra Parsons hvordan Kent hadde inndrevet gjelden han skyldte ham. Han hadde også hørt at Ann Lynes hadde klaget over at Fannys kistelokk ble skrudd på så hun ikke hadde vært i stand til å se sin søsters lik. Moore mente at Fanny ikke viste synlige tegn på kopper, og at hvis hun hadde blitt forgiftet, ville mangel på arrdannelse ha vært noe Kent heller ville holde skjult. Som prest med vinkling mot metodisme var han tilbøyelig til å stole på ånden, men for ekstra støtte søkte han bistand fra Thomas Broughton, en tidlig metodist. Broughton besøkte Cock Lane 5. januar og forlot stedet, overbevist om at spøkelset var ekte. Historien spredte seg gjennom London. The Public Ledger begynte å publisere detaljerte beretninger om fenomenet, og Kent kom under offentlig mistanke som morder.
Seanser