Sigmund Feyling (opprinnelig Simon Feyling Slettebø; 1895–1980) var en norsk prest. Han var under andre verdenskrig ekspedisjonssjef i kirkedepartementet for Nasjonal Samling, og gikk i spissen for å kontrollere og nazifisere kirken. Målet var å gjøre kirken til et lydig redskap for de nye makthaverne.

Feyling var en konservativ teolog, som leste Bibelen bokstavelig og mente at nazismen ga større rom til å forkynne enn for eksempel kommunismen. Han viste blant annet til taler av Goebbels og Hitler der de lovet å la religionene få være i fred. På 1930-tallet var han kritisk til persondyrkelsen av Hitler i Tyskland. Han skiftet navn til det tyskklingende Sigmund Feyling. Feyling var hans morsslekts navn; tippoldefaren Ludvig Feyling var født i Tyskland og kom til Egersund som tømrer og snekker i 1776.

Bakgrunn Simon Slettebø ble født på gården Slettebø i Egersund 8. mai 1895. I ungdom fikk han tillatelse til å ta i bruk morens fødenavn Feyling og senere endret han Simon til Sigmund. Han ble cand.theol. i 1924, tok praktisk-pedagogisk seminar i 1926 og ble samme år ordinert til prest.

Siste del av livet bodde han på Majorstuen og senere Frogner i Oslo til han døde 28. januar 1980.

Teologisk arbeid Feyling var utdannet lærer og hørte opprinnelig til en radikal og kirkekritisk fløy i lekmannsbevegelsen. Han ble prost i Dalane i 1936 etter å ha tjenestegjort som sogneprest i Egersund og Ogna. Han var en periode formann i Israelsmisjonen i Rogaland.

Andre verdenskrig Feyling meldte seg inn i Nasjonal Samling i november 1940. Han var ekspedisjonssjef under NS fra februar 1941 og kom raskt i konflikt med kirken. Han mente at prestene skulle være lydige mot makthaverne og ikke blande seg i politikk, men konsentrere seg om evangeliet. Feyling forsvarte en autoritær og anti-liberal linje, og mente Vidkun Quisling var Guds gave til Norge. Han var Den midlertidige kirkeledelses hovedmotstander. Ragnar Skancke var Feylings sjef i departementet, og Feyling hadde ansvar for utredninger og lovutkast som berørte blant annet jødene.

NS-regimet ville i 1942 erstatte Eivind Berggrav med Feyling som redaktør i tidsskriftet Kirke og Kultur, tidsskriftet innstilte da driften. Feyling ville ikke innføre Deutsche Christen i Norge. I sitt forsvar for den autoritære staten brukte han blant annet Ole Hallesbys Den kristelige sedelære. Feyling mente at Hitlers angrep på kommunismen etter 1933 var en fordel for de kristne i Tyskland. Han besøkte Tyskland i 1933-1934 og var inspirert av Paul Althaus' luthersk ortodokse lære basert på en autoritær og nasjonal statsforståelse. Feyling la også stor vekt på luthersk fortolkning av Romerbrevets kapittel 13,1–7.<ref>[https://bibel.no/nettbibelen/les/nb-2011/ROM/ROM.13 Romerbrevet, kap. 13,1-7, bibel.no]</ref> Lydighet mot øvrigheten var for ham en kristenplikt - uansett hva slags øvrighet det var tale om. Derfor stilte han på sitt kontor 9. mai 1945, selv om Tyskland hadde kapitulert, og norsk øvrighet hadde innledet jakten på NS-medlemmer og -sympatisører.Dag Thorkildsen: Jostein Berglyd: Presten som ville nazifisere Norge: En biografi om Sigmund Feyling]</ref>

Jødene Han mente det ville være best for jødene om de fikk sitt eget land og forsvarte arrestasjonen av jødene. Feyling støttet de som fryktet «jødeveldet» og mente at jødedommen var en fare for hele verden. Han uttalte senere at han hadde bedt Quisling om å være moderat i jødespørsmålet, noe som skal ha gjort Quisling rasende.

Benkt Jerneck var korrespondent for Sveriges telegrambyrå i Oslo 1942-1943 og beskrev Feyling som skinnhellig, ærgjerrig, hensynsløs og sadistisk. Feyling ble beskrevet som en ond ånd som hvisket Skancke og Quisling ting i øret når de viste tegn til være moderate. Jerneck intervjuet Feyling etter deportasjonen av jødene og der uttalte Feyling: «Det er en stor lykke for jødene at de nå kan samles på ett sted, slik som de så lenge har ønsket. Det kan kanskje i øyeblikket synes å være et grusomt skritt, men en dag vil jødene takke oss.»Skodvin, Magne: Nasjonal samling og "jødeproblemet". Aftenposten 1. februar 1998

Rettsoppgjør

Ved rettsoppgjøret etter andre verdenskrig ble Feyling dømt for oppløsning av Det mosaiske trossamfunn og for beslag i midler og eiendom. Han ble i 1949 dømt til 15 års tvangsarbeid med fratrekk for 1502 dager i varetekt. Han ble også fradømt retten til å arbeide som prest. Han ble løslatt i 1951 og fikk da økonomisk hjelp av Eivind Berggrav og Ole Hallesby.Hagtvet, Bernt: Han dreiv gjennom nazifiseringa av kyrkja. Dag og Tid, 11. august 2017, s. 28. Dalane Tidende skrev om ham: «Han svek sin Gud, sitt land og seg selv.» I 1995 ble det protestert mot at Feylings portrett fikk henge i Egersund kirke, når tiltalen mot ham hadde vært blant de mest omfattende i rettsoppgjøret - på over 100 punkter, deriblant angiveri mot Ole Hallesby.<Ref>[http://www.sno.no/files/documents/109196.pdf Ingrid Worning Berglyd, Egersund: «Soknepresten som ble en landforræder», sno.no

Ragnar Skancke var den siste nordmann som ble henrettet etter krigen; trolig ville Feyling også blitt henrettet, om saken hadde kommet opp tidligere, mente historiker Jostein Berglyd (1936–2025) som skrev bok om Feyling. I 1949 var stemningen i landet mildnet. Blant annet på grunn av omfattende dokumentasjon ble Feyling sittende lenge i varetekt. Wilhelm Wagner mente Feyling var den reelle kirkeminister. Feyling var den siste NS-presten som ble dømt og som fikk lengst straff.

Referanser

Litteratur Berglyd, Jostein (2016): Presten som ville nazifisere Norge. En biografi om Sigmund Feyling.'' Portal forlag.

Kategori:Personer fra Eigersund kommune Kategori:Norske lutherske prester Kategori:Norske lutherske prester (NS) Kategori:Medlemmer av Nasjonal Samling Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig Kategori:Nordmenn dømt i landssvikoppgjøret etter krigen