Serumløpet til Nome var en stafett med sledehunder som gikk til den lille byen Nome i Alaska vinteren 1925 for å forsyne det lille samfunnet med difterimedisin. Hendelsen er også kjent som «the Great Race of Mercy» eller «kappløpet med døden». Serumløpet er også inspirasjonskilden til verdens lengste hundesledeløp, Iditarod.
Innledning thumb|Sledehunden «Balto» i Central Park, New York Bakgrunnen var at det i Nome og distriktet rundt hadde komme et utbrudd av difteri. Tyve hundekjørere med hundespann kjørte medisin mot sykdommen 1 085 kilometer gjennom Alaskas ødemark på rekordtiden fem og et halvt døgn, for å stoppe epidemien. Etter denne bragden ble både hundekjørerne og sledehundene omtalt som helter i aviser og på radio i hele USA. Den sorte huskyen «Balto» som førte det siste hundespannet inn til Nome ble mektig populær, kun Rin Tin Tin var mer kjent. Statuen av han er i dag et velkjent landemerke i New York Citys Central Park. All oppmerksomheten denne bragden utløste var med på å sparke i gang en vaksinasjonskampanje i USA som dramatisk reduserte trusselen fra denne sykdommen.
Det er noe diskusjon rundt «Balto»s rolle i hundeløpet og statuen som står i Central Park. I henhold til hva Seppala forteller så var han en scrub freight dog som han etterlot når han startet. Mange mener at Seppalas lederhund «Togo» var den virkelige helten. Seppala ble sendt ut på det han trodde var en solotur for å møte toget med serum i Nenana. Etter at han hadde startet så ble det bestemt å sende ut flere sledespann som en stafett. Seppala kjørte over 270 kilometer gjennom noe av det farligste av villmark som finnes i Alaska. På veien møtte han en av deltakerne i stafetten, overtok stafettpakken, og gjennomførte ytterligere 146 km. Totalt tilbakela han 420 km gjennom isødet og stormen som raste. Han overlot deretter serumet til Charlie Olson.
Han brakte det 40 km til Bluff hvor han leverte det videre til nordmannen Gunnar Kaasen. Det var meningen at han skulle gi det videre til Rohn i Port Safety, men Rohn hadde fått beskjed om at løpet var midlertidig stoppet pga. snøstorm og lå derfor fortsatt og sov. Denne beskjeden hadde ikke Kaasen fått og han bestemte seg for å fortsette videre til Nome.
Totalt kjørte Kaasen og «Balto» 85 kilometer, og mange mener at avgjørelsen om å ikke vekke Rohn var motivert utfra ønsket om å selv motta æren.
Statuen av «Balto» er modellert etter sledehunden, og viser ham med «Togo»s utmerkelse. Dette likte ikke Seppala, og i sine siste år uttrykte han sin dype skuffelse over hvordan all oppmerksomheten hadde gått til «Balto». Han mente at «Togo» var den virkelige helten i serumløpet. En fremstilling av hva som virkelig fant sted finnes i The Cruelest Miles av Gay og Laney Salisbury.
Sledehunder var tidligere et primært transportmiddel i subarktiske strøk verden rundt, og denne stafetten ble et siste jubelløp før historien om hundekjøring ble avsluttet. I 1930 ble de første flyvningene i ødemarken igangsatt og i 1960 gjorde beltegående kjøretøy og enda noe senere snøscootere at sledehunder ble et sjeldent syn. Som fritidsaktivitet ble hundekjøring igjen vanlig i 1970, mye på grunn av den enorme oppmerksomheten rundt hundeløpet Iditarod. Dette løpet er blitt en tradisjon for å hedre deltakerne i den opprinnelige stafetten som ble kjent som Serumløpet.
Innefrosset om vinteren thumb|500px|Nome to måneder etter at byen oppstod under det som er kjent som ’99 Gold Run Nome ligger på sydsiden av Sewardhalvøya ved Beringstredet, bare to grader syd for polarsirkelen. Stedets folketall hadde vært på sitt høyeste ved begynnelsen på 1900-tallet under Klondike-gullrushet med 20 000 gullgravere, og var i 1925 fremdeles den største byen i den nordlige delen av Alaska med sine 455 inuitter og 975 nybyggere av europeisk avstamning.Salisbury, 2005, side 16
Havnen i Nome er islagt og utilgjengelig for skip og båter fra november til juli, og dagene blir kortere gjennom mørketiden. Den eneste forbindelse til verden utenfor gjennom vinteren var hundespann-løypa Iditarod Trail, som gikk 1 510 km fra den isfrie havnen i byen Seward i syd og til Nome. Løypa krysset flere fjellkjeder og lange strekninger med øde tundra i det indre av Alaska.
