thumb|26-årige frontsøster (Frontschwester) Elfriede Wnuk fra det tyske Røde Kors (DRK) i 1942. Ordensbånd og medaljer viser at hun er dekorert med de militære utmerkelsene Jernkorset, Østfrontmedaljen og Såretmerket thumb|Frontsøster fra det tyske Røde Kors hilser på den tyske generalfeltmarskalken Hans-Günther von Kluge på besøk på et soldathjem ved kanalkysten juni 1944. Frontsøster, tysk: Frontschwester; i betydningen «frontsykepleier», eller fra andre verdenskrig Germanische Schwestern («germanske sykepleiere»Bay, side 76) var en betegnelse som ble brukt under første og andre verdenskrig om sykepleiere som tjenestegjorde ved den tyske østfronten under første verdenskrig eller østfronten under andre verdenskrig. Det dreide seg om sykepleiere tilknyttet Tysk Røde Kors (DRK). De ble også mer formelt kalt Røde Kors-søster (Røde Kors-sykepleier, Rotkreuzschwester, DRK-Schwester). Begrepet blir særlig knyttet til andre verdenskrig da det fra sommeren 1942 også ble rekruttert personell fra de tyskbesatte områdene.
Sykepleiere i tjeneste for Tysk Røde Kors arbeidet også ved vestfronten og andre krigssoner, men uttrykket «fronten» ble under andre verdenskrig særlig brukt om østfronten fordi de største krigshandlingene skjedde der, og dermed ble «frontsøster» en populær betegnelse på Røde Kors-sykepleiere som tjenestegjorde der. Det var en forholdsvis begrenset andel av de frivillige i DRK som gjorde egentlig fronttjeneste. De fleste pleiet sårede og sivile bak frontene eller gjorde annet arbeid i den tyske sanitet.
Tysk Røde Kors mini|Verveplakat for Røde Kors i det nasjonalsosialistiske Tyskland. Selv om organisasjonen hadde en formaljuridisk uavhengighet fra myndigheter og den militære kommandanten i felt, ble den som andre brukt av det nasjonalsosialistiske styret i deres ensrettig av samfunnet Organisatorisk
Fra midten av 1937 hadde DRK blitt omorganisert under SS-Obergruppenführer og Reichsarzt-SS Ernst-Robert Grawitz utfra førerprinsippet og i tråd med den nasjonalsosialistiske ensrettingen av samfunnet, og 9. desember 1937 ble det utstedt en egen lov med forskrifter for DRK som ble utgangspunktet for den fullstendige innlemmelse i det nasjonale stats- og militærapparatet og være underlagt Oberkommando des Heeres. Grawitz uttalte at «idag framstår det et nytt, slagkraftig Tysk Røde Kors, organisert i en soldatmessig form og nasjonalsosialistisk ledet, klar til innsats». Grawitz garanterte at DRK skulle forandres til en organisasjon med «stram soldaterånd» og gjennom «ideologisk militarisering omdannes til et nasjonalt sanitetskorps foran den forestående krig». Han advarte mot myk sentimentalitet og minnet om at Røde Kors-tanken var oppstått på slagfeltet i Solferino. Han advarte videre mot «sykelig pasifisme» i foredrag og appeller til Røde Kors personell i utdannelse.
DRK hadde en viss begrenset selvbestemmelse over noen av egne underorganisasjoner, men under krigen ble DRK og SS' sanitet en integrert del av Wehrmachts sanitetsvesen og være underlagt De brukte de samme sanitetsgrader, koordinerte utdannelsen, arbeidet under samme forskrifter om utrustning og reglementer. DRK sanitet skulle være «Wehrmachtsgleich» når det gjaldt sanitetskompanier, syketransporter og feltlasaretter. DRK-sykepleiere ble etter tilleggsutdannelse i SS også «Wehrmachtsschwester». I tillegg ble alle gitt grundig ideologisk skolering i «verdensanskuelse», i samarbeid med offisersskolen SS-Junkerschule i Bad Tölz og tilsvarende den de mannlige offiserskadettene fikk. Ingen av de andre Røde Kors-organisasjonene i Europa kunne måle seg med den tyske i krigsberedskap, og den var allerede i flere år spesialtrent for å støtte den tyske militærmakt i krig.Ulateig, ss.183-187
Germanische Schwestern Rekrutteringen av pleiepersonell ble av SS-myndighetene satt i en germansk sammenheng, hvor de utvalgte kvinnene skulle være en del av den germanske eliten en så for seg i den framtidige samfunnsordenen. Vervingen skulle derfor sikre at de unge kvinnene til sanitetstjeneste skulle ha til hensikt å rekruttere et spesielt utvalg av germansk raseriktige kvinner. Det ble særlig utover i krigen innført en grundig ideologisk opplæring av alle nye frivillige og målet var å sikre et visst antall kvinnelige SS-sykepleiere som kunne være en del av SS' sanitetsvesen etter krigen.
