miniatyr|Flyttinger av grensene i det tidligere Jugoslavia fra 1989 til 1998. thumb|Grbavica, en bydel i Sarajevo, bombet av bosnisk-serbiske styrker Jugoslaviakrigene foregikk mellom 1991 og 1999 og besto av en serie væpnede konflikter innad i og mellom de tidligere delrepublikkene. Konfliktene gikk over to perioder og påvirket alle de seks tidligere republikkene i Jugoslavia: Serbia, Montenegro, Kroatia, Slovenia, Bosnia-Hercegovina og Makedonia. Det begynte med tidagers Slovenia-krigen i 1991.Mennecke, M. (2004). Genocide in Kosovo?. In Century of Genocide (pp. 473-478). Routledge. https://doi.org/10.4324/9780203495698 Dayton-avtalen av desember 1995 satte en foreløpig stans i krigshandlingene før uroligheter i Kosovo ledet til krig i 1999. Republikken Kosovo erklærte seg som selvstendig stat i 2008 etter at området ble adskilt fra Serbia i forbindelse med Kosovokrigen og denne siste krigen inkluderes som regel blant jugoslaviakrigeneThomas, N., & Mikulan, K. (2013). The Yugoslav Wars (2): Bosnia, Kosovo and Macedonia 1992–2001. Bloomsbury Publishing.Tzifakis, N. (2001). The Yugoslav Wars' Implications on Romanian Security. Southeast European Politics, 2(1), 46-58. som dermed sluttet med Kosovokrigen. Noen regner den mindre væpnede konflikten i Nord-Makedonia i 2001 (avsluttet med Ohridavtalen) som den siste av jugoslaviakrigene. Noen regner bare med krigene 1991–1995.Hall, R. C. (red.). (2014). War in the Balkans: an encyclopedic history from the fall of the Ottoman Empire to the breakup of Yugoslavia. ABC-CLIO.
Økonomien kollapset under konfliktene og inflasjonen var enorm i perioder. Den økonomiske situasjonen var svært ustabil, spesielt i områder hvor kampene var hardest. Krigene var også de blodigste i Europa siden andre verdenskrig og resulterte i totalt omkring 140 000 døde (hvorav i Bosnia) og millioner av flyktninger.Baker, C. (2015). The Yugoslav wars of the 1990s. Bloomsbury Publishing. «If the wars include the smaller scale 2001 Macedonian conflict, the could even be said to have lasted into the 2000s.» (s.1) De var også de første konfliktene siden andre verdenskrig som ble formelt omtalt som folkemord, og mange av de involverte partene har blitt anklaget og dømt for krigsforbrytelser og folkemord av Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia. Begrepet etnisk rensning ble etablert i internasjonal diskurs som resultat av Jugoslavia-krigene.
Navn Krigene omtales på norsk dels som Jugoslavia-krigene og på engelsk som Yugoslav wars eller Yugoslav wars of the 1990s og dels som de etter-jugoslaviske krigene (engelsk: post-Yugoslav wars). Krigene omtales dels som borgerkrig, dels som flere borgerkriger og dels som krig mellom stater.Fischer, E. W. (2019). The Yugoslav Civil War. NATO's Eastern Dilemmas, 37-66. https://doi.org/10.4324/9780429039065Halpern, J. M. (2000). Neighbors at war: Anthropological perspectives on Yugoslav ethnicity, culture, and history. Penn State Press.
Bakgrunn Republikken Jugoslavia gikk i løpet av 1990 skritt for skritt i oppløsning. Det første som skjedde var at kommunistpartiet som hadde styrt landet i 45 år, brøt sammen. Partikongressen 20. januar 1990 ble holdt etter at kommunistregimene i Øst-Europa var falt og at Slovenia hadde vedtatt å holde alminnelige valg senere dette året. Slovenia foreslo for kongressen at Jugoslavia skulle omdannes til et forbund av suverene stater på demokratisk grunnlag. Det skulle gjennomføres frie valg i alle republikkene, og forholdene i Kosovo måtte bli løst på en demokratisk måte. Ingen av kravene ble innfridd. Serbias leder Slobodan Milošević gikk sterkt imot en oppløsning av føderasjonen, tvert i mot gikk han inn for «et sterkt parti i en sterk stat». Slovenias representanter forlot deretter kongressen.
Slovenia holdt valg til sitt parlament der kristendemokratene vant foran kommunistene. Parlamentet vedtok at republikkens lover skulle stå over føderalstatens. Kroatia holdt valg i april 1990, og det kristendemokratiske HDZ vant 193 av de 365 plassene i Sabor, selv om partiet fikk bare 40 % av stemmene.
