Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling (1887–1945) var en norsk offiser, diplomat og politiker. Under den tyske okkupasjonen av Norge ledet han en tyskstøttet regjering, og etter frigjøringen i 1945 ble han dømt for landssvik og henrettet ved skyting.
Quisling ble først kjent for sitt humanitære arbeid i Sovjetunionen som nær medarbeider av Fridtjof Nansen. Han var forsvarsminister i to Bondepartiet-regjeringer fra 1931 til 1933, uten selv å være medlem av partiet. I 1933 grunnla han det fascistiske partiet Nasjonal Samling (NS), som fikk begrenset oppslutning i 1930-årene.
Etter Tysklands invasjon av Norge i 1940 forsøkte Quisling å gjennomføre et statskupp via radio – det første forsøket av sitt slag – men dette mislyktes da tyskerne ikke støttet ham. I 1942 ble han innsatt som ministerpresident i en ny tyskstøttet regjering, og ledet sammen med den tyske rikskommissæren, Josef Terboven, den norske statsadministrasjonen frem til krigens slutt.
Familie og oppvekst miniatyr|Familien Quisling ca. 1915. Fra venstre: Vidkun, foreldrene Jon og Anna, lengst til høyre bror Arne og bakerst bror Jørgen. Han ble født den 18. juli 1887 og ble døpt den 28. august 1887 i Fyresdal i Telemark, som Vidkun Abraham Lauritz Qvisling, sønn av Jon Lauritz Qvisling og Anna Karoline (født Bang). Han hadde tre søsken: Jørgen, Esther (1893–1914) og Arne (1898–1991),Dahl (1991) s. 48https://www.digitalarkivet.no/view/8/pe00000000036458 henholdsvis ett, seks og elleve år yngre.
Faren Jon var som ung medlem av Gustav Adolph Lammers' vekkelsesbevegelse. Den forsiktige og konservative Jon fant likevel noe tiltalende i den karismatiske Lammers. Som praktiserende prest falt Jon Qvisling ned på en dogmatisk streng linje, og hørte klart til kirkens konservative og pietistiske fløy. Jon Qvisling skrev også teologisk faglitteratur, og utgav blant annet i perioden 1890–1897 en trilogi med systematiserte oversikter over informasjonen om ånder og engler i Bibelen. Arbeidet ble godt mottatt i det norske fagmiljøet.
Familien Qvisling var stadig på flyttefot, og Jons prestegjerning førte dem fra Fyresdal til Drammen, og senere Gjerpen. Vidkuns første seks skoleår var ved Drammen Latinskole, der han oppnådde prae ceteris til avgangseksamen. Alle Qvisling-barna ble presset hardt av foreldrene til å fokusere på skole og læring, og alle fire søsken fikk særdeles som hovedkarakter ved Skien Latinskole. Yngstebroren Arne slo seg ned New York i 1923 etter å ha utdannet seg til ingeniør ved NTH og Sorbonne. Arne ga i 1930-årene innspill til Nasjonal Samlings økonomisk politikk ved brevveksling fra USA. Arne Qvisling fikk en datter som var Annas og Jons eneste barnebarn.Dahl (1991)
Studier og tidlig militærkarriere miniatyr|Quisling (til venstre) og offiserskamerater ved Gardermoen 1912. Vidkun Quisling hadde gode evner innenfor både humanistiske og naturvitenskapelige fag. Etter examen artium i 1905 ble han tatt opp som nummer én på Krigsskolens feltartillerilinje. Etter at den spente stemningen rundt unionsoppløsningen utover sommeren og høsten roet seg, forløp utdanningsløpet temmelig normalt. Quisling hadde også her særdeles gode akademiske resultater. Etter tjeneste som premierløytnant ved feltartilleriet tok han fatt på videreutdanning ved Den militære høyskole. Studiene inneholdt realfag, sammen med fag som militær administrasjon, taktikk og generalstabstjeneste. Quisling fikk her hovedkarakter 1,18, noe som var det beste noensinne oppnådd ved høyskolen. Som beste avgangsstudent fikk han, slik skikken var, audiens hos kong Haakon.
Etter utdanningen roterte Quisling mellom forskjellige avdelinger i generalstaben. Han hadde enkelte opphold ute i felten ved avdelingene på Værnes og Gardermoen, men det var i stabstjeneste han likte seg best. Under generalmajor Holtfodts kommando syslet Quisling blant annet med organisering av hærordningen, inspeksjon av miltæravdelinger og koordinering med kartverket, arbeid han senere skulle ha stor nytte av under nødhjelpsarbeidet i Sovjetunionen. Han fikk kapteins grad i 1917.
