thumb|Begravelsen (i 2007) av 465 identifiserte ofre av Srebrenica-massakren Srebrenica-massakren (), også kjent som folkemordet i Srebrenica (),
var drapene på minst 7 475General dømt til livstid for folkemord ' Verdens Gang 13. desember 2012.–8 000 bosnjaker (bosniske muslimer)Marko Attila Hoare: «The War of Yugoslav Succession», i Sabrina P. Ramet (red.): Central and Southeast European Politics Since 1989, Cambridge: Cambridge University Press, 2010, s. 131. International Commission on Missing Persons oppgir antall ofre til , hvorav levningene av per juli 2011 er personidentifisert, se «613 Srebrenica Victims to be Buried at a Memorial Ceremony in Potočari» , International Commission on Missing Persons, 10. juli 2011. Besøkt 13. juli 2011. som ble gjennomført 11. til 22. juli 1995 i området i og rundt Srebrenica i Bosnia og Hercegovina av bosnisk-serbiske militærstyrker (VRS), inkludert den serbiske spesialstyrken «Skorpionene» under kommando av general Ratko Mladić.«Serbia: Mladic “Recruited” Infamous Scorpions» , Institute for War & Peace Reporting, 2. august 2005. Besøkt 13. juli 2011.«Srebrenica Video Vindicates Long Pursuit by Serb Activist», The Washington Post, 25. juni 2005. Besøkt 13. juli 2011. Ofrene var menn og gutter.ICTY, Prosecutor vs Krstic, Trial Chamber Judgement, Case No. IT-98-33-T, paras 43–46. ICTY:UNITED NATIONS Case No: IT-98-33-A
Srebrenica-massakren er blitt betegnet som det største massemordet i europeisk etterkrigshistorie.«The media routinely bill these killings as Europe's largest mass murder since the Second World War» ifølge Institute for War & Peace Reporting , 30. april 2005. Betegnelsen største massemord (the largest mass murder) benyttes blant annet i «Prosecution lawyer's speech halts start of Srebrenica trial», The Times, 15. juli 2006 og «Bosnia: Srebrenica’s Most Wanted Remains at Large», Human Rights Watch, 8. juli 2010. Betegnelsen den største massakren benyttes av Arne Johan Vetlesen: «Folkemord – staters suverenitet og individers ukrenkelighet» , PACEM, bind 2, nr. 1, 1999, s. 59-72, i «Morderne», A-magasinet, 15. desember 2006, s. 24, samt tilsvarende largest massacre benyttet i «Ratko Mladic arrest: timeline of the war criminal hunt», The Independent, 26. mai 2001. FNs generalsekretær Ban Ki-moon beskrev i 2010 det som skjedde i Srebrenica som «the largest atrocity on European soil since the founding of the United Nations», se «Remarks at ceremony marking the 15th Srebrenica Commemoration», UN News Centre, 12. juni 2010. Alle nettsteder besøkt 11. juli 2011. Mladić og flere andre bosnisk-serbiske offiserer har blitt tiltalt for krigsforbrytelser, blant annet folkemord ved Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia (ICTY).Jfr. paragraf 719 i dommen mot Radislav Krstić foretatt av ICTY, Punkt 539 i tiltalen mot Radislav Krstić ICTY har konkludert med at massakren var ledd i et folkemord. FN hadde tidligere erklært Srebrenica for en «sikker sone» og skulle beskyttes av soldater fra FN, men massedrapene ble ikke forhindret.ICTY Trial Chamber Judgement «Prosecutor vs Krstic», Findings of Fact, paragrafene 18 og 26 www.un.org Den føderale kommisjonen for savnede personer har en liste over savnede eller drepte, som teller 8 373 personer.Federal Commission for Missing Persons; «Preliminary List of Missing and Killed in Srebrenica»; 2005 www.srebrenica-zepa.ba
Massakren var en del av foranledningen til NATOs bombing av de bosnisk-serbiske styrkene i august–september 1995 som ble et vendepunkt i konflikten.
