Den russiske borgerkrigen (russisk: Гражданская война в России, Grazhdanskaya voyna v Rossii) ble utkjempet i det tidligere Det russiske keiserdømmet i perioden 1918–1922 mellom flere partier og grupperinger. Det ble utløst av den sosialdemokratiske russiske provisoriske regjeringen ble styrtet i oktoberrevolusjonen, da mange fraksjoner kjempet for å bestemme Russlands politiske fremtid. Det resulterte i dannelsen av Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk og senere Sovjetunionen på det meste av sitt territorium. Finalen markerte slutten på den russiske revolusjonen, som var en av de viktigste begivenhetene på begynnelsen av 1900-tallet.
Det russiske monarkiet endte med abdikasjonen av tsar Nikolaj II under februarrevolusjonen, og Russland var i en politisk endring. En spent sommer kulminerte i oktoberrevolusjonen, der bolsjevikene styrtet den provisoriske regjeringen i den nye russiske republikken. Bolsjevikenes maktovertakelse ble ikke universelt akseptert, og landet gikk inn i borgerkrig. De to største stridende var den røde armé («de røde»), som kjempet for etableringen av en bolsjevikledet sosialistisk stat ledet av Vladimir Lenin, og de løst allierte styrkene kjent som den hvite armé («de hvite»), som fungerte som en stor politisk paraply for både høyre- og venstreorienterte motstander mot bolsjevikstyret. I tillegg var rivaliserende militante sosialister, særlig de ukrainske anarkistene fra det ukrainske området Machnovsjtjyna og venstresosialist-revolusjonære, involvert i konflikt mot bolsjevikene. De, så vel som ikke-ideologiske grønne armé («de grønne), motarbeidet bolsjevikene, de hvite og de utenlandske intervensjonistene. «Russian Civil War», Encyclopædia Britannica Online 2012 Tretten fremmede nasjoner grep inn mot den røde armé, særlig den allierte intervensjonen, hvis primære mål var å gjenopprette østfronten under første verdenskrig. Tre utenlandske nasjoner fra sentralmaktene grep også inn, og konkurrerte med den allierte intervensjonen med hovedmålet å beholde territorium de hadde fått i Brest-Litovsk-traktaten med Sovjet-Russland.
Bolsjevikene konsoliderte først kontrollen over det meste av det tidligere imperiet. Brest-Litovsk-traktaten var en fredsavtale avtalt i en nødsituasjon med Det tyske keiserrike, som hadde erobret store deler av det russiske territoriet under revolusjonens kaos. I mai 1918 gjorde den tsjekkoslovakiske legionen i Russland opprør i Sibir. Som reaksjon begynte de allierte sine nordrussiske og sibirske intervensjoner. Dette, kombinert med opprettelsen av den provisoriske all-russiske regjeringen, førte til en reduksjon av bolsjevikkontrollert territorium til det meste av det europeiske Russland og deler av Sentral-Asia. I 1919 begynte den hvite armé flere offensiver fra øst i mars, sør i juli og vest i oktober. Framskritt ble senere kontrollert av østfrontens motoffensiv, sørfrontens motoffensiv og nederlaget til den nordvestlige hæren.
I 1919 var de hvite hærene på retrett og i begynnelsen av 1920 ble de beseiret på alle tre fronter. Leggett (1981), s. 184; Service (2000), s. 402; Read (2005), s. 206. Selv om bolsjevikene vant, var den russiske statens territorielle utstrekning redusert, for mange ikke-russiske etniske grupper hadde brukt uorden til å presse på for nasjonal uavhengighet. Hall (2015), s. 83. I mars 1921, under en relatert krig mot Polen, ble Riga-freden signert, og delte omstridte territorier i Belarus og Ukraina mellom republikken Polen og Sovjet-Russland. Sovjet-Russland forsøkte å gjenerobre alle nylig uavhengige nasjoner i det tidligere imperiet, selv om deres suksess var begrenset. Estland, Finland, Latvia og Litauen slo alle tilbake sovjetiske invasjoner, mens Ukraina, Belarus (som et resultat av den polsk-sovjetiske krigen), Armenia, Aserbajdsjan og Georgia ble okkupert av den røde armé.Lee (2003), s. 84, 88.Goldstein (2013), s. 50. I 1921 hadde Sovjet-Russland beseiret de ukrainske nasjonale bevegelsene og okkupert Kaukasus, selv om anti-bolsjevikiske opprør i Sentral-Asia varte til slutten av 1920-tallet. Hall (2015), s. 84.
