Holocaust i Slovakia var utryddelsen av jøder i Republikken Slovakia under andre verdenskrig. Fra mars til oktober 1942 ble (to tredjedeler av landets omkring ) jøder deportert til tilintetgjørelsesleirer (særlig Majdanek, Auschwitz og Sobibór) i Generalguvernementet i det okkuperte Polen. Deportasjonene ble utført av den tyskvennlige regjeringen under presten Jozef Tiso og den ytterliggående nasjonalisten Vojtech Tuka. Det er særegent for Slovakia at regimet på egen hånd stanset deportasjonen og ikke etterkom press fra Tyskland om videre deportasjoner.
Nesten alle slovakiske dødsofre under krigen var jøder. I hele Tsjekkoslovakia utgjorde jøder 75–80 % av alle dødsofre under andre verdenskrig. Jøder fra Slovakia var blant de første som ble myrdet i Auschwitz og Majdanek.
Omkring 300 av de deporterte overlevde. Blant de overlevende var Rudolf Vrba som flyktet fra Auschwitz og skrev en detaljert rapport om forholdene. Omkring 6000 flyktet over grensen til Ungarn. Da tyske styrker tok kontroll over Slovakia høsten 1944 ble ytterligere deportert, om lag halvparten av disse overlevde.Rozett & Spector (2013) s. 54 Det totale tallet på drepte kan være så høyt som . Pressac oppgir at av de jødiske slovakene ble deportert til Auschwitz.
Republikken Slovakia var det første landet som i stor skala sendte sine egne innbyggere til dødsleirene. I Slovakia ble ikke jødene samlet i ghettoer som i Polen og de baltiske landene. Holocaust artet seg derfor mer som i de okkuperte landene i Vest-Europa. Republikken Slovakia var det eneste landet som betalte Tyskland for å ta i mot de deporterte jødene. De aller fleste overlevende utvandret de første etterkrigsårene.
De tsjekkoslovakiske områdene som Ungarn erobret eller annekterte 1938–1939 ble utsatt for holocaust i Ungarn. Medregnet det sørlige Slovakia annektert av Ungarn i 1938 var det samlede antall drepte om lag av i alt jøder som bodde i denne delen av Tsjekkoslovakia før krigen. I Karpato-Ruthenia erobret av Ungarn i 1939 ble jødiske innbyggere drept. Over jøder fra Ungarn (inkludert annekterte områder) ble i løpet av et par måneder i 1944 sendt med tog gjennom Slovakia til Auschwitz.
Jahn Otto Johansen oppgir at de fleste sigøynere forlot landet før deportasjonene begynte, og at 6490 av de gjenværende ble deportert til Auschwitz hvorav 500 overlevde. Sniegon oppgir at 5500 tsjekkiske og 2000 slovakiske sigøynere ble drept. Columbia guide to the Holocaust oppgir at 500 sigøynere ble drept.
Bakgrunn Tsjekkoslovakia miniatyr|upright=1.7|Oppdelingen av Tsjekkoslovakia etter Münchenavtalen. Det sørlige Slovakia ble overført til Ungarn i november 1938. Republikken Slovakia (oransje) erklærte uavhengighet 14. mars 1939 samtidig som protektoratet Böhmen-Mähren ble opprettet og Karpato-Ruthenia (lys rød) ble annektert av Ungarn (inkludert en stripe land erobret ved Den slovakisk-ungarske krig). Tsjekkoslovakia ble restaurert etter krigen med unntak av Karpato-Ruthenia som ble avstått til Sovjetunionen. (større kart) Slovakia var til slutten av første verdenskrig underlagt Ungarn innenfor Østerrike-Ungarn og ble i 1918 en del av republikken Tsjekkoslovakia som da ble opprettet. Béla Kun og kommunistpartiet kom til makten i Ungarn etter krigen og invaderte i 1919 Slovakia der de forsøkte å opprette en slovakisk sovjetrepublikk. Tsjekkoslovakia var en sekulær stat. I Slovakia sto den katolske kirke sterk og i mellomkrigstiden var slovakisk politikk preget av klerikalisme (ønske om å sikre og styrke kirkens makt politisk), antimodernisme og slovakisk nasjonalisme; det dominerende partiet var ledet av prestene Andrej Hlinka og Tiso.
I 1938 ble de sudettyske områdene innlemmet i Tyskland som følge av Münchenavtalen. Ved den første Wien-tildelingen (2. november 1938) ble et område på km2 langs grensen i sør overført fra Slovakia til Ungarn. Dette området hadde innbyggere hvorav 87 % etniske ungarere. Tapet av grenseområdene i sør forsterket antisemittismen i Slovakia blant annet ved at jødene ble ansett som nasjonalt upålitelige. Slovakia og fikk et visst indre selvstyre etter Münchenavtalen.
