Dharmarakșas oversettelse av Lotussūtraen (tradisjonell kinesisk: 正法華經, Zhèng fǎhuā jīng) er den eldste kinesiske oversettelsen av Lotussūtraen som er bevart. Oversettelsen ble foretatt av buddhistmunken Dharmarakṣa (竺法護, 223–316), som kom fra den sentralasiatiske oasebyen Dūnhuáng langs Silkeveien. Den ble foretatt i året 286 e.Kr. og fant sted i byen Chang'an på Guānzhōngsletten i det som idag er provinsen Shaanxi i det sentrale Kina. Zhèng (正) betyr «god» eller «korrekt», fǎ (法) betyr «lov» i betydningen dharma eller buddhismen, huā (華) betyr «lotusblomst» og jīng (經) betyr «sūtra». Tittelen kan derfor oversettes med sūtraen om lotusblomstens gode lov.
Lotussūtraen er en mahāyānasūtra – en hellig tekst innenfor mahāyānabuddhismen. I Nepal, Sikkim, Bhutan, Tibet og Mongolia har teksten spilt en mer perifer rolle. I Øst-Turkestan har den derimot stått mer i fokus, og i Kina, Korea og Japan har både skolen Tiāntái og ulike avskygninger av Nichirenbuddhismen utropt den til buddhismens ultimate og høyeste lære. Også i andre skoler av østasiatisk buddhisme har den vært sentral.
Det som gjør denne oversettelsen spesielt interessant for religionshistorikere, er tilstedeværelsen av daoistisk terminologi. Den kinesiske sivilisasjon var omkring 2 000 år gammel da buddhismen kom til Kina, etter sigende da «himmelens sønn», keiseren Han Mingdi (28–75), i året 68. e.Kr. opprettet den hvite hestens tempel i byen Luoyang. Bruken av velkjente begreper fra folkelige religioner, gjorde at buddhismen lettere fikk utbredelse i de første århundrer av vår tidsregning. Den rike semantikken i det kinesiske språket, der ord har mange assosiasjoner, førte til utviklingen av kinesisk buddhisme som en særegen retning.
Kanoniske referanser
I tekstsamlingen Tripitaka Koreana er Dharmarakșa's oversettelse tekst nr 117 (bind 267–269) og ble inngravert på treplater i årene 1242-1243 e.Kr., i Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新脩大藏經, «Tripiṭaka publisert under æraen Taishō (大正)») befinner den seg i bind 9 som tekst nr 263, i Zhōnghuá Dàzángjīng (大日本續藏經, «kinesiske manuskripter i Tripiṭaka Sinica») befinner den seg i bind 15 som tekst nr 125 og i katalogen til Nanjo Bunyu (1849–1927) fra 1883, er den tekst nr 183.
Oversettelsen Gamle kinesiske kataloger over sūtraer omtaler totalt 17 komplette og delvise kinesiske oversettelser av Lotussūtraen, men bare tre komplette og en delvis oversettelse har blitt bevart. Lotussūtraen ble første gang oversatt til kinesisk i året 255 e.Kr. av en indisk legmann. Deretter ble en utgave med 28 kapitler oversatt av Dharmarakṣa i året 265 e.Kr. Disse to oversettelsene har gått tapt, sammen med en tredje delvis oversettelse.
Den fjerde kinesiske oversettelsen, og den eldste som er bevart, er fra året 286. e.Kr. Oversettelsen ble foretatt av Dharmarakṣa (竺法護, 223–316), og fant sted i byen Chang'an på Guānzhōngsletten i det som idag er provinsen Shaanxi i det sentrale Kina. Dette var under regjeringstiden til keiser Sīmǎ Yán (司馬炎, 236–290) av det vestlige Jin-dynastiet, under æraen Tàikāng (太康, 280–289).
Oversettelsen har tittelen Sūtraen om lotusblomstens korrekte lov (正法華經, Zhèng fǎhuā jīng) og består av 27 kapitler fordelt på 10 bokruller (chüan). Den koreanske tittelen er Chŏng pŏphwa kyŏng (정법화경), på japansk kalles teksten Shō hokke kyō (ショウホウケキョウ) og på vietnamesisk kalles den Chánh pháp hoa kinh.
Originaltekst i gandhāri?
Lotussūtraen ble oversatt til tibetansk fra en sanskritoriginal som kom fra Nepal. Også en av de kinesiske oversettelsene har et nepalesisk manuskript som basis. Man kan fristes til å tro at originalene på sanskrit er «mer ekte», «mer verdifulle» og mer interessante enn kinesiske oversettelser. Som vi skal se, kan det motsatte være tilfelle. For det første ble Lotussūtraen opprinnelig skrevet i et prākritspråk, og ikke sanskrit. For det andre er Dharmarakṣa’s oversettelse åtte århundrer eldre enn de bevarte manuskriptene fra Nepal. Den er også to århundrer eldre enn noen bevart versjon på sanskrit. Den er vårt eldste vindu inn i fortidens tåke som omgir Lotussūtraens opprinnelige form.
