thumb|B-24 under bygging i Willow Run. Willow Run var et stort fabrikkanlegg, beliggende mellom Ypsilanti og Belleville i Michigan, anlagt av Ford Motor Company for masseproduksjon av fly, spesielt B-24 Liberator, tungt bombefly.Nolan, Jenny (January 28, 1997).Willow Run and the Arsenal of Democracy. Michigan History, The Detroit News. Retrieved on August 7, 2010. Byggingen av Willow Runs bombeflyfabrikk begynte i 1940. og ble fullført i 1942.
Forsvarsanlegg Fabrikken begynte å bygge sommeren 1941. En plakett er datert 16. juni. Fabrikken bygde opprinnelig komponenter for Douglas fly og flyets konstruktør, Consolidated Aircraft sammensatte flyet. Montering på langt avstand viste seg problematisk, og i oktober 1941 fikk Ford tillatelse til å bygge komplette Liberator.Lloyd, Alwyn T. (1993), Liberator: America's Global Bomber, Pictorial Histories Publishing Co, Inc, O'Leary, Michael, (2003), Consolidated B-24 Liberator (Osprey Production Line to Frontline 4), Osprey Publishing, Willow Run's Liberator linje var i drift til mai 1945, der ble nesten halvparten av alle Liberator bygget.
Flyplassen Willow Run Airport ble bygget som en del av fabrikken. Flyplassen gikk over på sivile hender etter krigen og er i dag kontrollert av Wayne County Airport Authority. Deler av flyplassanlegget er i drift til ulike tider som forskningssnlegg tilknyttet University of Michigan, og som reserveflyplass for United States Air Force. Willow Run Airport har vært i drift for frakt og allmennflyging siden 1992. Det er basen for Yankee Air Museum.
Etter krigen Ford bygde fabrikken og solgte den til regjeringen og leide den tilbake. Da Ford avslo å kjøpe anlegget etter krigen fikk Kaiser-Frazer Corporation eiendomsretten, og i 1953 tok Ford's erkerival, General Motors over eierskapet og drev fabrikken som Willow Run Transmission frem til 2010. Willow Run Assembly opererte den fra 1959 til 1992 på en parsell syd for flyplassen. Fisher Body divisjonen opererte også Willow Run frem til den ble overtatt av GM Assembly Division frem til 1970-tallet. I 2009 annonserte General Motors at den ville avslutte alle operasjoner i Willow Run Transmission plant and Engineering i det kommende år.
Siden stengingen av Willow Run Transmission i 2010 har farbrikkanlegget blitt administrert av RACER Trust som kontrollerer eiendommene til General Motors. I 2011 tilbød A.E. Equities Group Holdings å kjøpe den tidligere Powertrain fabrikk fra RACER Trust.. I april 2013 bekreftet lederen for saneringen i RACER Trust at enten flytter Yankee Air Museum til den opprinnelige bombeflyfabrikken nå eller på en senere dato, Ubrukte deler av powertrain fabrikken ville sannsynligvis bli revet som et skritt mot nybygging på anlegget.
Willow Run komplekset har gitt sitt navn til et boligområde på østsiden av Ypsilanti, grovt avgrenset mot Willow Run Community School District. thumb|200px|Inspeksjon av understellet på et fraktfly i Willow Run
Historie
Willow Runs navn kommer fra en liten sideelv til Huron River som betyr omtrent beitemark. Midt i 1920-årene drev en lokal familie Quirk Farms som hadde kjøpt land i Van Buren Township som ble flyplassen. Quirk Farms ble kjøpt av bilpionéren Henry Ford i 1931. Ford som likte landsens liv, brukte den for dyrking og som et sosialt eksperiment og bragte bygutter til Willow Run Farm for å lære landbruk, natur og livet på landet. Innbyggerne i Willow Run plantet, stelte, høstet og solgte grøden på markedet. I prosessen lærte guttene selvdisiplin og verdien av hardt arbeide og nøt den friske luften på landet.History of Willow Run Airport
Fra farm til fly I likhet med andre United States' industriområder, kjøpte Ford etter anmodning fra sin eneste sønn Edsel fabrikkens produkter under andre verdenskrig for de allierte
Tidlig 1941 etablerte den føderale regjering Liberator Production Pool Program for å møte forventet behov, og Ford sluttet seg til programmet kort tid senere. Ford ville ikke bare bygge bombeflyene, men også forsyne flyplassene. Willow Run hadde ideell beliggenhet, flyplassens rullebaner lå under Fords personlige eierskap (dermed var anskaffelse av land intet problem). Den lå mellom hovedveien og jernbanelinjen som forbandt Detroit med Ann Arbor og steder mot vest. Landeierne langs grensen til Ypsilanti Township, Washtenaw County, Michigan avstod land der hvor Liberatorfabrikken (og eventuelt flyplssterminalen) skulle bygges.