Som soldatene i Waffen-SS måtte også medlemmene av Tysk Røde Kors, også de utenlandske frivillige, sverge troskapsed til både Adolf Hitler personlig og lydighet overfor alle sine overordnede.
Pleie av soldater fra begge sider? mini|SS-Gruppenführer, Reichsarzt-SS og leder av Tysk Røde Kors, Ernst-Robert Grawitz hilser på deltakerne ved åpningen av Reichsführerschule i Tysk Røde Kors 20. februar 1939 Sykepleierne skulle utøve humanitær virksomhet i henhold til Genève-konvensjonene, og hadde som ikke-stridende status som «beskyttede personer» etter krigens folkerett, med rett og plikt til å gi pleie til alle sider av militære konflikter.Protected persons, ICRC Ettersom Tysk Røde Kors etter det nasjonalsosialistiske styrets ensretting av samfunnet var blitt en integrert del av det nasjonalsosialistiske samfunnsapparatet og militærapparatet, administrativt underlagt SS gjennom Reichsarzt-SS og operativt under Oberkommando des Heeres,Lower, Wendy: Hitler's Furies: German women in the nazi killing fields, s. 47. London: Chatto & Windus, 2013 opererte DRK i tilknytning til de militære operasjonene på den tyske siden av fronten og pasientene på østfronten var tyske eller tyskallierte soldater. Det er hevdet fra frontsøstrene selv og Røde Kors i ettertid at også fiendtlige soldater som var såret og sivile fikk pleie,Røde Kors: – Frontsøstre skulle aldri vært dømt for landsforræderi, nrk.no, 6. februar 2015 men dette blir bestridt av historikere,Se blant annet drøfting i Bay, pkt 4.2 Helfende Hände – Pleiet de fienden?, ss. 81-94 med tilhørende kildemateriale særlig på grunnlag av at de stridende partene på østfronten ikke hadde anerkjent Genève-konvensjonene, og de tyske ordrene slik de kommer fram i retningslinjene til Einsatzgruppen, de stående ordrene om å henrette på stedet partisaner og personer som var mistenkt for å bistå partisaner (Die Einschränkung der Kriegsgerichtsbarkeit), Kommissærordren og retningslinjene for troppenes handlinger i Russland.Gjengitt i Bay, side 86 Disse bestemmelsene medførte at de tyske troppene dels ikke tok krigsfanger, nektet dem medisinsk tilsyn og etterlot dem i innhegninger for å sulte eller fryse ihjel, eller sendte dem vestover som slavearbeidere, med mindre de gikk i tysk tjeneste som hilfswillige (hiwis) eller tilhørte Den russiske frigjøringsarméen, som da kunne få pleie. Hovedformålet ble derfor å få skadde tyske og tyskallierte soldater raskest mulig tilbake i tjeneste.Sæther, side 99 og 111
Fra vestfronten ble det imidlertid rapportert at også krigsfanger fra de vestlige allierte fikk pleie.Bay, side 92
Rekruttering fra land utenfor Tyskland thumb|Frontsøstre ved et Soldatenheim ved Murmanskfronten i Lappland i Finland. Foto fra Terbovens reise til Nord-Norge sommeren 1942. Søstrene hilser på finsk soldat. thumb|Frontsøstre i Lappland i Finland og Reichskommissar Josef Terboven sommeren 1942.
Fra 1942 ble det åpnet adgang for DRK til å ta imot germanske frivillige fra de besatte områdene. Som annen utenlandsk arbeidskraft var de pliktige til å bli registrert av arbeidsmarkedsmyndighetene. I alle landene ble frontsøstrene innrullert gjennom SS-Sanitätsamt og Tysk Røde Kors.Bay, side 40 Norge, Danmark, Nederland og Belgia ble referert til som «germanske land»,Bay, side 70 og ble etter hvert viktige med hensyn til vervingen av både frontskjempere og frontsøstre.Bay, side 9 Det henvises i litteraturen også til franske, finske, svenske og baltiske frontsøstre, men disse er i mindre antall og skal ikke ha blitt regnet som «germanske søstre» og ble derfor ikke rekruttert utfra de samme krav til «raserenhet».
