thumb|right|En samaritan viser frem den samaritanske toráen. Samaritaner (hebraisk: , Shamerim; gresk: samarítæs) er en etniskreligiøs gruppe. De holder i hovedsak til i byen Nablus i Samaria på Vestbredden og Holon ved Tel Aviv i Israel.
I dag er det litt over 800 samaritaner igjen i Israel. Samaritanene praktiserer samaritansk religion, som er nær beslektet med jødedommen, men skiller seg på en rekke punkter. De bruker blant annet kun mosebøkene og helligholder fjellet Gerisim.
Samaritansk religion Samaritansk religion er basert på en del av de samme bøkene som danner grunnlaget for ordinær jødedom, men skiller seg en del fra jødedommen.
Samaritanske skifter omfatter Memar Markah (en samaritansk utgave av Tora), samaritansk liturgi, og samaritanske lover og bibelske kommentarer. Samaritanee synes å ha tekster fra Tora som like gamle eller eldre enn den masoretiske bibelteksten, den jødiske standardversjonen av Det gamle testamentes hebraiske originaltekst, og Septuaginta, den greske oversettelsen av de nevnte hebraiske skriftene, gjort en gang mellom 200-tallet og 100-tallet f.Kr. Forskere har ulike teorier om det reelle forholdet mellom disse tre tekstene.
Religiøs tro Det er en Gud, Jahve, den samme Gud som er anerkjent av de hebraiske profetene. Tora ble gitt til Moses av Gud. Fjellet Gerisim, ikke Jerusalem, er den eneste sanne helligdommen, valgt av Israels Gud. Mange samaritaner tror at ved endetiden vil de døde gjenoppstå ved Taheb, en gjenoppretter, muligens en profet, kanskje Moses. Paradiset (Himmelen) Prestene er de som fortolker loven og opprettholder tradisjonen; forskere er sekundære i forhold til presteskapet. Autoriteten til de etter-toraiske seksjonen av Tanákh, og de klassiske jødiske rabbiniske verkene (Talmud, bestående av Mishnah og Gemara) er avvist av samaritanske tro. Samaritanene har en betydelig forskjellig versjon av De ti bud. Eksempelvis er det tiende budet om fjellet Gerisims hellighet.
Samaritanene har beholdt oldtidens hebraiske tekst, yppersteprestedømmet, ofring av dyr, spise lam ved påskefesten, og feiringen av Avid om våren som nyttår. Yom Teruah (det bibelske navnet for Rosj hasjaná), ved begynnelsen av Tisjré, er ikke betraktet som nyttår som det er i jødedommen. Deres fremste Toratekst avviker også fra Den masoretiske bibelteksten. En del forskjeller er trosforskjeller: eksempelvis sier deres Tora uttrykkelig at fjellet Gerisim er «stedet som Gud har valgt» for tempelet, i motsetningen til den jødiske Tora som viser til «stedet som Gud velger». Andre forskjeller er små og synes mer eller mindre tilfeldige.
Forholdet til dagens jødedom Samaritanene viser til seg selv som Bene Yisrael («Israels barn») som er et begrep som benyttes av jødiske benevnelser som et navn for det jødiske folket som en helhet. De refererer imidlertid ikke til seg selv som Yehudim, den standardiserte hebraiske navnet for jøder.
Den talmudiske holdningen er uttrykt i avhandlingen Kutim hvor det sies at samaritanene skal bli behandlet som jøder i saker hvor deres religiøse praksis sammenfaller med hovedstrømmen i jødedommen, men skal bli behandlet som ikke-jøder hvor deres religiøse praksis ikke er sammenfallende. Siden 1800-tallet har jøder generelt betraktet samaritanene som en jødisk sekt, og begrepet «samaritanske jøder» har blitt benyttet for henvise til dem.Shulamit Sela: The Head of the Rabbanite, Karaite and Samaritan Jews: On the History of a Title, Bulletin of the School of Oriental and African Studies, University of London, Vol. 57, No. 2 (1994), ss. 255-267
Historie Jernalderen thumb|Samaritanere som følger tusenårig tradisjon med religiøs markering av pinse på Gerisimfjellet. thumb|Ruiner på Gerisimfjellet, ca. 1880.