I forbindelse med Münchenavtalen hadde Ungarn i utgangspunktet krevd å få overført hele Slovakia. Ved forhandlingene i Wien 2. november 1938 ble Ungarn tildelt en liten del av Karpato-Ruthenia, inkludert hovedbyene Uzjhorod og Mukatsjeve, resten ble okkupert av Ungarn etter Tsjekkoslovakias oppløsning i mars 1939.
Slovakia erklærte seg som autonomt (selvstendig) område 6. oktober 1938. Tsjekkoslovakia ble, under navnet Tsjekko-Slovakia, en føderal stat som resultat av München-avtalen. Den østligste delen av Tsjekkoslovakia ble Karpato-Ruthenia, en autonom region (på linje med Slovakia) under navnet Karpato-Ukraina. Ved den oppløsningen av Tsjekkoslovakia 15. mars 1939 ble området okkupert av Ungarn og gjort til regionen Kárpátalja.
De slovakiske nasjonalistlederne Ferdinand Ďurčanský og Alexander Mach møtte sammen med Franz Karmazin (representant for den tyske minoriteten) den tyske nazilederen Hermann Göring i München 17. oktober 1938. Internt i regimet gikk Göring inn for uavhengighet for Slovakia blant annet av strategiske grunner ved eventuelle militære operasjoner østover. Tidlig i mars avsatte president Emil Hácha selvstyreregjeringene i Slovakia og Rutenia.
Før oppdelingen av Tsjekkoslovakia hadde den slovakiske delen av landet jødiske innbyggere. De fleste jødene bodde i Bratislava, Košice, Nitra og Zvolen. Etter at Ungarn ble tildelt grensestripen i sør havnet av disse i Ungarn.Cichopek-Gajraj, A. (2014). Beyond violence: Jewish survivors in Poland and Slovakia, 1944–48. Cambridge University Press. I Karpato-Ruthenia var det rundt jødiske innbyggere og disse utgjorde over 15 % av befolkningen i regionen. I dette området arbeidet en firedel av jødene i landbruket, noe som var uvanlig i Europa på den tiden. De fleste jødiske barn gikk på tsjekkisk-språklige skoler og ble beskyldt for å drive «tsjekkifisering» av området.
Republikken Slovakia
Jozef Tiso som var leder av selvstyreregjeringen i Bratislava, erklærte 14. mars 1939, med tysk støtte, Republikken Slovakias uavhengighet fra Tsjekkoslovakia. Fører og rikskansler Adolf Hitler påtok seg 16. mars å beskytte den nye staten Slovakia, og utenriksminister Joachim von Ribbentrop undertegnet traktat om dette med Tuka 23. mars. Traktaten inneholdt et hemmelig tillegg som ga Tyskland enerett til å utnytte Slovakias næringsliv. Hele Tsjekkoslovakia var da i praksis under tysk kontroll, mens Republikken Slovakia formelt forble en uavhengig stat.
Den ungarske trusselen mot Slovakias sørlige grense medvirket til at Slovakia ble en klientstat av Tyskland. Tyskland intervenerte i innenrikspolitiske saker i Slovakia via Tysklands ambassadør. USA anerkjente ikke Republikken Slovakia, men betraktet Tsjekkoslovakias eksilregjering i London som landets eneste representant under krigen. USA ignorerte også Slovakias krigserklæring i desember 1941.
Republikken gikk i 1940 inn i tremaktspakten med Tyskland og Italia. Slovakia deltok i angrepet på Sovjetunionen i juni 1941. En folketelling i desember 1940 viste at landet på denne tiden hadde jødiske borgere. Jødene utgjorde omkring 4 % av Slovakias innbyggere. Jødiske slovaker arbeidet for en stor del innenfor handel og finans, mens godt over halvparten av befolkningen ellers arbeidet i landbruk og skogbruk. Tiso var en kjent antisemitt. Han videreførte Hlinkas katolsk-nasjonalistiske politikk, også kalt klerikal fascisme. Av parlamentets 63 medlemmer var 16 katolske prester. Regimet hadde dessuten nær forbindelse med Vatikanet.
Jødiske slovaker ble utsatt for forfølgelse straks republikken Slovakia var opprettet. Fra april 1939 ble jøder i stadig større grad utestengt fra forretningsliv og offentlig administrasjon. Det jødiske miljøet i Slovakia drev hjelpearbeid for flyktninger som kom til landet fra Østerrike, Böhmen-Mähren og Polen. Da det jødiske miljøet i Slovakia ble avskåret fra det jødiske tyngdepunktet i Praha (i Bøhmen), etablerte de sine egne organisasjoner for det jødiske miljøet i Slovakia..
