Anophelinae Culicinae
thumb|En hunnmygg, snart god og mett på blod fra et menneske. Nå har hun fått tilskudd av proteiner, og kan produsere langt flere egg enn hva hun hadde klart uten et blodmåltid. thumb|Mygglarve i underfamilien Culicinae, legg merke til ånderøret (pusterør) på bakroppsenden. Artene i underfamilien Anophelinae, mangler et slikt ånderør. Stikkmygg eller stikkemygg (Culicidae) er en familie av mygg og den organismegruppen folk flest forbinder med ordet «mygg». De er fra 3 mm til ca. 15 mm, de fleste under 10 mm.
Liv og utvikling Anatomi Ser en godt etter har stikkmyggene hår på vingene og noen ganger mørke tegninger eller skjell (som hos sommerfugler) langs årer eller vingekanten. På dette kan de lett kjennes fra andre mygg, dersom de også har den lange stikkende munnen (snabelen) midt foran på hodet. Snabelen er svært tynn, og ligger i en fin slire. Denne snabelen brukes til å suge blod og er lengre enn antennene som har 15 ledd. Hodet er forholdsvis lite og dekkes av store fasettøyne, palpene er korte.
Orienteringsevne Mange arter mygg flyr gjerne mot lys, som utelamper, men stikkmygg gjør ikke det. Den flyr helst i skumringen eller i nattemørke. Den navigerer etter lukt og ånde fra et menneske eller et dyr som de kan suge blod av.
Stikkemygg kan fly trygt i nattemørke fordi de kan føle luftstrømmen som reflekteres fra vegg, gulv og andre ting.
Larver og pupper Larver og pupper utvikles i stillestående vann. Utviklingen kan gå fort, kanskje bare ett par uker, dersom temperaturen er høy, og seinere dersom det er kaldt. Både i store sjøer eller i små vannpytter. Eggene legges i vann, der de klekkes. Larvene puster med et ånderør som sitter på bakkroppen, de må opp til overflaten for å puste med jevne mellomrom.
Puppen hos stikkemygg er spesiell ved at den er bevegelig. Myggen er ikke i hvile i puppestadiet, men må opp for å puste. Ofte henger disse larvene og puppene i vannoverflaten, men blir lett skremt, og dykker da ned til bunnen med vrikkende svømmebevegelser. Puppene kan skilles fra larvene ved at brystpartiet er svært tykt. Puppestadiet varer fra 2 til 5-6 dager.
Lyd De ulike artene har hver sin sang, eller summing. Lyden kommer fra vingene som slår (vingeslagene) og litt ulike vinger gir litt ulik lyd. Disse forskjellene i frekvens er svært små, men hanner og hunner bruker denne unike summingen for å finne hverandre.
Myggstikk Myggstikk kommer av at hunnmyggen stikker hull for å kunne suge ut litt blod som kan brukes i eggproduksjonen. Ikke alle arter er like plagsomme for oss mennesker, men myggstikk er uansett plagsomt, og klør. Hunnmyggen suger blod av varmblodige pattedyr. Noen arter går bare på fugler, eller enkelte arter dyr. Noen lever på steder der mennesker sjeldent oppholder seg. Når vanlig stikkemygg stikker, sprøyter den først inn et antikoagulerende stoff. Deretter suger den blod blandet med dette. Dette stoffet gir den velkjente kløen. Det beste er å ikke begynne å klø. Det finnes også salver som reduserer kløen.
Ikke alle stikker Hannen stikker ikke. Den er «fredelig» av seg og nøyer seg med nektar som føde. Det er bare hunnmyggen som suger blod og det må den for å få proteiner for å utvikle og legge mange egg. En hunnmygg som har fått et godt måltid blod klarer å produsere omtrent ti ganger så mange egg som en hunne som ikke har funnet blod.
Sykdomsspredere I Norge representerer neppe myggstikk fare for overføring av dødelige sykdommer. Dette er likevel et alvorlig problem i varmere strøk på jorden. Arter av stikkemygg kan overføre gulfeber, malaria, dengue, vestnilfeber, Chikungunyafeber og elefantsyke.
Malariamyggen, (slekten Anopheles), tilhører stikkmyggene. Den sprer sykdommen malaria og er en stor plage i mange tropiske områder. I Norge har vi tre myggarter tilhørende malariamyggslekten: Anopheles maculipennis, Anopheles messeae og Anopheles claviger. Malariaparasitter eksisterer derimot ikke i Norge i dag. Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) smittes mer enn 500 millioner mennesker av malaria hvert år, og over 2 millioner dør hvert år av det, de fleste barn i Afrika, sør for Sahara.
Gulfebermyggen, (Aedes aegypti), kan overføre gulfeber og denguefeber. Chikungunyafeber kan være er et problem på Mauritius, Réunion, Seychellene, Madagaskar og Andra Pradesh i India. Sykdommen er ikke dødelig, men gir kraftige leddsmerter som kan vare i flere uker til måneder.
