thumb|Den franske korvetten «Dupleix». En korvett er et mindre, lettmanøvrerbart og lett bestykket orlogsfartøy, med størrelse normalt mindre enn en fregatt. I tidligere tider var korvetter hurtigseilende full- eller barkriggede seilskip med et åpent batteridekk. Nesten alle moderne marineflåter benytter nå fartøyer med mindre deplasement og bestykning enn fregatter for kystnære operasjoner. I nyere tid brukes betegnelsen om krigsskip på 600–1 300 tonn for konvoi- og patruljetjeneste.
Korvetten som seilfartøy Flere ulike skipstyper av mindre størrelse og deplasement hadde vært benyttet av de ulike marineflåtene i seilskutetiden for kystnær patruljetjeneste, oppklaringsoppdrag, eskorteoppdrag, samt som støttefartøyer for flåtestyrker med kapasitet for selvstendig aktivitet. En rekke ulike betegnelser på diverse skip hadde oppstått på 1600-tallet ettersom man hadde fått et behov for mindre krigsskip som kunne påta seg selvstendige oppdrag som de større krigsskipene, som var forutbestemt for flåteoperasjoner, ikke lenger var skikket for.
Barque longue thumb|Den franske barque longue'en «La Belle» fra 1685, funnet som intakt vrak i Texas i USA i 1995. Den franske marinen på midten av 1600-tallet hadde først åredrevede farkoster med utgangspunktet i galeien, men innså et behov for større seilføring for kaperkrigføring og kystnære oppdrag på Den engelske kanal og i Nordsjøen. I begynnelsen hadde man ratert de minste fartøyene som «frégates d'avis» for kurertjeneste og kystnære operasjoner, deretter som «legère» (lett fregatt). I 1671 kom en ny skipstype med to master, stor- og fokkemast med store råseil og et baugspyd på et kort og bredt skrog med et åpent dekk for et batteri på mellom fire og åtte 4-punds stykker. Den nye typen ble deretter betegnet som barque longue eller barca longa (langbåt) som var ikke mer enn åpne båter uten dekk konstruert for frakt av provianter til de større krigsskipene som ankret utenfor de franske havnestedene mot kanalen.
Denne opprinnelige hensikten kan muligens være en forklaring på navnet «La Corvette» på den største av de tjue barque longue'ere som var sjøsatt av franskmennene i årene mellom 1671 og 1678 med en bestykning på mellom fire og åtte 4-punds kanoner. Det franske ordet corvette er avledet fra det latinske ordet corbis, som betyr kurv. Den nye båttypen som senere utviklet seg til større havgående farkoster på begynnelsen av 1690-årene, ble gradvis større og deretter tatt inn i tjeneste i andre marineflåter som den dansk-norske orlogsflåten.
Det dansk-norske krigsskipet «Lossen», bygget og sjøsatt i Norge, har i eldre dokumenter vært betegnet som en barcalonga, men også som en lett fregatt med et hovedbatteri på 18 stykker. Bevarte skipstegninger fra København over både franske og dansk-norske krigsskip fra 1690-årene hadde vist ulike versjoner av skipstypen barque longue med en typisk bestykning på mellom seks og tolv kanoner som miniatyrer av den noe større «frégate legère». Til sammen var ni barcalonga'ere bygget for den dansk-norske orlogsflåten i 1679 til 1684, i begynnelsen var de første to skipene lett bestykket med åtte kanoner, men på slutten hadde de siste blitt forstørret med en bestykning på rundt tjue kanoner. «Lossen» og «Ørnen», som de siste i 1684, er klassifisert som fregatter i ettertiden, men har deres aner i skipstypen barcalonga.
1700-tallets korvett thumb|Den franske korvetten «Bayonnaise» rammet den britiske fregatten «Ambuscade» 14. desember 1798. Betegnelsen barque longue opphørte å eksistere på midten av 1700-tallet til fordel for den nye betegnelsen corvette. Den franske marineflåten videreutviklet ikke korvetten i like stor grad som den dansk-norske orlogsflåten med en standardisering av kaliberet normalt på 4 pund, og batteridekket i 1727 hadde blitt forlenget til ca. 80 fot. Bestykningen var øket til rundt 10–12 kanoner med et utseende som minnet om de mindre fregattene.