Fortellingene i Første Mosebok om rivaliseringene blant de tolv sønnene til Jakob er blitt forstått som beskrivelse på spenningene mellom nord og sør. De ble midlertidig forent under det forente kongedømme Israel, men etter Salomos død ble kongeriket delt i to deler, kongedømmet Israel med dens hovedstad i Samaria og kongedømmet Judea med sin hovedstad i Jerusalem.
Den deuteronomistiske historie, skrevet i Judea, framstilte Israel som et syndig kongerike, guddommelig straffet for sin avgudsdyrking og misgjerninger ved å bli ødelagt av assyrerne i 720 f.Kr. Spenningene fortsatte i perioden etter eksilet. Kongebøkene er mer inklusiv enn bøkene Esra og Nehemja ettersom idealet er ett samlet Israel med de tolv stammene, mens derimot Krønikebøkene konsentrerte seg om kongedømmet Judea og overså kongedømmet Israel med hovedstad i Samaria.Coogan, Michael D. (2009): A Brief Introduction to the Old Testament, s. 363Bechtel, Florentine (1911): «The Books of Paralimpomenon (Chronicles)», Catholic Encyclopedia
Samaritanene hevder selv at de er israelittiske etterkommere av de nordlige israelittiske stammene til Efraim og Manasse som overlevde ødeleggelsen av kongedømmet Israel av assyrerne i 722 f.Kr. En undersøkelse av samaritaneres genetiske slekt, publisert i 2004, konkluderte med at jøder i Israel og samaritanere synes å ha en felles stamfar projektert til tiden av den assyriske erobringen.«Reconstruction of Patrilineages and Matrilineages of Samaritans and Other Israeli Populations From Y-Chromosome and Mitochondrial DNA Sequence Variation» (PDF), Hum Mutat 24, 2004, s. 248–260 Forskning har beregnet at «forvisningen av mennesker til og fra Israel under assyrerne» skjedde rundt 734–712 f.Kr.Aharoni, Yohanan; Avi-Yonah, Michael; Rainey, Anson F.; Safrai, Ze'ev (1993): The Macmillan Bible Atlas, 3. utg., Macmillan Publishing: New York, s. 115. Det er spekulert at da assyrerne erobret det nordlige kongedømmet Israel førte det til at mange israelitter ble forvist og en undergruppe av israelitter som ble værende i Israel giftet seg inn assyriske og kvinnelige landsforviste som var blitt flyttet dit fra andre land erobret av Assyria, hvilket var en typisk assyrisk politikk for å utslette nasjonal identitet.
Samaritanene hevdet de var det sanne Israel som etterkommere av de ti forsvunne stammene som ble ført i eksil i det babylonske fangenskap. De hadde deres eget hellige område på Gerisimfjellet og hevdet at det var den opprinnelige helligdommen. De hevdet også at deres versjon av Tora (de fem mosebøkene) var originalen og at jødene hadde forfalsket tekst frambrakt av Esra under det babylonske fangenskapet.Giles, Terry : «Origin of the Samaritan Pentateuch» , Bible Odyssey
Både jødiske og samaritanske religiøse leder fortalte at det var galt å ha noen kontakt med den motsatte gruppen, og ingen skulle gå inn på hverandre område eller selv snakke med hverandre. I løpet av perioden under tidlig kristendom ble spenningene og motsetningene mellom jøder og samaritanene utnyttet av de romerske myndighetene slik de hadde gjort med rivaliserende stammefrakrasjoner andre steder, og historikeren Josefus har fortalt om tallrike voldelige sammenstøt mellom jøder og samaritanene gjennom hele den første halvdelen av 100-tallet e.Kr.Powell, Mark A. (2009): «Introducing the New Testament: A Historical, Literary, and Theological Survey», The People of Palestine at the Time of Jesus, Baker Academic, kapittel 1
Den persiske perioden I henhold til historikeren Lawrence Schiffman utkjempet jøder og samaritanere gjennom hele den persiske perioden periodevis mot hverandre. Samaritanene var en blanding av flere folk, bestående av israelitter som ikke ble sendt i landflyktighet i Babylon da det nordlige kongeriket ble ødelagt i 722 f.Kr., og av ulike nasjonaliteter som assyrerne hadde tvangsbosatt i området. Assyrerne gjorde dette for å forhindre at Israels nasjonale drøm ikke skulle bli oppfylt.Schiffman, Lawrence H. (1991): From Text to Tradition: A History of Second Temple and Rabbinic Judaism. NJ: Ktav Publishing House, s. 36
I henhold til den jødiske versjonen av hendelsene, da den jødiske landsforvisningen endte i 539 f.Kr. og de landsforviste vendte hjem fra Babylon, oppdaget samaritanene at deres tidligere hjemland i nord var blitt befolket av andre folk som krevet landet som deres eget og Jerusalem, deres tidligere hovedstad, var nå i ruiner. Innbyggerne dyrket hedenske guder, men da de områdene som tidligere var sparsommelig befolket ble preget av farlige villdyr, appellerte de til kongen av Assyria for israelittiske prester for å få opplæring å dyrke «Gud for dette landet». Resultatet var synkretistisk religion hvor nasjonale grupper dyrket den israelittiske Gud, men også deres egne guder i henhold til skikkene fra hvor de kom fra.
