Siri Karin Derkert, også skrevet Karin Siri Derkert (født 30. august 1888 i Stockholm, død 28. april 1973 på Lidingö) var en svensk billedkunstner. Hun arbeidet i hovedsak med skulptur. Hun var også en sterk talsmann for fred, feminisme og miljøspørsmål. Hun ble ofte omtalt og intervjuet i fjernsyn, aviser og tidsskrifter, og var ved sin død i 1973 en velkjent kulturpersonlighet i Sverige.

Derkert er gravlagt på Lidingö kirkegård.

Utdanning Derkert fikk sin første kunstneriske utdannelse ved den private kunstskolen Althins målarskola i Stockholm, hvor hun startet i 1904. I perioden 1911–1913 studerte hun ved Kungliga Konsthögskolan.

Etter tiden ved konsthögskolan flyttet Derkert til Paris, der hun studerte ved Académie Colarossi og Académie de la Grande Chaumière frem til utbruddet av første verdenskrig i 1914. Blant hennes medstudenter var de svenske skulptørene Ninnan Santesson og Lisa Bergstrand. I februar 1914 tilbrakte de tre vennene fem uker i Alger, der Derkert møtte en mer levende og dristig fargebruk enn hun var vant til. Tiden i Alger og møtet med kulturen der gjorde sterkt inntrykk på henne, og i maleriene sine tolket og fremstilte hun Algers landskap og sine møter med menneskene der.

I september 1943 ble hun student ved Kvinnliga medborgarskolan vid Fogelstad. Hun laget flere skisser av kvinner i skolens ledelse mens hun studerte der. Under og etter krigen tilbrakte hun noe tid i Italia, men flyttet tilbake til Sverige tidlig i 1920-årene.

Kunstneriske karriere miniatyr|Derkert arbeider på utsmykningen av Östermalmstorg tunnelbanestasjon miniatyr|Fra utsmykningen på Östermalmstorg tunnelbanestasjon miniatyr|Fra Derkerts utstilling i den nordiske paviljongen i Venezia i 1962 Derkert er kjent som en kunstner med en sterkt personlig og ekspresjonistisk stil. Fra 1910 og det nærmeste tiåret arbeidet hun i hovedsak som moteillustratør, og oppdaget tidlig klesmotens kreative og ekspresjonistiske potensial. Dansekostymene hun tegnet for Intima teatern (1917), de avantgardistiske motetegningene hun laget for Birgittaskolan (1917–21) och moteillustrasjonene for Bonniers Veckotidning (1923–24) er noen av de tidligste eksempler på modernisme innen svensk kunstverden.

I hennes tidlige arbeider, spesielt fra tiden i Paris, kan man se elementer av både kubisme og fauvisme. Hun laget en del bilder i gråtoner, for det meste ved hjelp av pastellstifter, men malte også interiører og portretter, spesielt av barn.

Det var ikke før i 1940-årene hun hadde sitt gjennombrudd som kunstner, omtrent samtidig med at hun begynte å engasjere seg politisk, spesielt i saker som gjaldt kvinners rettigheter, freds- og miljøspørsmål. Engasjementet ble også reflektert i hennes offentlige kunstverk og utsmykninger, som Kvinnopelaren på T- centralen (1958) og den monumentale utsmykningen Ristningar i naturbetong (1965) på Östermalmstorg tunnelbanestasjon i Stockholm. Utover 1950-tallet fikk hun stadig større anerkjennelse som kunstner. Moderna Museet viste en stor retrospektiv utstilling av hennes kunst i 1960 og hun deltok ved Biennalen i Venezia i 1962, som første svenske utstiller i den nyåpnede Nordiske paviljongen (tegnet av den norske arkitekten Sverre Fehn).

Hun ble kjent for et større publikum gjennom utsmykningen av Östermalmstorg tunnelbanestasjon. Ettersom stasjonen var utformet for å fungere som et tilfluktsrom i tilfelle en kjernefysisk krig, fylte hun veggene med budskap om fred, feminisme og notater fra revolusjonære sanger. Da hennes utstilling Rörelser i alla riktningar åpnet i april 1960, var hun den første kvinne som hadde en separatutstilling på Moderna Museet i Stockholm.

Derkert er representert på Nationalmuseum, Moderna Museet, Skissernas museum og Göteborgs konstmuseum.

Æresbevisninger og utmerkelser I 1960 mottok hun USD 1000 som en av kunstnerne som ble tildelt «National and Extra-National Award» under Guggenheim International Award.

Posten Sverige utga i 1982 et frimerke med et av hennes bilder, i forbindelse med 100-årsjubileet for Elin Wägner.

Politisk engasjement Deckert var en ivrig talsperson for fred, feminisme og miljøspørsmål. Dette engasjementet startet i begynnelsen av 1940-årene og økte i løpet av fremveksten av den svenske fredsbevegelsen i 1950-årene. Hun var en tid leder av Stockholmsavdelingen av Svenska Kvinnors Vänsterförbund. Säkerhetspolisen (Säpo) overvåket alle medlemmene i forbundet, som nylig var blitt tilknyttet den internasjonale foreningen Kvinnenes Demokratiske Verdensforbund. Foreningens aktiviteter ble omhyggelig nedtegnet i Säpos arkiv, men det finnes ingen egen mappe over Siri Deckert i arkivet.

Da Apollo 11 landet på månen i 1969, inviterte Sveriges Radio tre fremtredende svensker til å kommentere hendelsen i løpet av sendingen. Derkert deltok sammen med tidligere leder av det Kommunistiske Partiet i Sverige, C.-H. Hermansson, og erkebiskop Ruben Josefson. Hennes korte kommentar om hvorfor månelandingen interesserte det svenske folket, var: «Jag tror att det intresserar svenska folket, eftersom man inte vill intressera sig för mer närliggande problem, ur kvinnlig synpunkt avgörande frågor. Månlandningen har jag har svårt att gripas av».

Familie Siri Derkert hadde seks søsken. Faren, Carl Edvard Johansson Derkert, arbeidet først som bokholder, men avanserte til å bli forretningsmann innen tekstilindustrien i Norrköping. Moren, Emma Charlotta Valborg, var sydame før hun giftet seg.

Derkert hadde tre barn; en sønn (1915) med den finske kunstneren Valle Rosenberg, og to døtre (1917; 1920) med den svenske illustratøren Bertil Lybeck, som hun var gift med i årene 1921–1925.

Referanser

Litteratur

Eksterne lenker

Moderna Museets bilder av rundt 200 av Derkerts arbeider Besøkt 9. mars 2018

Kategori:Svenske billedkunstnere Kategori:Pasifister Kategori:Svenske kvinnesaksforkjempere Kategori:Personer fra Stockholm