300px|høyre|miniatyr|En British Eagle Britannia 312 (bak) og Viscount 701 på Manchester lufthavn i august 1964. British Eagle International Airlines var et stort britisk uavhengig flyselskap som opererte fra 1948 til det gikk konkurs i 1968. Det opererte rute- og charterfly på nasjonale, internasjonale og transatlantiske strekninger.
Historie Dannelse og tidlig drift Harold Bamberg, en tidligere krigsflyver, etablerte flyselskapet 14. april 1948 med en nominell aksjekapital på 100 pund som Eagle Aviation Ltd. på Aldermaston. Den første flåten bestod av to bombefly fra krigen, konvertert til å frakte frukt og grønnsaker. Det første flyet i aktiv tjeneste var en ombygget Handley Page Halifax. Eagles første kommersielle fly fraktet en last med kirsebær fra Verona til Bovingdon. Det transporterte frukt fra Italia og Spania til kjøpmenn i Covent Garden. Det opererte sammen med en annen Halifax, kalt «Red Eagle». Begge flyene fikk omfattende oppgaver sammen med ytterligere to andre under Berlinblokaden.
Flyselskapet kjøpte Air Freight Ltd. med ytterligere tre Halifax senere samme år. Eagle kjøpte tre Avro York på slutten av 1949, etterfulgt av åtte andre, og brukte disse til tidlig i 1955 til både passasjer- og frakt-charter. Eagle Aviation flyttet til London Luton lufthavn i 1950. I det meste av selskapets tid lå hovedkontoret i Clarges Street i det sentrale London.
I 1951 fikk British Eagle sin første ordinære stalige kontrakt fra War Office for transport av soldater mellom Storbritannia og Singapore i august 1951. Dette bidro til å holde en flåte på seks Halifax og ni Avro York opptatt og ga arbeid til 100 mann, inkludert 12 piloter. Virksomheten flyttet til Blackbushe Airport i 1952. Et år senere ble det etablert ruteflyvning i samarbeid med British European Airways (BEA), som Eagle hadde kjøpt en rekke Vickers Viking fra.
Start av ruter høyre|miniatyr|Avro York fra British Eagle på London Luton lufthavn i 1952. I løpet av 1953 fikk British Eagle stadig økende charteroppdrag, inkludert for første gang flyvninger til Middelhavet. Etter Eagles beslutning om å selge sine York-fly til det konkurrerende britiske, uavhengig Skyways for pund, gikk selskapet over fra charter til ruter fra sin nye base på Blackbushe Airport med Vickers Viking. Den første av disse ble kjøpt fra Crewsair, et annet konkurrerende britisk uavhengig selskap. British Eagle hadde etablert Eagle Airways som et nytt selskap for ruter slik at British Eagle fikk ansvar for all chartervirksomhet (inkludert troppetransporten). Eagle Airways startet sin første rute 6. juni 1953 fra London (Blackbushe) til Beograd (via München), etterfulgt av London—Aalborg og London—Gøteborg. Det begynte også å operere innenlandsflyvninger i Storbritannia og flere internasjonale ruter til andre vesteuropeiske destinasjoner. Eagles nye ruter ble operert med 22 Vickers Viking, de som var igjen fra et tidligere kjøp av 37 tidligere BEA-fly. høyre|miniatyr|Eagle Airways Vickers Viking i Manchester lufthavn juli 1959.
Etablering i feriemarkedet I 1954 ga det britiske luftfartsverket, Ministry of Aviation, Eagle konsesjon til å drive et begrenset program for en ny type lavkostruter som kombinerte fly utenlands med hotell til en pris som lå vesentlig under den samlede summen av fly og hotell, hvis kjøpt separat. Dette nye konseptet aktiverte flyselskapet til å omgå regulatoriske begrensninger som hindret private flyselskap fra å konkurrere med sine statlige kolleger. Den bidro også til å øke utnyttelse av flåten.
Da reisebyrået Thomas Cook & Son avviste Eagles tilbud om å ta på seg rollen som selskapets turoperatør, kjøpe Eagle Sir Henry Lunn Ltd.s reisebyråkjede. Dette gjorde selskapet til en av pionerene innen den britiske pakketur-industrien, og sannsynligvis markerte at man for første gang i Storbritannia hadde et flyselskap som var integrert med sin egen in-house turoperatør (dvs. der et flyselskap eier eller er eid av en turoperatør eller begge er en del av en integrert gruppe). British Eagle kjøpte også Polytechnic Touring Association på 1950-tallet og dannet Lunn Poly bestående av to byråer, på midten av 1960-tallet.