I henhold til KrønikebøkeneNettbibelen: Andre Krønikebok 36:22–23 tillot den persiske keiser Kyros den store (styrte 559–530 f.Kr.) at de bortførte kunne reise tilbake til sine hjemland og beordret gjenoppbyggingen av tempelet (Sion). Profeten Jesaja identifiserte Kyros som «Herrens salvede», det vil si messias.Nettbibelen: Jesaja 45:1 Ordet messias refererer til en som er salvet, som en konge eller prest.
I løpet av det første tempelet i Jerusalem var det mulig for utlendinger å arbeide i Israels land og hjelpe det jødiske folk fram til spenningene vokste mellom jødene og samaritanene. Det betydde at utlendinger kunne fysisk flytte inn i landet og respektere landets lover og religion.
Esras bok 4 forteller at de lokale innbyggerne av landet, tilbød sin hjelp og støtte i byggingen av det nye tempelet under tiden til Serubabel, men tilbudet ble avslått. I henhold til Esra, førte avslaget til ytterligere forstyrrelse, ikke bare oppbyggingen av tempelet, men også med rekonstruksjonen av Jerusalem. Saken med at samaritanenes tilbud om å hjelpe til med oppbyggingen av tempelet, ble komplisert over at jødene benyttet tid for å tenke over det. Det hadde alltid vært en spenning mellom nord og sør, og denne konflikten viste dette. Som følge av Salomos død oppsto det en fraksjonering og førte uunngåelig til en deling av kongeriket. Denne splittelsen var medvirkende til at samaritanenes tilbud ble avslått, men også for at de utenfor Judea nektet å sentralisere gudsdyrkelsen i Jerusalem. Istedenfor å underkaste seg tempelet i Jerusalem bygget samaritanene sitt eget tempel på toppen av Gerisimfjellet, nær Sikem.Mount Gerizim and the Samaritans, UNESCO Arkeologiske utgravninger på Gerisim indikerer at et samaritansk tempel ble bygget der ved siden av en større bosetning på første halvdel av 400-tallet f.Kr.Magen, Yitzhak (2007): «The Dating of the First Phase of the Samaritan Temple on Mount Gerizim in the Light of the Archaeological Evidence», i: Lipschitz, Oded; Knoppers, Gary N.; Albertz, Rainer: Judah and Judeans in the Fourth Century BC. Eisenbrauns. ISBN 9781575061306. Når skillet mellom samaritanene og jøder skjedde er ukjent, men tidlig på 300-tallet f.Kr. synes det som om samfunnene var helt adskilt i egne områder og med egne praksiser.
Gjenoppbyggingen av tempelet i Jerusalem tok flere tiår. Prosjektet ble først ledet av Serubabel (ca. 538 f.Kr.), senere ved Serubabel og Josva, og enda senere ved Haggai og Sakarja (520–515 f.Kr.) og ble fullført i 515 f.Kr.Green, David B. (11. august 2014): «The History of the Jewish Temple in Jerusalem», Haaretz
I Misjná, en tekstsamling fra muntlig jødisk tradisjon, er betegnelsen kuthim benyttet for å betegne samaritanere og har en åpenbar nedsettende konnotasjon ved å antyde at de var inntrengere som var brakt inn fra Kutha i Mesopotamia (dagens Tell Ibrahim i Irak), og således avviste at samaritanene nedstammet fra oldtidens israelittiske stammer.Kartveit, Magnar (2009): The Origin of the Samaritans, BRILL, s. 19
Hellenistisk tid right|thumb|Inskripsjon fra oldtiden på samaritansk hebraisk.