De første utenlandsopphold Alle aspiranter i generalstaben skulle fordype seg i et spesielt land, og Quisling hadde i utgangspunktet valgt Kina. Xinhairevolusjonen gjorde imidlertid at det ikke ble aktuelt med et studieopphold i landet, og Quisling skiftet da fokus til Det russiske keiserdømmet. Da revolusjonen kom i 1917, hadde han fem år med russiskstudier bak seg, og hadde dermed gode forutsetninger for å tjenestegjøre i landet. På nyåret 1918 ble stillingen som militærattaché i Petrograd ledig, og i mai var Quisling klar til å begynne i stillingen.
Quisling kom til et Russland i kaos, og Norges legasjon var liten og dårlig organisert. Ministeren var ikke på plass i Petrograd, og legasjonssekretær Arild Huitfeldt fungerte som chargé d'affaires. Etter kort tid ble Huitfeldt erstattet av Frederik Prytz. Prytz og Quisling ble svært godt kjent under oppholdet i Russland, og ble venner for livet. Sammen rapporterte de tilbake til Oslo om konsekvensene av oktoberrevolusjonen, og rapportene ble fast lest av kongen og utenriksministeren. I desember var imidlertid situasjonen blitt så usikker i Russland at Prytz og Quisling måtte forlate landet.
Tilbake i Kristiania gikk Quisling tilbake til generalstaben, men allerede sommeren 1919 søkte han seg utenlands igjen. 10. september forlot han Norge til fordel for Helsingfors, der han hadde fått stillingen som etterretningsoffiser. I Helsingfors arbeidet han under sendemann Andreas Urbye, som skal ha vært godt fornøyd med Quislings arbeid, på tross av at det neppe var spesielt energisk.
Nødhjelpsarbeid i Sovjetunionen sammen med Fridtjof Nansen miniatyr|Armenia-kommisjonen utsendt av Folkeforbundet: i fremstre rekke (fra venstre) G. Carle, Fridtjof Nansen og C.E. Dupuis, bak Vidkun Quisling (til høyre) og Pio Le Savio: Foto fra 1925.
På anbefaling fra minister Urbye begynte Quisling å arbeide for Fridtjof Nansen i 1921. En humanitær katastrofe var under oppbygging i Sovjetunionen, og Quisling fikk permisjon fra arbeidet ved generalstaben for å bli en del av Nansens innerste krets av hjelpearbeidere.
I februar 1922 kom Quisling til Kharkov, der han begynte å samle inn data om forholdene på den ukrainske landsbygda. Det viste seg fort at en tredjedel av landet var rammet av hungersnød, og Quisling besøkte landsbyer der hele befolkningen var døende. Quisling hadde fått en overordnet rolle i Nansenhjelpen, og sammen med Nansen klarte han å gjøre situasjonen i Ukraina kjent i resten av Europa. Private bidrag strømmet inn, og flere hundre tusen mennesker ble reddet fra sultedøden i området under Vidkun Quislings administrasjon. Både Nansen og Quisling ble svært populære i Ukraina på grunn av arbeidet, og spesielt eksil-ukrainske miljøer var svært takknemlige for at Quisling gjorde katastrofen kjent utenlands.
Quislings to ekteskap miniatyr|upright|Quisling og hans andre kone Maria (født Vasilijevna Pasetsjnikova) i 1935. Quisling giftet seg 35 år gammel med den 17-årige Alexandra Voronin i 1922 og 23-åringen Maria året etter, trolig uten formell skilsmisse. miniatyr|Quisling oppholdt seg i utlandet i store deler av 1920-årene. I de periodene han var i Norge bodde han i Erling Skjalgssons gate 26 på Frogner i Oslo. Vidkun Quisling møtte sin første kone Alexandra Andrejevna Voronin i Ukraina i 1922. Alexandra var såvidt fylt sytten, og var nitten år yngre enn sin mann. Hun fikk utstedt norsk pass og ble med tilbake til Kristiania, der hun ble godt mottatt av Quislings øvrige familie. Det ble samtidig spekulert i Quislings motiver, der mange i Norge antok ekteskapet kun var proforma for å redde henne ut av Sovjetunionen. Dette var også synet til flere i familien, som merket seg at de ikke hadde et vanlig ekteskapelig samliv selv om de bodde sammen i Quislings leilighet i Erling Skjalgssons gate på Frogner.