Bortsett fra i Norge, er det ikke forsket så mye i de andre landene på hvem som meldte seg, og hvorfor, men det som foreligger av forskning peker samme vei som forskningen fra de norske forholdene,Bay, side 10 og fotnote 191 på s. 57 hvor mange kom fra de nasjonale arbeidstjenstene og fra nasjonalsosialistiske miljøer.Bay, side 43
Nederland Kildegrunnlaget er for tynt å usikkert til å kunne si noe sikkert om hvor mange som meldte seg som frontsøster fra Nederland.
Belgia Anslaget fra Belgia bygger på tyske transportlister som gir en indikasjon på hvor mange kvinner og kontingenter sendt rundt omkring i Tyskland. Anlaget ligger på mellom 600 og 730, det siste tallet baserere seg på 600 fra Flandern og 130 fra Vallonia.Bart van Cauter: Engelen aan het oostfront: Vlaamse hulpverpleegsters in dienst van het Duitse Rode Kruis en de SS tijdens de Tweede Wereldoorlog, ss. 101-104, Brussel: Vrije Universiteit Brussel, 1998
Danmark Det foreligger ingen sikre sikre tall hvor mange fra Danmark som vervet seg som frontsøstre. Kildene varierer mellom 180 og 225.
Danmark var det eneste av de såkalte germanske landene hvor frontsøstrene ikke ble dømt til varierende fangelsstraffer, store bøter og tap av borgerrettigheter.Bay, ss 3, 13 og fotnote 187 på s. 55 Kun enklte fikk bøter eller og andre kunne få sine lønningskontoer fra krigens fryst. Dette har gjort at det har vær et mindre fokus på at de er ofre for et rettsoppgjør.Bay, side 48
Norge Presisering I Norge ble «frontsøster» brukt om norske frivillige i tjeneste for tysk Røde Kors som sykepleiere og hjelpepleiere.Oppslagsordet «frontsøstre» i Store norske leksikon I alt skal omkring tusen norske kvinner ha meldt seg til tjeneste, og ved krigens slutt var det 300 i arbeid ved østfronten. I det norske landssvikoppgjøret etter krigen ble frontsøstrene arrestert og dømt, men fikk mildere straff enn frontkjemperne (soldatene).
I vitenskapelig litteratur foreligger det ikke en entydig definisjon på begrepet, og framstår ofte som et samlebegrep for de som vervet seg til Tysk Røde Kors (DRK) eller til tysk sanitetstjeneste, f.eks. i Luftwaffe, Kriegsmarine eller Heers lasaretter i Norge. blant disse er for eksempel 73 kvinner som i 1943 meldte seg til Luftwaffes sanitet, trolig for tjeneste i Norge. Disse regnes vanligvis ikke med blant frontsøstrene, og ble heller ikke satt under tiltale etter krigen, selv om det ble regnet som «tyskerarbeid».
I artikkelen Frontsøstrene fra Agder av Terje Nomeland defineres gruppen gjennom en avgrensning til andre kategorier av kvinner i tysk sanitetstjeneste, hvor Nomeland presiserer begrepet til de norske kvinnene som meldte seg frivillig til tjeneste i DRK og som kom i aktiv tjeneste i tyske avdelinger utenfor Norges grenser. Kvinner som tjenestegjorde utenfor DRK, samt de som ikke kom i aktiv tjeneste, holdes i denne definisjonen utenfor. «Aktiv tjeneste» blir i denne sammenheng forstått som å tjenestegjøre i tyske avdelinger eller ved tyske sykehus, lasarett eller institusjoner, herunder den opplæringsperioden som ble gjennomført av DRK på tyske institusjoner. Ikke alle kvinnene tjenestegjorde ved fronten.
De norske frontsøstre
De norske frontsøstrene ble for en stor del rekruttert av NS-miljøer og hadde ofte en nær identifikasjon med frontkjempermiljøene og mange følte de måtte bidra til Tysklands kamp.Ulateig, Egil: Fordømte engler. Norske kvinner på Østfronten, s.46 og 236, Forlaget Reportasje, Lesja 2005 ISBN 82-995299-6-4 Av de ca 500 norske som vervet seg, hadde de færreste sykepleieutdannelse, anslagsvis rundt 10 %. De fleste hadde enten kortvarig hjelpepleierutdannelse eller ingen relevant utdanning, men alle fikk tilleggsutdanning i Tyskland. Et annet anslag på antallet er 447, avhengig av de presiseringer en legger til grunn for begrepet. I realiteten var det ganske få som tjenestegjorde i fremste frontlinje, og slik sett svarer til betegnelsen «frontsøster».Sæther, side 12