Bakgrunn mini|Srebrenica i Bosnia-Hercegovina Konflikten i Øst-Bosnia Den 15. oktober 1991 erklærte Bosnia uavhengighet fra Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia. Republikken Bosnia og Hercegovina ble anerkjent av EU 6. april 1992 og av USA dagen etter. Men denne internasjonale anerkjennelsen var ikke nok til å stoppe den gryende konflikten, og en voldsom kamp for kontroll over territorier begynte blant de tre største gruppene i Bosnia: bosnjaker, kroater og serbere. Det internasjonale samfunnet gjorde diverse diplomatiske forsøk på å skape fred, men resultatene var veldig begrenset. I den østlige delen av Bosnia, nær grensen til Serbia, var kampene spesielt harde mellom bosnjaker og serbere.Jfr. paragraf 10 i dommen av Radislav Krstić foretatt av ICTY
Det fundamentale og politiske mål for serberne var å beholde Bosnia innenfor Jugoslavia. Serbere på begge sider av grensen mellom de to landene ville bo i samme stat med andre serbere, og den eneste staten som kunne garantere dem det var det tidligere Jugoslavia. Serberne mente at sentrale Podrinje (Srebrenica-regionen) var spesielt viktig for dem strategisk sett. De var av den oppfatning at uten sentrale Podrinje, ville det ikke bli noe «Republika Srpska» da det ikke ville være noen territorial integritet av serbisk-etniske områder. Serberne ville bli nødt til å akseptere en bosnisk enklave innenfor deres egne områder. Territoriet ville splittes i to, hele området ville oppløses og det ville blitt separert fra andre serbiske områder som var bebodd av nesten 100 % serbere.Jfr. paragraf 12 i dommen av Radislav Krstić foretatt av ICTY
Bosnjaker var en majoritet i Srebrenica, men serbiske paramilitære fra området og andre områder i Øst-Bosnia fikk kontroll over byen en periode tidlig i 1992. I mai 1992 tok en gruppe bosniske styrker under kommando av Naser Orić Srebrenica tilbake. Under de neste måneder presset Orić og hans menn seg videre ut, og i september nådde de Žepa hvor det befant seg andre bosniske styrker. I januar 1993 inneholdt enklaven også Cerska vest for Srebrenica. På dette tidspunktet var enklaven Srebrenica på sitt største med 900 km², men det var aldri en forbindelse med hovedområdet av bosniske styrker vest i Bosnia, og Srebrenica forble en sårbar øy i midt i serbisk-kontrollert territorium.Jfr. paragraf 13 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
I januar 1993 angrep bosniske styrker den serbiske landsbyen Kravica. I løpet av de neste månedene svarte bosniaserberne med en rekke motangrep, og de tok til slutt landsbyene Konjević Polje og Cerska og kuttet dermed forbindelsen mellom Srebrenica og Žepa og reduserte Srebrenica-enklaven til 150 km². Bosnjaker som bodde i områdene rundt flyktet til Srebrenica og byens innbyggertall økte til mellom 50 000 og 60 000. Under denne militære offensiven gikk det rykter om grusomheter påført både sivile bosnjaker og serbere.Jfr. paragraf 14 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
Kommandøren av UNPROFOR, den franske general Philippe Morillon besøkte Srebrenica i mars 1993. Da var byen overbefolket og forholdene bar preg av beleiringen. Det var nesten ikke drikkevann igjen da de serbiske styrkene hadde ødelagt byens vannforsyninger. Befolkningen fikk strøm fra midlertidige aggregater. Tilgangen på mat, medisiner og andre livsnødigheter var ekstremt knapp. Før kommandør Philippe Morillon dro, annonserte han til den panikkslagne befolkningen at byen var trygg og under beskyttelse av FN og at han aldri ville forlate dem.Jfr. paragraf 15 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
Mellom mars og april 1993 ble 8 000 til 9 000 bosnjaker evakuert fra Srebrenica etter initiativ fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Den sentrale bosniske regjeringen i Sarajevo motsatte seg dette fordi de mente dette kun bidro til den etniske rensingen.Jfr. paragraf 16 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