Korvetten deretter var blitt fullrigget med tre master, og det var bare størrelse og de indre detaljer som skilte de større korvettene fra de mindre fregattene i dette århundret. De større korvettene hadde endog fått et halvdekk. Antall kanoner var som et resultat benyttet som klassifisering av krigsskip inn i bestemte typer. De største i den siste halvdel av 1700-tallet hadde opptil 24 kanoner oppstilt på hoveddekket.
En korvett ved året 1800 hadde dermed blitt forstørret til over tretti meter i lengde og et deplasement på mellom 360 og 540 tonn. I andre marineflåter, som den britiske Royal Navy, hadde andre og mer vage betegnelser blitt tatt i bruk som slupp, også på skip designet og bygget som korvetter.
De større korvettene hadde fått halvdekk og bakk, men også mindre hastighet enn tidligere. På slutten av 1700-tallet hadde skipsbyggerne forsøkt å gi sluppen eller korvetten økt hastighet under seilas. De franske skipsbyggerne kom lengst ved å introdusere korvetten med rette dekk og reling i 1790-årene uten avbrytning. Halvdekket og bakken ble skåret bort som sett på den britiske sluppen «Daphne» som ble erobret av franskmennene i 1795. Engelskmennene tok tilbake krigsskipet to år senere og oppdaget da at sluppen var blitt raskere med bedre seilegenskaper enn tidligere. Franskmennene satset sterkt på hastighet i deres mindre krigsskip, og bygget store korvetter med et åpent og rett batteridekk på et skrog med skarpe linjer. Dette viste seg å være en suksessoppskrift.
Britene betegnet disse, som den franske korvetten «La Bonne Citoyenne» som ble erobret i 1796, som «flush-decked sloops». De skulle bli hyppig studert av de britiske skipsbyggerne for bygging av fremtidige slupper med tre master. Korvetten og disse såkalte flush-decked sloops ved året 1800, hadde allerede blitt en felles skipstype som stakket ut kursen for fremtidig utvikling, men de større korvettene hadde fremdeles halvdekk. I de første to tiårene av 1800-tallet skulle korvetten/sluppen overta de minste fregattenes rolle og dertil være meget populære for et stort antall ulike oppdrag.
I 1790-årene forsøkte franskmennene å øke ildkraften på sine krigsskip med introduksjonen av større kanoner, morterskyts og haubitser, og oppfant den kortlevde skipstypen «corvette-cannonnière» som var langt forut for sin tid ved å ha samme størrelse som en fregatt, men en tung bestykning på 14 stk. 48-punds eller 24 stk. 24-punds store kanoner. Dette bisarre konseptet ble mislykket med datidens marineartilleri, men skulle bli gjentatt på nytt på midten av 1800-tallet med større suksess – spesielt i den amerikanske marineflåten.
Korvettens storhetstid De store amerikanske fregattene som hadde kommet som et stort sjokk på den britiske marinen under den britisk-amerikanske krigen 1812–1815, hadde en ny oppfinnelse som skulle bli meget vitalt for videreutviklingen av korvetten i den første halvdelen av 1800-tallet, det tynne spardekket langs relingen fra akterskipet til forskipet uten avbrytelse. Spardekket førte til to ulike versjoner av de større korvettene, enten ble halvdekket nedskåret slik at et uavbrutt batteridekk mellom endene var oppstått som på de mindre korvettene, eller det ble lagt lokk over batteridekket. De førstnevnte var selvfølgelig de minste, og de største oppnådde et deplasement på mellom 600 og 1 000 tonn.
Den stadig større fregatten som allerede hadde blitt et krigsskip med et lukket kanondekk i årene etter 1815, måtte erstattes i deres opprinnelige oppdrag som gikk ut på oppklaring, eskortetjeneste og selvstendig patruljetjeneste som hurtig seilas etter fiendtlige fartøyer, og korvetten var den rette erstatteren som bevitnet av den amerikanske USS «General Pike» sjøsatt i 1813. Denne korvetten med rette dekk («flush-decked sloop») var meget stort i forhold til de samtidige korvettene med en lengde på 53 m og en bestykning på 26 lange 24-punds kanoner, designet som et krigsskip for hurtig seilas med en umåtelig stor seilføring. USS «General Pike» gjorde et stort inntrykk på samtiden.