Eagles første pakketur, IT-flyvninger, gikk til destinasjoner i Italia og Spania (herunder Mallorca). For å gjøre turene sine mer attraktive og øke salget, begynte Lunn å tilby avbetalingsordninger. Mellom 1955 og 1960 ble mange av selskapets turer gjennomført av Eagle Airways som operatør.
Programmet sommeren 1957 omfattet IT-turer for første gang. Det var en 15-dagers alt inklusive-tur til Spanias Costa Brava. Denne kombinerte fly til Perpignan i Sør-Frankrike og videre med turistbuss til priser som startet på 32,50 pund for reiser på mandager (36 pund for weekend). Også i 1957 sluttet Eagle seg til IATA.
Forgrening til utlandet Den 26. juli 1957 dannet Eagle et utenlandsk datterselskap, Eagle Airways (Bermuda), for å forberede lanseringen av en transatlantisk rute mellom Bermuda og New York med Viscount 800 turboprop-fly. Et år etter dets første transatlantiske rute ble selskapets Nord-Atlantiske rute utvidet til Montreal, Baltimore, Washington og Nassau.
Kjøp av importerte fly høyre|miniatyr|Douglas DC-6A iført Eagle Airways farger på London Heathrow Airport, august 1960 I 1958 kjøpte Eagle de tre første av en eventuell serie på seks Douglas DC-6 for langdistanse charter og ruter. Disse var flyselskapets første fly med trykk-kabin. De var også de første importerte flyene. Dette oppkjøpet markerte en viktig endring med hensyn selskapets anskaffelsespolitikk, da ny lovgivning tillot (for første gang) at fly importert fra utlandet — vanligvis amerikanske modeller — kunne betales i dollar. Mangel på utenlandsk valuta for å finansiere utenlandske flykjøp førte tidligere til at alle private britiske flyselskaper måtte utstyre sine flåter, enten med britiskbygde sivile/ex-militære fly, eller krigsoverskudds, utenlandskbygde militære transport fly som hadde deltatt i RAF Transport Command, hovedsakelig Douglas Dakota. Deres statlige kolleger kunne søke om regjeringens tillatelse til å importere utenlandske fly. Dette ble bare gitt hvis det ikke var noe egnede britiske alternativer tilgjengelige. Disse tiltakene hadde blitt etablert i løpet av de tidlige etterkrigsårene for å bevare så mye av Storbritannias knappe US dollar-devaluerte, utenlandske valutareserver som mulig.
Oppstart av lavkostruter på den vestlige halvkule Eagle Airways (Bermuda) ble etablert for kommersielle ruter i mai 1958 mellom Bermuda og New York, og konkurrerte direkte med tre av verdens mektigste selskaper — BOAC, Pan Am og Eastern Air Lines. Andre regionale ruter på den vestlige halvkule fulgte. Stimulert av lave priser vokste trafikkvolumene på sektorene Nassau–Miami og Bermuda–JFK slik at det var mulig å kjøre lønnsomt med en Viscount fire ganger daglig på førstnevnte og en lignende operasjon tre ganger daglig på sistnevnte. Dette økte Eagles, så vel som den samlede britiske markedsandelen på disse rutene. Denne suksessen ga drivkraft for Eagle Airways (Bermuda) til å etablere ukentlige lavkostruter til London med en hel økonomiklasse DC-6C. Bruk av utenlandskregistrerte luftfartøy på London-ruten gjorde det mulig å omgå restriktive konsesjonsbestemmelser (inkludert de i den nye luftfartsloven i 1960) som bare omfattet britiskregistrerte fly. Bermudas status som en britisk koloni trengte ingen gjensidig godkjenning av utenlandske myndigheter. Eagles nye direkte Bermuda—London-ruter ble et billigere og raskere alternativ til BOACs DC-7C som gikk via New York. Imidlertid krevde vilkårene i konsesjonen at Eagle måtte dele sine inntekter med BOAC.