Generelt om mygg Mygg tilhører tovingene, de har som navnet sier bare ett par vinger. Det bakerste vingeparet er erstattet av (omdannet til) to svingkøller eller kølleformede balanseorganer. Mygg kan bare skilles fra fluene ved å se på antennene, som skal ha mer enn 4 ledd og være av typen trådformede, der leddene er mer eller mindre like store. (vanskelig å se, kan kreve forstørrelse). Mygg har ofte litt mer spisse og lengre vinger, lengre bein og en litt slankere kropp enn fluer. Men det ytre utseendet til noen mygg kan være svært likt en flue, som hos Gjødselmyggene og Knotten. Alle mygg gjennomgår en fullstendig forvandling.
Systematisk inndeling med fokus på norske arter Systematikken følger i hovedsak Beuk, Dr Paul & Pape, Dr Thomas. 2004.Beuk, Dr Paul & Pape, Dr Thomas. 2004. Fauna Europaea: Culicidae. Fauna Europaea version 2.4, http://www.faunaeur.org - besøkt 7. april 2012, som omfatter de europeiske artene. Det er nærmere 3 700 arter på verdensbasis. I Norge er det i underkant av 40 arter, de har i denne oversikten fått anført sin utbredelse i Norge.
Tovinger (Diptera) Mygg (Nematocera) overfamilien Culicoidea familien Stikkmygg (Culicidae) underfamilien Anophelinae slekten malariamygg, Anopheles Meigen, 1818 Anopheles algeriensis Theobald, 1903 Anopheles atroparvus Van Thiel, 1927 Anopheles claviger (Meigen, 1804) – bare kjent fra Akershus i Norge Anopheles hyrcanus (Pallas, 1771) Anopheles labranchiae Falleroni, 1926 Anopheles maculipennis Meigen, 1818 – Østlandet, et isolert funn fra Hordaland Anopheles messeae Falleroni, 1926 – bare kjent fra Akershus i Norge Anopheles plumbeus Stephens, 1828 Anopheles subalpinus Hackett & Lewis, 1935 slekten Bironella slekten Chagasia Underfamilien Culicinae stammen Aedeomyiini slekten Aedeomyia Theobald, 1901 stammen Aedini slekten Abraedes slekten Acartomyia slekten Aedes Meigen, 1818 gulfebermygg, Aedes aegypti (Linnaeus, 1762) – ikke i Norge, en alvorlig smittebærer i varme land, særlig i byer Aedes cinereus Meigen, 1818 – over hele landet Aedes geminus Peus, 1970 Aedes rossicus Dolbeškin, Gorickaja & Mitrofanova, 1930 – Akershus underslekten Aedimorphus Theobald, 1903 Aedes vexans (Meigen, 1830) Østlandet slekten Armigeres slekten Ayurakitia slekten Aztecaedes slekten Bifidistylus slekten Borichinda slekten Bruceharrisonius slekten Catageiomyia slekten Catatassomyia slekten Collessius slekten Cornetius slekten Dahliana slekten Danielsia slekten Dendroskusea slekten Dobrotworskyius slekten Downsiomyia slekten Elpeytonius slekten Eretmapodites slekten Fredwardsius slekten Georgecraigius slekten Geoskusea slekten Gilesius slekten Gymnometopa slekten Haemagogus slekten Heizmannia slekten Himalaius slekten Hopkinsius slekten Howardina slekten Hulecoeteomyia slekten Jarnellius slekten Jihlienius slekten Kenknightia slekten Kompia slekten Levua slekten Lewnielsenius slekten Luius slekten Macleaya slekten Molpemyia slekten Mucidus slekten Nyctomyia slekten Ochlerotatus Lynch-Arribálzaga, 1891 underslekten Finlaya Theobald, 1903 Ochlerotatus eatoni Edwards, 1916 Ochlerotatus echinus Edwards, 1920 Ochlerotatus geniculatus (Olivier, 1791) [Aedes geniculatus] – bare kjent fra Vest-Agder i Norge Ochlerotatus gilcolladoi (Villa, Rodriguez & Llera 1985) Ochlerotatus japonicus (Theobald, 1901) underslekten Ochlerotatus Lynch-Arribálzaga, 1891 Ochlerotatus annulipes (Meigen, 1830) Ochlerotatus cantans (Meigen, 1818) [Aedes cantans] – Sør- og Østlandet Ochlerotatus caspius (Pallas, 1771) [Aedes caspius] – bare kjent fra Østfold i Norge Ochlerotatus cataphylla (Dyar, 1916) [Aedes cataphylla] – Østlandet og Midt-Norge Ochlerotatus communis (DeGeer, 1776) [Aedes communis] – over hele landet