I Kina, Korea og Japan, har Dharmarakṣa’s oversettelse hatt en beskjeden rolle opp gjennom historien. Fokuset har vært på oversettelsen til Kumārājīva som ble foretatt omkring 120 år senere. Sistnevnte dannet basis for skolen Tiāntái i Kina, avleggeren Cheontae i Korea og skolene Tendai-shū og Nichiren-shū i Japan, og disse skolene skapte en betydelig eksegetisk tradisjon. Dharmarakṣa’s oversettelse inneholder derimot ingen spesifikk eksegese i den kinesiske buddhistiske kanon. Forklaringen er at Kumārājīva's oversettelse regnes som et litterært mesterverk, mens Dharmarakṣa's oversettelse inneholder en rekke oversettelsesfeil. Og lenge var årsaken til disse oversettelsesfeilene ikke forstått. thumb|Fragmenter av et buddhistisk manuskript, skrevet på bjørkebark, som er del av en buddhistisk tekstsamling fra Gandhāra. Tidlig på 1930-tallet analyserte orientalistene Friedrich Weller (1889–1980) og Ernst Waldschmidt (1897–1985) 36 transkripsjoner av den 15. sutra av Dīrghāgama, som ble oversatt til kinesisk av Buddhayaśas og Zhú Fóniàn i årene 412-413 e.Kr. under tittelen Cháng āhán jīng (長阿含經). De rekonstruerte fonetiske formene ble definert som prākrit, og det samme kom Waldschmidt frem til da han undersøkte Dàhuì jīng (大會經), den kinesiske oversettelsen av den 19. sutra av Dīrghāgama. Språket ble plassert i samme kategori som i Dhammapada fra Gandhāra. Andre orientalister og sinologer gjorde lignende oppdagelser. Den kinesiske oversettelsen av dharmaguptakavinaya (四分律, Ssŭ-fen lü), refererer til messingen av arapacanaformularet, og dets rekkefølge i stavelsene er gāndhāri skrevet i kharoṣṭhī. I 1962 fremsatte orientalisten Harold Walter Bailey (1889–1996) «Gandharihypotesen». Det middelindoariske idiom i disse tidlige kinesiske transkripsjoner ble av Bailey døpt gāndhāri, og det ble etterhvert også det faglige navnet på denne nordvestlige formen for prākrit.
Hypotesen utropte gāndhāri til buddhismens lingua franca i de første århundrene av vår tidsregning, og ble støttet av orientalister som John Brough (1917–1984) og Franz Bernhard (1931–1971). Baily påviste at gāndhāri har påvirket khotanesisk og tokarisk, og det finnes også elementer av gāndhāri i partisk og sogdisk. I årene 1993–1995 kom det for dagen restene av en buddhistisk tekstsamling skrevet i gāndhāri i det nåværende Afghanistan. De eldste av disse tekstene hadde tilhørt den tidlige skolen dharmaguptaka, og stammet trolig fra et kloster i Nagarāhāra. Også de administrative tekstene i det gamle kongedømmet Shànshàn ved den nordøstlige delen av Taklamakanørkenen, ble skrevet på gāndhāri. Det mangler beviser for at gāndhāri var et sentralasiatisk «universalspråk», men vi tvinges til å nyansere bildet av det idiom som lå til grunn for de tidligste kinesiske og tibetanske oversettelsene.
I 1992 publiserte den japanske orientalisten Seishi Karashima ved Sōkauniversitetet et tekststudium av samtlige kinesiske oversettelsene av Lotussūtraen. Han sammenlignet dem med alle tilgjengelige versjoner på sanskrit og tibetansk. Hans konklusjon var at Dharmarakșa oversatte et manuskript som var skrevet i et prākritspråk som var svært lik, eller identisk med gandhāri, og at forvekslinger mellom ord i prākrit og likelydende ord i sanskrit forårsaket oversettelsesfeil. Som støtte for denne hypotesen, publiserte Karashima i 1998 en ordbok over vokabularet i Dharmarakșa's oversettelse.
Denne observasjonen ble støttet av Daniel Boucher i 1998.
Oversettelsesfeil Nedenfor vil vi gjennomgå en del eksempler som illustrerer dette.
Doble oversettelser Et uvanlig trekk ved Dharmarakșa's oversettelse, er forekomsten av doble oversettelser. I slike tilfeller er indoariske ord i den originale teksten oversatt to ganger. Dette skyldes at ordene var tvetydige, og at oversetterne ikke klarte å velge mellom to betydninger. Det samme fenomenet forekommer i oversettelsen av kinesiske tekster til uigurisk.