Arkitekt Albert Kahn tegnet hovedbygget i Willow Run bombeflyfabrikk som hadde 3 250 m² fabrikkområde.Assembly Magazine, 2001. B-24 Production
Bygging av Liberator Tross intensive forsøk ledet av Fords produksjonssjef, Charles Sorensen,. var fabrikken ved åpningen fremdeles dårlig ledet og det var uoverensstemmelser og kvaliteten var ujevn en tid. Selv om Ford Trimotor hadde vært en suksess midt på 1920-tallet, hadde selskapet etter det holdt seg vekk fra flybygging, men nå fikk Ford i oppgdrag å levere B-24 komponenter til sluttmontering ved Consolidated Aircraft i dets Fort Worth, Texas fabrikk, eller på lisens hos Douglas Aircraft i dets Tulsa, Oklahoma fabrikk. Likevel, i oktober 1941 fikk Ford tillatelse fra Consolidated og Arméen til å sluttmotere Liberator i sitt eget Willow Run anlegg. Også da kunne det ta nesten et år før ferdige Liberator forlot fabrikken.
I henhold til Max Wallace, Henry Arnold («Hap» Arnold) fortalte Charles Lindbergh, da konsulent ved fabrikken at combat squadrons greatly preferred the B-17 bomber to the B-24 because «when we send the 17’s out on a mission, most of them return». But when we send the 24’s out, most of them don’tWallace, Max. (2003). The American axis: Henry Ford, Charles Lindbergh, and the rise of the Third Reich. New York: St. Martin’s Press. page 311
Εn komité oppnevnt av Kongressen i 1943 autoriserte komitéen til å se på fabrikkens problemer og skrev en stekt kritisk rapport om at Ford Motor Company hadde bygget en produksjonslinje som var for lik den på en bilfabrikk, tross advarsler fra mange erfarne flybyggere."Wallace, page 312
Selv om det å hoppe fra bilbygging til flybgging var et kvalitetsproblem, bragte det også bemerkelsesverdige produksjonstall. Fabrikken var verdens største. Den første Ford-bygde Liberator forlot Willow Run deember 1942. Den første serie med Willow Run Liberator var B-24E'''. Willow Run fabrikken hadde opprinnelig mange oppkjøringsprobler, primært på grunn av det faktum at Fords ansatte var vant til masseproduksjon av biler og fant det vanskelig å tilpasse disse teknikker til bygging av fly. Fabrikken ved Willow Run var også plaget av arbeidernes problemer, høyt sykefravær og rask utskifting av arbeidere. Fabrikken lå nesten en times biltur fra Detroit, og krigstidens rasjonering på bensin og bildekk gjorde den daglige kjøretur vanskelig. I løpet av bare én måned ansatte Ford 2 900, men 3 100 sluttet.
Henry Ford var også vanskelig og standhaftig på sin måte. Han var en fanatisk motstander av fagforeninger, noe som førte til massive streiker. I tillegg nektet Henry Ford prinsipielt å ansette kvinner. Likevel, tilslutt ga han etter og ansatte «Rosie the Riveter» ved samlebåndet, kanskje mer på grunn av at så mange av hans mannlige arbeidere var blitt innkalt til krigstjeneste, enn på grunn av en plutselig sosial utvikling og samvittighet på hans side. Høsten 1943 hadde toppjobben i ledelsen ved Willow Run gått over fra Charles Sorensen til Mead L. Bricker..
Etter anmodning fra regjeringen begynte Ford å desentralisere operasjonene og mange deler ble montert ved andre Ford-fabrikker, så vel som hos selskapets underleverandører, mens Willow Run konsentrerte seg om sluttmontering. Eventuelle feil ble rettet i prosessen, og i 1944 fullførte Ford ved Willow Run en Liberator hvert 63 minutt, 24 timer i døgnet, syv dsger i uken.