Ochlerotatus cyprius (Ludlow, 1919) Ochlerotatus detritus (Haliday, 1833) [Aedes detritus] – Østfold, Buskerud og Aust-Agder Ochlerotatus diantaeus (Howard, Dyar & Knab, 1913) [Aedes diantaeus] – spredt over hele landet Ochlerotatus dorsalis (Meigen, 1830) [Aedes dorsalis] – Østlandet og Møre og Romsdal Ochlerotatus excrucians (Walker, 1846) [Aedes exrucians] – Østlandet og Nord-Norge Ochlerotatus flavescens (Müller, 1764) Ochlerotatus hexodontus (Dyar, 1916) [Aedes hexodontus] – Østlandet og Nord-Norge Ochlerotatus hungaricus (Mihályi 1955) Ochlerotatus impiger (Walker, 1848) [Aedes impiger] – Østlandet og Norde-Norge Ochlerotatus intrudens (Dyar, 1919) [Aedes intrudens] – Østlandet og Nord-Norge Ochlerotatus leucomelas (Meigen, 1804) [Aedes leucomelas] – Østfold og Akershus Ochlerotatus nigrinus (Eckstein, 1918) [Aedes nigrinus] – spredt på Sør- og Østlandet Ochlerotatus nigripes (Zetterstedt, 1838) [Aedes nigripes] – Finnmark og Svalbard Ochlerotatus pionips (Dyar, 1919) [Aedes pionips] – Østlandet og Nord-Norge Ochlerotatus pullatus (Coquillett, 1904) [Aedes pullatus] – NordTrøndelag og nordover Ochlerotatus punctodes (Dyar, 1922) [Aedes punctodes] – Østlandet, et funn i Nordland Ochlerotatus punctor (Kirby, 1837) [Aedes punctor] – vanlig over hele landet Ochlerotatus riparius (Dyar & Knab, 1907) [Aedes riparius] – Buskerud Ochlerotatus sticticus (Meigen, 1838) [Aedes sticticus] – Østlandet underslekten Rusticoidus Shevchenko & Prudkina, 1973 Ochlerotatus refiki (Medschid, 1928) Ochlerotatus rusticus (Rossi, 1790) slekten Opifex slekten Patmarksia slekten Petermattinglyius slekten Phagomyia slekten Polyleptiomyia slekten Psorophora slekten Rampamyia slekten Rhinoskusea slekten Sallumia slekten Stegomyia Theobald, 1903 Stegomyia albopicta (Skuse, 1895) slekten Tanakaius slekten Tewarius slekten Udaya slekten Vansomerenis slekten Verrallina slekten Zavortinkius slekten Zeugnomyia stammen Culicini slekten Culex Linnaeus, 1758 underslekten Barraudius Edwards, 1921 Culex modestus Ficalbi, 1889 underslekten Culex Linnaeus, 1758 liten husmygg Culex pipiens Linnaeus, 1758 – nord til Møre og Romsdal Culex pipiens pipiens Linnaeus, 1758 Culex pipiens pipiens biotype molestus Forsskål, 1775 Culex torrentium Martini, 1925 – spredte funn over hele landet underslekten Maillotia Theobald, 1907 Culex arbieeni Salem, 1938 Culex deserticola Kirkpatrick, 1925 Culex hortensis Ficalbi, 1889 underslekten Neoculex Dyar, 1905 Culex impudicus Ficalbi, 1890 Culex martinii Medschid, 1930 Culex territans Walker, 1856 – nord til Møre og Romsdal slekten Deinocerites slekten Galindomyia slekten Lutzia stammen Culisetini slekten Culiseta Felt, 1904 underslekten Allotheobaldia Broelmann, 1919 Culiseta longiareolata (Macquart, 1838) underslekten Culicella Felt, 1904 Culiseta fumipennis (Stephens, 1825) – bare kjent fra Østfold i Norge Culiseta litorea (Shute, 1928) Culiseta morsitans (Theobald, 1901) – spredt nord til Møre og Romsdal Culiseta ochroptera (Peus, 1935) underslekten Culiseta Felt, 1904 Culiseta alaskaensis (Ludow, 1906) – Østlandet og Finnmark stor husmygg Culiseta annulata (Schrank, 1776) – vår største art. Spredt til Møre og Romsdal Culiseta atlantica (Edwards, 1932) Culiseta bergrothi (Edwards, 1921) – over hele landet Culiseta glaphyroptera (Schiner, 1864) Culiseta subochrea (Edwards, 1921) – bare kjent fra Hedmark i Norge stammen Ficalbiini slekten Ficalbia slekten Mimomyia stammen Hodgesiini slekten Hodgesia Theobald, 1904 stammen Mansoniini slekten Coquilettidia Dyar, 1905 underslekten Coquillettidia Dyar, 1905 Coquillettidia buxtoni (Edwards, 1923) Coquillettidia richardii (Ficalbi, 1889) – Østfold og Akershus slekten Mansonia Blanchard, 1901