I november 1958 anmodet Eagle Air Transport Advisory Council (ATAC) om tillatelse til å tilby lave billettpriser på eksisterende og planlagte ruter til Kypros, Gibraltar, Malta, Singapore, Bahamas, Caribbean, samt Øst- og Vest-Afrika. For eksempel, Eagles foreslåtte billettpris på 19 pund til Malta sammenlignet med BEAs 52,60 pund, og Eagles Singapore-pris 199 pund sammenlignet med BOACs 351 pund. Dette markerte for første gang at et privat britisk flyselskap søkte godkjenning for å tilby billettpriser på ruter som lå under tilsvarende publiserte billettpriser på de statlig eide selskapene med en betydelig margin. Eagles lave billettpriser var satt slik for å øke den britiske markedsandelen på ruter som de statlige selskapene hadde monopolisert for å stimulere etterspørselen. Flyselskapet hevdet at den britiske økonomien som helhet ville tjene på at det ble gitt tillatelse til å tilby disse prisene som ville gi Storbritannia utenlandsk valuta.
Etter seks år med tap klarte Eagle å bryte det de selv hevdet å være Storbritannias største nettverk av uavhengige selskapers nettverk bestående av 12 ruter til Europa i 1959. På slutten av 1950-tallet ble alle flyvninger gjennomført i Eagle Airways navn.
Tidlig på 1960-tallet (1960–1963) høyre|miniatyr|Bristol Britannia fra Cunard Eagle på London Stansted lufthavn i 1961. Som følge av at sivil virksomhet på Blackbushe ble avsluttet i 1960, flyttet Eagle sin base til London Heathrow.
Eagle hadde sammen med British United Airways (BUA) — den viktigste, nye, uavhengige konkurrenten — hadde lykkes i sin korridorpolitikk rettet mot regjeringen i å få til en endring i lovgivningen som til nå hadde gitt de statlige kolleger et virtuelt monopol på ruter. Dette førte til luftfartsloven i 1960 som avskaffet BEAs og BOACs lovfestede monopol på viktige nasjonale og internasjonale ruter og — teoretisk — ga de uavhengige like muligheter til å etablere slike ruter i sin egen rett. Eagle gikk sammen med BUA og Caledonian Airways — en uavhengig oppkomling som de senere kom til å konkurrere med – rett på for å få konsesjon til å drive transatlantiske ruter. En fullverdig rutevirksomhet var den eneste måten å bygge et flyselskap med en langsiktig, stabil fremtid. Det ble hevdet at chartervirksomheten — i hovedsak troppetransport, ad hoc og charter — gjorde langsiktig planlegging fremover vanskelig på grunn av ekstreme sesongvariasjoner og generelt lave marginer. Derfor så Eagle sin fremtid først og fremst som en internasjonal ruteoperatør for passasjerer og frakt med transatlantiske ambisjoner.
Cunard-perioden
Cunard Eagle Airways I mars 1960 kjøpte Cunard Steamship Company en 60 % eierandel for 30 millioner pund, noe som resulterte i en endring av navnet til Cunard Eagle Airways. Støtten fra denne nye aksjonæren aktiverte Cunard Eagle til å bli det første britiske uavhengige flyselskapet til å drive ren jetpassasjerfly, som førte til kjøp av to nye Boeing 707 passasjerfly til seks millioner pund. Denne ordren hadde blitt plassert (inkludert en opsjon på et tredje fly) i forventning om å få trafikkrettigheter for transatlantiske ruter. Flyselskapet fikk den første Bristol Britannia 5. april 1960 (på leasing fra Cubana).
Cunards oppkjøp av en kontrollerende eierandel i Eagle førte til at Bamberg ble dets nye direktør i håp om at hans kunnskap om bransjen ville hjelpe dem til å få en betydelig andel av de 1 million som krysset Atlanterhavet med fly i 1960. Dette var også første gang at flere passasjerer valgte å foreta sin transatlantiske overfart med fly i stedet for skip.
I april 1960 godkjente regjeringen en rekke nye Colonial Coach-priser for reiser som britiske statsborgere foretok bare på kabotasjeruter som forbandt Storbritannia med de gjenværende koloniene. Til tross for motstand fra IATA, sto britiske flyselskaper – inkludert britiske IATA-medlemmer – fritt til å innføre dem fra 1. oktober 1960, ettersom britiske myndigheter kontrollerte prisene i begge ender. Bortsett fra Eagle, inkluderte mottakerne BEA, BOAC, BUA og Skyways.