På høyden bygde Willow Run 650 B-24 hver måned. Toppen var 100 bombefly som forlot Willow Run mellom 24. april og 26. mai 1944. I 1945 hadde Ford bygget 70% av alle B-24 i to ni timers skift. Ford bygde 6 972 av tilsammen 18 482 B-24 og bygde deler for ytterligere 1 893 for montering i andre fabrikker. B-24 er det mest bygde av alle tunge bombefly i historien. Lewis, David L. "They may save our honor, our hopes—and our necks." Michigan History, September/October 1993.
Army Air Forces bistand og etterkrigs bygging og aktiviteter Etter bygging var neste skritt i prosessen levering til operative skvadroner. Dette ble gjort på Willow Run av 1. Concentration Command (1st CC) som var ansvarlig for organisasjon og utstyr til taktiske kampskvadroner før de ble fløyet til krigsskueplassene. De var også ansvarlig for en siste inspeksjon av flyet og gjorde de siste endringer, dvs. installasjon av ekstra drivstofftanker, fjerne unødvendig utstyr og gi det de siste sikkerhetstester.Preparing C-47s for War (Baer Field) AFHRA Document 00155775 1 Concentration Command History
Mens flyene ble gjennomgått og gjort klare for levering ble det oversjøiske personellet briefet. Piloter, co-piloter, navigatører ble tildelt hvert sitt fly. De sov i 1 300 hengekøyer mens de ventet på at deres B-24s skulle komme fra samlebåndet. Papirarbeid ble utført, nødvendig nødutstyr for B-24 ble utdelt, og noe teknisk trening ble gitt.AFHRA Document 00150138 AAFTC Technical Training Command
Så snart byggingen begynte ble det vanskelig å introdusere endringer etter erfaringer fra de ulike oversjøiske krigsskueplasser til samlebåndet i tide. Følgelig trengte nybygde Liberator modifisering for det spesielle geografiske område de skulle flys til for kamp. Av den grunn ble en rekke Air Technical Service Command modifiseringssentra opprettet for å inkorporere dette til den spesielle krigsskueplass i nye Liberator. Det var syv kjente modifiseringssentra: Birmingham Air National Guard Base i Alabama, Consolidated's Fort Worth anlegg, Oklahoma City Air Materiel Center på Tinker Field, Tucson Modification Center på Tucson internasjonale lufthavn; Northwest Airlines Depot i Minneapolis, Martin-Omaha manufacturing plant og Hawaiian Air Depot på Hickam Field.. Birmingham Air Depot's fremste oppgave var å modifisere Liberator fra Willow Run.
Ombygging etter krigen Selv om Ford hadde anledning til å kjøpe anlegget da det ikke lenger var behov for det for krigsproduksjon, avslo selskapet det. Tilslutt ble det overtatt av erkerivalen, General Motors.
Kaiser tar kontroll Etter krigen ble anlegget solgt til Kaiser-Frazer Corporation, eiet av konstruksjons- og skipsbygger magnatene Henry J. Kaiser og Graham-Paiges leder Joseph W. Frazer. Anlegget bygde både Kaiser og Frazer bilmodeller, inklusive den kompakte Henry J, som med små endringer også ble solgt gjennom Sears and Roebuck som Allstate
Willow Run bygde 739 000 biler som del av Kaiser-Frazer og Kaiser Motors fra 1947 til 1953, da det etter år med tap ble selskapet kallt Kaiser Motors etter Frazer avsluttet partnerskapet) kjøpt av Willys-Overland og begynte å flytte produksjonen fra Willow Run til Willys anlegg i Toledo, Ohio. Kaiser Motors ville slutte å bygge passasjerbiler i 1955. (Kaiser Motors ble Kaiser Jeep i 1962, og ble kjøpt av American Motors i 1970, som i sin tur ble en del av Chrysler Corporation i 1987 som Jeep-Eagle divisjonen.
Selv om Willow Run er synonymt med bygging av Liberator B-24, var ikke det det eneste fly bygget på Willow Run. Da U.S. Air Force slet med å utvide sin kapasitet under Koreakrigen, bygde Kaiser-Frazer Fairchild C-119 Flying Boxcar fraktfly på Willow Run under lisens fra Fairchild Aircraft. De bygde om lag 88 C-119 mellom 1951 og 1953. Kaiser bygde også to C-123 Provider på Willow Run som ble hugget opp før levering, en skandale som satte et punktum for fremtidige Air Force kontrakter.
General Motors virksomheter