I løpet av det kommende tiåret ble bushflyvninger den dominerende transportmetoden gjennom vintermånedene, primært for posten og livsviktige forsyninger, men i 1925 var hundesleder eneste alternativ for å få frem post og forsyninger.
Posten fra «Outside» (utenfor Alaska) ble fra 1923 transportert 676 kilometer med tog fra Seward til Nenana på den nylig fullførte jernbanelinjen til Alaska Railroad (som går til Fairbanks). Så ble den transportert videre 1 085 km fra Nenana til Nome med hundespann, noe som normalt tok 25 dager.
Epidemien Den eneste legen i Nome og nærområdene var Curtis Welch. Han hadde hjelp av fire sykepleiere på Maynard Columbus Hospital, et sykehus med 24 sengeplasser. Sommeren 1924 gikk legens lager med 80 000 enheter motgift mot difteri, ut på dato. Han bestilte ny motgift fra Juneau, men den rakk ikke fram før havnen stengte for vinteren.
thumb|left|Inuitter i Nome ved sitt utendørs kokested Like etter at årets siste skip hadde gått, ble Alameda, en to år gammel inuitt fra nabolandsbyen Holy Cross, den første som viste symptomer på difteri. Welch gav diagnosen betente mandler, og utelukket difteri fordi ingen andre i barnets familie eller i landsbyen viste tegn på sykdommen, som er ekstremt smittsom og kan overleve utenfor kroppen i flere uker. Barnet døde neste morgen, og i desember ble det stilt et unormalt høyt antall diagnoser med betente mandler, inkludert et annet dødsfall 28. desember. Barnets mor motsatte seg obduksjon. Ytterligere to inuittbarn døde, og 20. januar ble den første difteridiagnosen stilt: tre år gamle Bill Barnett, som hadde karakteristiske gråaktige lesjoner på halsen og i nesehinnene. Welch gav ikke motgiften, han var redd for at den gamle medisinen kunne svekke gutten, som døde neste dag.
21. januar fikk sju år gamle Bessie Stanley diagnosen i sykdommens siste faser, og hun fikk injisert 6 000 enheter med motgift. Hun døde senere samme dag. Den samme kvelden ringte Welch til ordfører George Maynard, og organiserte et hastemøte i byrådet. Welch fortalte at han trengte minst en million enheter for å forhindre en epidemi. Byrådet iverksatte straks en karantene, og Emily Morgan ble utnevnt til karantenesykepleier.
22. januar 1925 sendte Welch et telegram via den amerikanske hærens signalkorps, og varslet alle større byer i Alaska så vel som Alaskas guvernør i Juneau, om helsefaren. I et annet telegram til U.S. Public Health Service i Washington, D.C., skrev han:
EN DIFTERIEPIDEMI ER NÆRMESTE UUNNGÅELIG HER STOPP JEG HAR AKUTT BEHOV FOR EN MILLION ENHETER DIFTERIMOTGIFT STOP POST ER ENESTE TRANSPORTMULIGHET STOPP JEG HAR ALLEREDE ANMODET COMMISSIONER OF HEALTH OF THE TERRITORIES OM MOTGIFT STOPP DET ER OMTRENT 3000¢HVITE INNFØDTE I DISTRIKTETSalisbury, 2003, bilde av arkivert telegram på side 47.