Kroatia vedtok en ny grunnlov i desember 1990, som forutsatte at landet skulle forbli i Jugoslavia. Det var imidlertid til bekymring for serberne i Kroatia at den nye grunnloven definerte dem som en minoritet, og ikke likeverdig med kroatene. Dette styrket frykten blant Kroatias serbere for at de ville bli diskriminert. I august 1990 holdt serberne i Kroatia en egen folkeavstemning og utropte Det serbiske folkerådet.
De øvrige republikkene i Jugoslavia holdt valg i november–desember. I Kosovo krevde de albanske medlemmene av nasjonalforsamlingen at Kosovo måtte bli egen republikk. Serbia oppløste deretter parlamentet og regjeringen. De albanske medlemmene av den oppløste nasjonalforsamlingen vedtok deretter en egen konstitusjon for Kosovo, innenfor en jugoslavisk føderasjon. Vedtaket ble fordømt av Serbia.
Situasjonen etter nyttår 1991 var at samtlige delrepublikker i Jugoslavia hadde holdt valg og vedtatt sine egne grunnlover.
Slovenia-krigen 1991 Utdypende artikkel: Slovenia-krigen miniatyr|Slovenias innenriksminister Igor Bavčar og forsvarsminister Janez Janša. Slovenia-krigen fra 26. juni til 7. juli 1991 («tidagerskrigen») oppsto etter at Slovenia 25. juni 1991 erklærte sin uavhengighet fra Jugoslavia. Slovenerne tok kontroll over grensene, og regjeringen i Beograd ga hæren fullmakt til å svare med en begrenset, militær operasjon. Den jugoslaviske hæren (JNA) hadde imidlertid planene klare for en full invasjon av Slovenia. Angrepet kom fra luften og med panser, men uten store bakkestyrker. Til JNAs overraskelse forsvarte de vel motiverte slovenerne i territorialforsvaret seg godt mot de ferske rekruttene i JNA. Etter ti dager fikk hæren ordre fra Beograd om å trekke seg tilbake. Slovenia kontrollerte nå egne grenser, og Jugoslavia hadde dermed sluttet å eksistere.
Svein Mønnesland fremholder at krigen i Slovenia ikke først og fremst ble en krig mellom Slovenia og staten Serbia, men mellom Slovenia og JNA. Presidentene Slobodan Milošević og Milan Kučan var enige om at føderasjonen hadde opphørt å fungere. Men hæren var jugoslavisk og kunne ikke finne seg i dette. Nederlaget i Slovenia ble derfor en ydmykelse for JNA som etter dette ble dominert av serbere og montenegrinere.
Offisielle tall fra Slovenia viser til 44 døde og 182 sårede på JNAs side og 18 døde og 146 sårede på slovensk side. Tolv utenlandske personer ble drept i konflikten, stort sett journalister og lastebilsjåfører som havnet i kryssild.
Hverken EU eller USA ville lenge anerkjenne Slovenias uavhengighet og jobbet hardt for et fortsatt samlet Jugoslavia. De vestlige land ønsket å ha en føderasjon å forholde seg til, ikke flere små stater. På toppmøtet i Brioni 7. juli 1991 fikk Slovenia sin internasjonale anerkjennelse, riktignok med tre måneders utsettelse. Det var først i januar 1992 at Tyskland og resten av EU anerkjente Slovenia. I mai 1992 ble landet opptatt i FN og i august 1992 ble Slovenia også anerkjent av Serbia og Montenegro.Samtiden, 1996 Nr. 1, side 12. Lene Hansen: Slovenia, fra nasjon til nasjonalstat.
Kroatia-krigen 1991–1995 Utdypende artikkel: Kroatia-krigen thumb|Vanntårnet i Vukovar ødelagt av serbiske styrker Serbernes angrep i 1991 Kroatia erklærte 25. juni 1991 selvstendighet fra Jugoslavia. Mens Brioni-avtalen av 7. juli 1991 satte sluttstrek for krigen i Slovenia, ble den startskuddet for et angrep mot Kroatia. Den jugoslaviske hæren JNA gikk samme måned til aksjon mot kroatiske mål, ivrige etter å reise seg etter nederlaget i Slovenia. Nasjonalistene i Serbia, anført av Milošević, så en mulighet til å erobre det Stor-Serbia som mange mente de burde ha fått i 1918. Kroatia var dårlig forberedt, da Franjo Tuđman hadde holdt igjen haukene i sitt eget parti. I slutten av juli 1991 holdt serbiske styrker omtrent en tredjedel av landet, for det meste de områder med etnisk serbisk majoritet. I desember 1991 ble Den serbiske republikken Krajina erklært som uavhengig stat. På dette tidspunkt hadde ca. kroater flyktet fra sine hjemsteder eller blitt fordrevet. Serberne gikk i langt ut over de områdene der de selv var i flertall, og erobret også Slavonia der de utgjorde ca. 20 % og Dalmatia, der de kun var i et lite mindretall.