De bosniskserbiske myndighetene fortsatte forsøkene på å erobre enklaven på grunn av dens beliggenhet nær grensen til Serbia og fordi den befant seg i et område som var serbisk-kontrollert. Dette førte til at den var strategisk viktig, og at den var sårbar for angrep. 13. april 1993 varslet de serbiske styrkene UNHCR at de ville angripe byen innen to dager hvis ikke alle bosnjaker overga seg og sa seg enige i å bli evakuert.Jfr. paragraf 17 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
April 1993: FNs sikkerhetsråd erklærer Srebrenica som en «sikker sone» thumb|left|FNs sikkerhetsråd i New York 16. april 1993 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 819FN-resolusjon 819 og erklærte at «alle parter og andre innblandet skal behandle Srebrenica og omegn som et sikkert område som skal være fritt for væpnede angrep og fiendtlige aksjoner».www.nato.int Sikkerhetsrådet erklærte også at enklavene Žepa og Goražde skulle beskyttes av FN. 18. april ankom de første FN-styrkene (UNPROFOR) Srebrenica.Jfr. paragraf 18 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
De serbiske troppene som omringet Srebrenica ble oppfattet som disiplinerte og godt bevæpnet. Vojska Republika Srpska (VRS) (Hæren av Rep. Serbia) var organisert etter et geografisk mønster og Srebrenica var ansvarsområdet til Drina-korpset. Mellom 1 000 og 2 000 soldater fra de tre Drina-brigadene ble stasjonert rundt enklaven. Disse bosniskserbiske styrkene var godt utstyrt med stridsvogner, skuddsikre kjøretøy, artilleri og bombekastere. Den bosniske regjeringshæren som var igjen i enklaven, 28. divisjon, var verken godt utstyrt eller organisert. Regjeringenshæren hadde en rigid kommandostruktur, og sambandsmidler var nesten helt fraværende. Mange av soldatene hadde bare gamle jaktrifler eller ikke våpen i det hele tatt, og få av dem hadde ordentlige uniformer. ICTY har riktignok fått fremlagt bevis på at den bosniske hæren ikke var så svak som mange har fremstilt dem, hæren utførte rekognosering og sabotasjeoppdrag mot de serbiske styrkene i området.Jfr. paragraf 21 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
Begge parter hadde fra begynnelsen brutt avtalen om «sikker sone» i Srebrenica. Krigsforbryterdomstolen(heretter omtalt som Tribunalet) har hørt bevis på en forsettelig serbisk strategi som gikk ut på å begrense adgangen for internasjonale hjelpekonvoier inn til enklaven. Oberstløytnant Thomas Karremans (kommandøren av den nederlandske bataljonen) bevitnet at de serbiske styrkene hindret personell fra den nederlandske bataljonen i å returnere til enklaven, og at de serbiske styrkene også stoppet transport av utstyr og ammunisjon til bataljonen. Livsnødvendige ting, som mat og medisiner begynte det å bli lite av. Noen bosnjaker klaget på angrep fra de serbiske styrkene.
Når det gjelder den bosniske hær har General Halilović bevitnet at han umiddelbart etter signeringen av avtalen om «sikker sone» beordret den bosniske hæren i Srebrenica til å trekke ut alle væpnede styrker og militært utstyr av den nylig etablerte demilitariserte sonen. Tribunalet hørte troverdige vitnemål om at bosnjakene nektet å godta avtalen om demilitarisering. Bosniske helikopter fløy over soner hvor det ikke var tillatt, og soldater åpnet ild mot serbiske linjer og beveget seg gjennom det «sikre området». Den 28. divisjonen fortsatte å bevæpne seg og deler av de humanitære hjelpesendingene som ankom Srebrenica ble tatt av den bosniske hæren.
For serberne virket det som bosnjakene utnyttet den «sikre sonen» som en nyttig base til å innlede offensiver mot VRS, og at UNPROFOR sviktet da de ikke satte inn tiltak mot dette. General Halilović innrømmet at de hadde forbrutt seg mot flyforbudssonen og at han personlig hadde beordret åtte helikoptre med ammunisjon til Srebrenica og 28. divisjon. Moralsk sett følte han at han ikke gjorde noe galt, da den bosniske hæren allerede var altfor dårlig utstyrt.Jfr. paragraf. 22-24 i dommen av Radislav Krstić foretatt av «Tribunalet»
Tidlig 1995: Situasjonen i Srebrenica forverres