Vidū (den vise) og pidu (faren til) thumb|390px|Lotussūtra fra Mingdynastiet. Et eksempel er en dobbelt oversettelse av -vidū (den vise) og -pidu (faren til), fordi oversettelsesteamet ikke hørte forskjell på den ustemte konsonanten v og den stemte konsonanten p. Kanskje trodde de at to stemte konsonanter (v og d) var avledet av to ustemte (p og t).
KN 162.5:लोकविदूlokavidū«en som forstår verden» (et av Buddha's epiteter)Dh 89b.13:世之聖父，shìzhī shèng fù«den helgenaktige faren til verden»
KN 193.1:यथा वयं लोकविदू भवेमyathā vayaṃ lokavidū bhavema«akkurat som vi vil bli de som kjenner verden»Dh 93b.23-24:吾等當成， 世之明父,wú děng dàng chéng shìzhī míng fù«vi vil bli de vise fedrene til verden»
Ākāra (disposisjon) og āgāra (rom) Vi finner også en dobbel oversettelse av ākāra (grunn, årsak, disposisjon) og āgāra (oppholdsted, hus, rom). Dette skyldes problemer med å skille mellom den stemte konsontanten k og den ustemte konsonanten g. I versjonen av Dhammapada på gāndhārī med kharoṣṭhī skrift, som ble oppdaget ved Kohmāri Mazār nær Khotan i 1893, finnes eksempler på at k uttales g. I dokumenter fra Niya-ruinene som er skrevet i Niya-prākrit, betyr notasjonen ģ enten k eller g.
KN 301.6:स्वाकारास्ह् चैव ते सत्त्वाःsvākārāś caiva te sattvāḥ«og disse vesener med god disposisjon»Dh 111a.6:眾生善因室，zhòng shēng shàn yīn shì«vesener som har gode hensikter/rom»
Pāņi (hånd) og pānīya (som kan drikkes) En dobbel oversettelse av pāņi (hånd) og pānīya (som kan drikkes), skyldes en mangelfull oppfattelse av forskjellen på n og ņ.
KN 231.3-4:तथागतपाणिपरिमार्जितमिऊर्धानस्ह् तेभविष्यन्तिtathāgatapāṇiparimārjitamiūrdhānash a te bhaviṣyanti«De vil ha sine hoder strøket av hånden til Tathāgata»Dh 101b16:求如來水 志存佛掌，是乃前世 願行所致。qiú rúlái shuǐ zhì cún fó zhǎng, shì nǎi qián shì yuàn xíng suǒ zhì«Å søke vannet til Tathāgata og å aspirere for å komme i Buddhas håndflate –dette er resultatet av praktiseringen av tidligere løfter.»
Pratayabuddha og pratyekabuddha Det er to titler på en Buddha som tilhører «den andre vognen»: Pratayabuddha (opplysning med ytre (?) hjelp) og pratyekabuddha (opplysning uten ytre hjelp). Språkforskeren Kenneth Roy Norman (1925–) har gransket forekomsten av ordene på pāli, prākrit og sanskrit i både buddhistiske og jainistiske tekster og inskripsjoner. Han har påvist at pratayabuddha er ordets opprinnelige form, mens pratyekabuddha (og jainistenes patteyabuddha) er en senere ukorrekt orddannelse. Oversettelser som gjenspeiler begge former, forekommer flere steder i den kinesiske buddhistiske kanon. Men hos Dharmarakșa finnes det tilfeller hvor han eller hans assistenter var ute av stand til å velge mellom de to.
Kern 10.4:प्रत्येकयानं च वदन्ति तेषांpratyekayānaṃ ca vadanti teṣāṃ«De snakker til dem om den ensomme vogn»Dh 64b.4:又得逮至，緣一覺乘，yòu dé dǎi zhì, yuán yí jiào shèng«Videre er de i stand til å oppnå vognen til de betingede-ensomme buddhaer»
Dharmarakșa har tilsynelatende oversatt ordet prataya-eka-buddha, noe som er nonsens. Men det gir mening dersom den middelindoariske navneformen verken var prataya eller pratyeka, men noe som lignet på begge. I Zhi Qians (222–252) oversettelse av Vimalakīrtisūtraen fra årene 223–228 e.Kr., finnes den samme meningsløsheten: «Dessuten vil [jeg] innvie andre i praksisen til śravaka'er og prataya-eka-buddhaer» (522a.26: 復立人為弟子緣一覺行, fù lì rénwèi dìzǐ yuán yí jiào xíng), og det er mulig at feilen ble «lånt» derfra.
Yāna (vogn) og jñāna (kunnskap) thumb|390px|Illustrert koreansk manuskript av Lotussūtraen fra Goryeodynastiet omkring 1340. De tre vognene øverst symboliserer de «tre vognene» śrāvakayāna, pratyekabuddhayāna og bodhisattvayāna.