Betegnelsen ble deretter tatt i bruk av de fleste marineflåtene verden rundt inkludert den britiske og den amerikanske der en «slupp» også var ansett som en corvette. Det maritime kappløpet mellom Storbritannia og USA ledet til en storhetstid for skipstypen som vant anerkjennelse verden rundt som et rent havgående patruljefartøy med tung bestykning tross et minsket antall kanoner, og som økonomisk sett var suverent langt foretrukket fremfor de større fregattene. thumb| USS «Constellation» i Baltimore indre havn. De amerikanske korvettene ble forstørret etter hvert tiden gikk, og de største som USS «Jamestown» oppnådde et deplasement på 1 000 tonn med to dekk – et lukket kanondekk for hovedbatteriet på 18 stk. 32 pund kanoner og fire granatskyts og et rent spardekk. De amerikanske marineoffiserene i likhet med deres franske kollegaer et halvt århundre før, ønsket større ildkraft på deres skip i møte med de britiske krigsskipene. Flere fregatter hadde blitt nedskåret til korvetter ved å kutte ned spardekket med artilleriet konsentrert på batteridekket.
USS «Constellation» som også har blitt betegnet som en «sloop-of-war» (slupp) ved sjøsettingen 1854, har et deplasement på 1 400 tonn, en lengde på 55 m i vannlinjen og bredde på 12,5 m i vannlinjen. Den er nå bevart i museum som en av de siste seilførende korvettene eller slupper som fremdeles eksisterer i våre dager. Klassifiseringen skyldes antallet stykker om bord på krigsskipet, bare 25 kanoner var samlet i ét hovedbatteri hvorav 16 8-inch (203 mm) granatkanoner.
De norske korvettene I 1829 ble den første norske korvetten i historien, «Örnen», sjøsatt. Den var bestykket med 20 18-punds kanoner designet for hurtig seilas, for å kunne ta igjen og nedkjempe raske skip. Det var det primære oppdraget for denne typen krigsskip, som overlot mer betydeligere roller som eskorte og krysstokt på åpen sjø til den mer slagkraftige fregatten.
Fire korvetter ble senere bygget og sjøsatt i årene mellom 1841 og 1851 med et deplasement på 400–900 tonn, bestykket med 60-, 24- og 18-punds kanoner i forskjellig antall.
«Nordstjernen» «Ørnen» «Nidaros» «Ellida»
Dampdrift Betegnelsen korvett var normalt knyttet til bestykningen på krigsskipet i den første halvdelen av 1800-tallet med en maksimal grense på opptil 25 kanoner, og var dermed benyttet på en rekke ulike skipstyper inkludert havgående hjuldampskip i flere marineflåter.
Skruekorvetten thumb|Den svenske skruekorvetten HMS «Gefle» De større skruefregattene ble etter hvert erstattet av den mer økonomiske praktiske skruekorvetten som også hadde fått skruepropell for dampdrift som deres drivkraft i tillegg til seil.
Skruekorvetten i 1860-årene hadde blitt forstørret i tråd med færre antall skyts om bord, og dermed hadde blitt like stor som de største fregattene med meget få unntak. HMS «Jason», sjøsatt i 1859, hadde et deplasement på 2 431 tonn med dimensjoner på 68 m i lengde og 12,4 m i bredde samt en bestykning på kun tjue 8-inch kanoner.
Skipskonstruktøren Edward Reed laget i 1867 nye korvetter med vedderstevn, hvilken ga disse et meget særpreget utseende i kontrast til de eldre korvettene. De første tilhørte Eclipse-klassen på sju skip, også betegnet som «ram-bow sloops» (vedderbaug slupper) videreutviklet fra den eldre Amazon-klassen slupper på seks skip. Reed designet og bygget til sammen 16 korvetter som ble benyttet som betegnelse på de større slupper, og slupper med vedderstevn.