Hærene under Aleksandr Koltsjak ble til slutt tvunget på en masseretrett østover, også omtalt som den store sibirske ismarsjen.«Baikal March», Union of the European Historical Military Groups Bolsjevikiske styrker rykket østover, til tross for at de møtte motstand i Tsjita, Yakut og Mongolia. Snart splittet den røde armé Don-hæren og de frivillige hærene, og tvang evakueringer i Novorossijsk i mars og Krim i november 1920. Etter det var anti-bolsjevikisk motstand sporadisk i flere år frem til erobringen av Vladivostok i oktober 1922, men fortsatte videre med det muslimske basmatjiopprøret i Sentral-Asia og Khabarovsk Krai fram til 1934. Det var anslagsvis 7 til 12 millioner ofre under krigen, for det meste sivile. Mawdsley (2007), s. 287.
Bakgrunn thumb|Polsk anti-sovjetisk plakat som demoniserer Lev Trotskij.
Første verdenskrig Se hovedartikkel: Første verdenskrig Det russiske imperiet kjempet i første verdenskrig fra 1914 sammen med Frankrike og Storbritannia (trippelententen) mot Tyskland, Østerrike-Ungarn og det osmanske riket (sentralmaktene).
Februarrevolusjonen Se hovedartikkel: Februarrevolusjonen Februarrevolusjonen i 1917 resulterte i at tsar Nikolaj II av Russland abdiserte. Som et resultat ble den sosialdemokratiske russiske provisoriske regjeringen opprettet, og sovjeter (russisk sovet, «råd»)«sovjet», NAOB, valgte råd av arbeidere, soldater og bønder ble organisert over hele landet, noe som førte til en situasjon med dobbel makt. Den russiske republikken ble utropt i september samme år.«The Russian Republic proclaimed», Presidential Library
Oktoberrevolusjonen Se hovedartikkel: Oktoberrevolusjonen Den provisoriske regjeringen, ledet av Det sosialistrevolusjonære partiets politiker Aleksandr Kerenskij, var ikke i stand til å løse de mest presserende og akutte problemene i landet, viktigst av alt for å avslutte krigen med sentralmaktene. Et mislykket militærkupp av general Lavr Kornilov i september 1917 førte til at bolsjevikene fikk økt oppslutning, og de tok kontroll over sovjetene, som inntil da hadde vært kontrollert av de sosialistiske revolusjonærene. Bolsjevikene lovet en slutt på krigen og «all makt til sovjeterne», og avsluttet deretter dobbeltmakten ved å styrte den provisoriske regjeringen i slutten av oktober, på tampen av den andre all-russiske kongressen av sovjeter av representanter fra arbeidere og soldater i Petrograd, i det som skulle bli den andre revolusjonen i 1917.
Den innledende fasen av oktoberrevolusjonen som involverte angrepet på Petrograd skjedde stort sett uten noen menneskelige skader.Shukman, Harold (5. desember 1994): The Blackwell Encyclopedia of the Russian Revolution. John Wiley & Sons. ISBN 978-0-631-19525-2; s. 343.Bergman, Jay (2019): The French Revolutionary Tradition in Russian and Soviet Politics, Political Thought, and Culture. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-884270-5; s. 224. McMeekin, Sean (30. mai 2017): The Russian Revolution: A New History. Basic Books. ISBN 978-0-465-09497-4; s. 1-496. Til tross for bolsjevikenes maktovertakelse tapte de for det sosialistiske revolusjonære partiet i valget til den russiske grunnlovgivende forsamlingen i 1917, og den grunnlovgivende forsamlingen ble oppløst av bolsjevikene som gjengjeldelse. Bolsjevikene mistet snart støtten fra andre allierte til ytre venstre, slik som partiet De venstresosialist-revolusjonære, etter deres aksept av vilkårene i Brest-Litovsk-traktaten presentert av det tyske keiserrike.Stone, David R. (2011): «Russian Civil War (1917–1920)», Martel, Gordon (red.): The Encyclopedia of War. Blackwell Publishing Ltd. doi:10.1002/9781444338232.wbeow533. ISBN 978-1-4051-9037-4. S2CID 153317860. Motsatt hadde en rekke framtredende medlemmer av de venstresosialistiske revolusjonære inntatt stillinger i Lenins regjering og ledet kommissariater på flere områder. Dette omfattet landbruk (Andrei Kolegayev), eiendom (Vladimir Karelin), rettsvesen (Isaac Steinberg), postkontorer og telegrafer (Proš Prošjan) og lokale myndigheter (Vladimir Trutovskij).Abramovitch, Raphael R. (1985): The Soviet Revolution, 1917-1939. International Universities Press; s. 130.