Mens han var gift med Alexandra, traff Quisling en ny ukrainsk kvinne – Maria Vasilijevna Pasetsjnikova. Sommeren 1923 giftet de seg, mens Quislings ekteskap med Alexandra fortsatt var gyldig. Først etter at det nye ekteskapet var inngått, forsøkte Quisling å oppløse ekteskapet med sin første kone, men da det viste seg vanskelig, flyttet begge kvinnene inn med Quisling i Erling Skjalgssons gate. Dette var naturlig nok svært uvanlig i 1920-årene, spesielt for en sosialt konservativ offiser og prestesønn som Vidkun Quisling.
Alexandra forlot etter hvert landet, og Quisling fortsatte å leve med Maria som ektefelle. I 1929 brøt han all kontakt med Alexandra som hadde reist til kunstnermiljøer i Frankrike. I 1930-årene giftet hun seg i Kina, ble enke, giftet seg på nytt og reiste til USA der hun bodde resten av livet. For ettertidens historikere har omstendighetene rundt ekteskapene aldri blitt klare, og det kunne aldri dokumenteres nøyaktig hvor og når Vidkun og Maria Quisling skal ha giftet seg eller om det var noen formell skilsmisse med Alexandra.
Videre arbeid i utlandet Etter en kort periode ved generalstaben i Oslo begynte Quisling å arbeide for Nansen igjen. Fra slutten av 1923 til sommeren 1925 tilbrakte Quisling mye tid på Balkan, der han arbeidet med å finne løsninger for flyktninger fra Russland, Balkan og Lilleasia. Sommeren 1925 begynte Quisling å arbeide med armenernes situasjon på oppdrag fra Folkeforbundet, og han dro igjen til Sovjetunionen for å undersøke om flyktningene etter folkemordet på armenerne kunne overføres til Armenia.
NEP-politikken hadde åpnet for utenlandske investeringer i Sovjetunionen, og i 1926 begynte Quisling å arbeide for Frederik Prytz' selskap The Russo-Norwegian Onega Wood Co. i Moskva. Quisling hadde ingen erfaringer med bedriftsledelse, men fikk ansvar for kontakt med sovjetiske myndigheter. NEP-politikkens opphør gjorde imidlertid at grunnlaget for bedriften opphørte, og på nyåret 1927 begynte avviklingen av virksomheten. Forretningsmannen Jonas Lied oppholdt seg i Russland samtidig med Prytz og Quisling, og Lied nevner Quisling i sin bok om forretningsvirksomheten i Russland. Lied hadde fått med seg Nansen på reisen til Sibir før første verdenskrig. Ifølge Marit Werenskiold pleide ikke Lied omgang med Prytz, men Lied hadde noe kontakt med Quisling om forholdet til Sovjetunionen da Quisling var statsråd i 1930-årene. Hans Fredrik Dahl skriver at Lied og Quisling «kom godt ut av det med hverandre» og de var enige om at bolsjeviklederne var dyktige politikere. Lied var russisk og sovjetisk statsborger, og kjente landet fra sin forretningsvirksomhet og sine reiser.
Etter at statsminister Stanley Baldwin brøt formell kontakt med sovjetmyndighetene i mai 1927, trengte Storbritannia en alternativ kanal for å opprettholde en viss kontakt med Moskva. Valget falt på Norge, og Norges sendemann Andreas Urbye ansatte derfor Quisling som legasjonssekretær for å styrke staben. Quisling tok med seg Maria til Moskva og arbeidet i uformell britisk tjeneste frem til 1929, da det britiske arbeiderpartiet vant valget og gjenopptok kontakten med Sovjetunionen.
Etter Quislings tid i Moskva ble han beskyldt for ulovlig valutahandel, i det som ble kjent som «rubelskandalen». Kildene er uklare når det gjelder hva konkret Quisling skal ha gjort, og det finnes ikke dokumentasjon for at sovjetiske myndigheter skal ha etterforsket Quisling eller ha utvist ham fra landet. Likevel ble Quisling angrepet i arbeiderpressen i Norge. Det ble antydet at han stod bak storstilt svartebørshandel av utenlandsk valuta i Moskva, og Arbeiderbladets Martin Tranmæl skrev at «det var god grunn for russerne til å utvise Hr. Quisling». Disse ryktene fortsatte også etter at Quisling i 1930-årene hadde gått inn i politikken.
Russland og vi