De mest kjente krigshandlinger i denne fasen av krigen, var angrepet og beleiringen av Dubrovnik og Vukovar-slaget. Ødeleggelsene Dubrovnik vakte oppsikt først og fremst for at byen var et kulturminne på UNESCOs verdensarvliste. Angrepet mot Vukovar viste krigens redsler som ingen hadde sett i Europa siden avslutningen av andre verdenskrig. Men også Šibenik, Zadar, Karlovac, Sisak, Slavonski Brod, Osijek og Vinkovci ble angrepet av serbiske styrker.
Den 2. januar 1992 var det oppnådd en stabil våpenhvile. 15. januar 1992 varslet EU anerkjennelse av Kroatia, og etterfulgte dermed Tyskland og andre stater. Kroatia ble medlem av FN 22. mai 1992. I februar hadde FN vedtatt å utplassere en styrke (UNPROFOR) på fredsbevarende soldater. Da FN-soldatene i juli 1992 hadde overtatt hele det serbisk kontrollerte området, stanset kamphandlingene helt. Flyktningeproblemet var meget stort.
Kroatenes gjenerobring i 1995 Tidlig i mai 1995 tok kroatene tilbake store områder i vestlige Slavonia under operasjon Flash. I august samme år satte kroatene i gang operasjon Storm og gjenerobret området for Krajina – bortsett fra en liten stripe nær den serbiske grensen. BBC har anslått at ca. 200 000 serbere ble fordrevet.BBCBBC
Den kroatiske hæren fortsatte å kjempe sammen med bosnjakene mot serberne i Bosnia, men ble forhindret av USAs diplomatiske innblanding. 1. november til 21. november 1995 ble Dayton-avtalen fremforhandlet og senere underskrevet i Paris 14. desember 1995. Dette gjorde slutt på krigen i Kroatia, så vel som i Bosnia.
Kroatiske tall fra tidlig i 1992 viste døde og savnede som resultat av krigen i Kroatia. Dersom tallene var like store på serbisk side, er det samlede antallet . Til sammen var det over én million flyktninger på hver side. På kroatisk side ble det ødelagt sykehus, kulturminnesmerker, kirker og klostre og boliger. Skadene ble anslått til 20 milliarder dollar.
Etter Dayton-avtalen overtok NATO-styrken IFOR (Implementation Force) ansvaret etter UNPROFOR. De skulle sikre gjennomføringen av vilkårene i avtalen. Kroatia ble medlem av Europarådet 6. november 1996.
Bosnia-krigen 1992–1995 Utdypende artikkel: Bosnia-krigen
Partenes motstridene interesser miniatyr|Jugoslavias befolkningssammensetning i 1991. Fargene viser områder med flertall av henholdsvis albanere, bulgarere, kroater, ungarere, makedonere, montenegrinere, muslimer, serbere, slovaker og slovenere. Ved oppløsningen av Jugoslavia fantes det tre muligheter for Bosnia-Hercegovina. Den første var en sammenslåing med Serbia i et Rest-Jugoslavia, som ville være uakseptabelt for muslimene og kroater. De visste hvordan serberne behandlet sine minoriteter. Den andre mulighet var oppdeling, slik serbere og kroater ønsket, men som muslimene ikke kunne akseptere. Det var dessuten umulig på grunn av det etniske lappeteppet som landet besto av. Det tredje alternativ var en uavhengig stat, som muslimene og kroatene kunne støtte, men ikke serberne.
På et møte i Brussel 31. mars 1992 ble det oppnådd enighet om en kantonisering av Bosnia-Hercegovina, men partene tolket det forskjellig. Serberne ønsket en løsrivelse for sine områder. EF-landene og USA anerkjente Bosnia-Hercegovina henholdsvis 6. og 7. april 1992.
Konflikten mellom serbere og muslimer De første kampene brøt ut i mars 1992. Det skjedde først i Brod ved elva Sava og i Neum ved Adriaterhavet. Fra april kom det til kraftige sammenstøt mellom serbere og muslimer i hovedstaden Sarajevo og andre steder i Bosnia-Hercegovina. Den 15. april fordømte USA Serbia som aggressor i krigen.