De jødiske slovakene var blant annet delt i ortodokse og sionister. Arbeidet med å legge til rette for utvandring til Palestina ga lite resultat. Sionistorganisasjonen ble i 1940 nedlagt av myndighetene og kontorene beslaglagt. Jødiske barn og unge ble utvist fra den offentlige skolen. Jødiske slovaker ble beskyldt for å ha medvirket til tap av territorium til Ungarn. Regimet hadde mål om et jødefritt Slovakia og tilskyndet utvandring og innledet i 1940 en gradvis ghettoisering.Jelinek, Y. (1971). The" Final Solution"-The Slovak Version. East European Quarterly, 4(4), 431.
På et møte i Salzburg i slutten av juli 1940 strammet Hitler opp det slovakiske regimet fordi han mente de opptrådte for selvstendig. Hitler krevde opptrapping av de anti-jødiske tiltakene etter mønster av Det tredje riket. Ribbentrop beordret sine folk til å sørge for tyske rådgivere i den slovakiske regjeringene på områdene politi, propaganda, økonomi og jødesaker. I august 1940 kom hauptsturmführer Dieter Wisliceny til Bratislava som rådgiver i jødesaker. Wisliceny var utsending fra SS-lederen Adolf Eichmanns kontor og arbeidet sammen med de tyske diplomatene i Bratislava. Han arbeidet særlig tett med den slovakiske regjeringen og hans assistenter ble utplassert i departementene. En lov iverksatt 30. august 1940 krevde at eiendom tilhørende jøder skulle registreres særskilt. En grunnlovsendring vedtatt av parlamentet 3. september ga regjeringen fullmakt til å iverksette «arianisering», og de etterfølgende månedene utarbeidet regjeringen hundrevis av bestemmelser som fjernet jødenes livsgrunnlag og borgerlige retter. Judenkodex (slovakisk: Židovský kódex) av 9. september 1941 samlet de anti-jødiske bestemmelsene i 270 paragrafer hvorav mange allerede var trådt i kraft. Ved rettsoppgjøret etter krigen uttalte Dieter Wisliceny at planen var å fjerne jødenes livsgrunnlag og slik skape et sosialt og økonomisk problem som kunne løses ved å deportere jødene.
I juli 1941 reiste fire ledende slovakiske tjenestemenn og to tyske rådgivere til Øvre Schlesien på invitasjon av gauleiter der. Delegasjonen inspiserte der anlegg av arbeidsleirer for jøder. Izidor Koso, stabssjef ved statsministerens kontor, konkluderte at leirene hadde ukristelig og ikke-humane forhold, og at Slovakia måtte finne en annen løsning. Den slovakiskfødte, israelske historikeren Yeshayahu Jelinek skriver at dette viser at regimet tidlig vurderte muligheten for å deportere landets jøder.
I løpet av et år var over 10 000 firmaer eid av jøder oppløst, og over 2000 andre var overført til «ariske» eiere. De beslaglagte eiendelene ble solgt unna til lave priser eller fordelt til personer som støttet regimet. Regjeringen tvangsflyttet rundt jødiske innbyggere fra Bratislava til den østlige delen av landet. Etter Salzburg-møtet forsøkte Tuka og Mach å gjennomføre en radikal nazifisering av Slovakia. I september 1941 innførte de antijødiske bestemmelser etter mønster av Nürnberglovene, og innen mars 1942 hadde de sikret seg den jødiske befolkningens eiendeler. Tiso motsatte seg ytterligere nazifisering landet slik Tuka og Mach ønsket. Tuka representerte den ytterliggående og aggressive slovakiske nasjonalismen, mens Tiso hadde en viss modererende innflytelse. Den politiske situasjonen i Slovakia lignet på den politiske situasjonen i Romania.
Slovakias relasjon til Ungarn og de anti-ungarske holdningene var trolig medvirkende til antisemittismen i landet. Alexander Mach fortalte under rettsoppgjøret at han anså jødespørsmålet som «det ungarske spørsmålet» fordi de aller fleste jødene ikke snakket slovakisk og ble assosiert med Ungarn. Tidligere økonomiminister Gejza Medricky mente at de måtte løse jødeproblemet fordi jødene representerte et ungarsk og ikke-slovakisk innslag i landets byer. I Slovakia var det en utbredt oppfatning at jødene egentlig var ungarere eller tjente ungarske interesser.
Det okkuperte Polen