Bolsjevikene reserverte også en rekke ledige seter i sovjet- og sentralledelsen for de mensjevikiske og venstresosialistiske revolusjonære partiene i forhold til deres stemmeandel på kongressen.Deutscher, Isaac (1954): The Prophet Armed Trotsky 1879-1921. Oxford University Press; s. 330–336. Oppløsningen av den konstituerende forsamlingen ble også godkjent av venstresosialistiske revolusjonære og anarkister, begge grupper var for et mer radikalt demokrati.Liebman, Marcel (1975): Leninism under Lenin. London : J. Cape. ISBN 978-0-224-01072-6; s. 237.
Dannelse av den røde armé Se hovedartikkel: Den røde armé Fra midten av 1917 og utover begynte den russiske hæren, som etterfulgte den gamle keiserlige russiske hæren, å gå i oppløsning;Calder (1976), s. 166. Sitat: «... the Russian Army disintegrated after the failure of the Galician offensive in July 1917.» bolsjevikene brukte de frivillig-baserte rødgardistene som sin viktigste militærstyrke, forsterket med en væpnet militær komponent av Tsjeka («Den allrussiske ekstraordinære kommisjon for kamp mot kontrarevolusjon og sabotasje»), det vil si det bolsjevikiske hemmelige politiet. I januar 1918, etter betydelige bolsjevikiske tilbakeslag i kamp, ledet den framtidige russiske folkekommissæren for militære og sjøfart Lev Trotskij reorganiseringen av rødgardistene til en arbeider- og bondes røde armé for å skape en mer effektiv kampstyrke. Bolsjevikene utnevnte politiske kommissærer til hver enhet av den røde armé for å opprettholde moralen og sikre lojalitet.Schiopu, Ana Maria (7. januar 2019): «The reorganization of the Red Army: “…all those vagrants, unstable elements”», Europe Centenary
I juni 1918, da det hadde blitt klart at en revolusjonær hær som utelukkende var sammensatt av arbeidere ikke ville være nok, innførte Trotskij obligatorisk verneplikt av landlige bøndene til den røde arméen. Read (1996), s. 237. Sitat: «By 1920, 77% of the Red Army's enlisted ranks were peasant conscripts.» Bolsjevikene overvant motstanden fra russere på landsbygda mot vernepliktsenheter fra den røde armé ved å ta gisler og skyte dem når det var nødvendig for å tvinge fram underkastelse.Williams, Beryl (1987): [https://archive.org/details/russianrevolutio0000will The Russian Revolution 1917–1921, Blackwell Publishing Ltd., ISBN 978-0-631-15083-1; Sitat: «Typically, men of military age (17 to 40 years old) in a village would vanish when Red Army draft-units approached. The taking of hostages and a few summary executions usually brought the men back.» Den tvungne verneplikten hadde blandede resultater, og skapte en større hær enn de hvite, men med medlemmer som var likegyldige til den kommunistisk ideologi.
Den røde armé brukte også tidligere tsaroffiserer som «militære spesialister» (voenspetsij); Overy (2004), s. 446. Sitat: «By the end of the civil war, one-third of all Red Army officers were ex-Tsarist voenspetsy» noen ganger ble familiene deres tatt som gisler for å sikre deres lojalitet. Williams, Beryl (1987): The Russian Revolution 1917–1921, Blackwell Publishing Ltd., ISBN 978-0-631-15083-1. Ved begynnelsen av borgerkrigen utgjorde tidligere tsaroffiserer tre fjerdedeler av offiserskorpset i den røde armé. Ved slutten var 83 % av alle divisjons- og korpssjefer for den røde hæren eks-tsarsoldater.
Anti-bolsjevikisk bevegelse Se hovedartikkel, Den hvite armé
thumb|Admiral Aleksandr Koltsjak (sittende) og den engelske general Alfred Knox (bak Koltsjak) observerer militærøvelse, 1919