Innen 24. januar var det to til dødsfall, og Welch og Morgan stilte ytterligere 20 bekreftede diagnoser, og 50 fryktede tilfeller. Antallet personer som var truet i området det nordvestlige Alaska omkring Nome var om lag 10 000, og den forventede dødeligheten var nær 100 % uten motgiften. En tidligere influensaepidemi i 1918 og 1919 tok livet av halvparten av den innfødte befolkningen i Nome, og 8 prosent av Alaskas innfødte. Over 1 000 mennesker døde i det nordvestlige Alaska, og dobbelt så mange i staten totalt, hvorav flertallet var inuitter. Alaskas innfødte hadde ingen resistans mot noen av disse sykdommene.Salisbury, 2005, side 42, 50
Vinger kontra poter thumb|Standard J-1 På et møte som ble holdt den 24. januar foreslo den ansvarlige helsesjef for Hammon Consolidated Gold Fields, Mark Summers om å bruke to raske hundeslede-spann. Det ene skulle starte i Nenana og det andre i Nome, slik at de kunne møtes i Nulato. En av hans ansatte, den kvenskættede Leonhard Seppala fra Nord-Norge, var uten tvil den eneste tenkelige hundekjører for den 1 014 km lange rundturen fra Nome til Nulato og tilbake. Han hadde tidligere gjort denne turen på rekordtid; fire dager og vunnet All Alaska Sweepstakes tre ganger, og var blitt en slags legende for sine sportslige prestasjoner og håndteringen av sine Siberian huskies. Hans lederhund «Togo» var tilsvarende kjent for sine lederegenskaper.
Borgermesteren, Maynard, forslo at en skulle benytte fly for å få frem vaksinen. I februar 1924 var den første vinterflyvning i Alaska blitt gjennomført mellom Fairbanks og McGrath av den norskættede polarflyveren Carl Ben Eielson, som hadde fløyet den pålitelige De Havilland DH-4-maskinen fra U.S. Postal Service i 8 eksperimentflyvninger. Den lengste turen var 418 km i 23 minusgrader celsius
De eneste flyene som opererte i Alaska i 1925 var tre Standard J-1 todekkere fra Første verdenskrig. Flyene tilhørte Bennet Rodebaugh's Fairbanks Airplane company (senere Wien Air Alaska) og var demontert og stuet bort for vinteren. Det var fly med åpen cockpit som hadde vannkjølt motor og var upålitelige å bruke i kulde. Siden begge flyverne oppholdt seg i Continental United States for vinteren, så forsøkte Alaskas Delegat til Kongressen, Dan Sutherland å få tillatelse til å bruke en uerfaren flyver fra Fairbanks, Roy Darling.
left|thumb|Hundespann med Seppala Siberian Huskies fra kennelen Seppala Kennels Selv om flyvning ville ha vært raskere, vurderte helsemyndighetene sjansene for flyhavari og dermed hele beholdningen av vaksine tapt. De besluttet enstemmig å satse på hunder. Seppala fikk beskjed samme kveld, og satte umiddelbart i gang forberedelser
U.S. Public Health Service hadde et lager på 1,1 million enheter i sykehus på Vestkysten som kunne sendes til Seattle, og deretter til Alaska. «Alameda» var første båt nordover og hun ville ikke komme til Seattle før 31. januar, og så ville det ta ytterligere 6 – 7 dager frem til Seward. Men den 26. januar, fant man 300 000 enheter med vaksine i Anchorage Railroad Hospital, da sjefskirurgen, John Beeson, hørte om behovet. På ordre fra guvernør Bone ble de pakket og overlevert til konduktøren Frank Knigh på toget til Fairbanks som ankom Nenana den 27. januar. Uten noe annet å bekjempe epidemien med, så ville disse 300 000 enhetene holde den i sjakk inntil det store partiet kunne komme opp fra Vestkysten.
Temperaturen i Alaska var den laveste på 20 år med temperaturer ned til minus 45 °C. med vindstyrke på 40 km/t. Vinden kunne blåse snøen opp til tre meter høye fonner. All transport langs kysten var innstilt og minimal transport innenlands. I tillegg hadde de korte timer med dagslys på grunn av mørketiden.
Mens den første forsendelsen med vaksine var på vei til Nenana, gav guvernør Scott Bone sin autorisasjon til en hundestafett med postkjørere, og gav ordre til Edward Wetzler, inspektøren for U.S. Post Office, om å arrangere en stafett med de beste hundekjørere og de beste hunder som fantes i Alaska. Spannene skulle reise dag og natt til de kunne overlevere pakken til Seppala i Nulato.
Beslutningen ble mislikt av William Fendtriss «Wrong Font» Thompson (som han ble kalt), redaktør og utgiver av Daily Fairbanks News-Miner. Han var iherdig talsmann for flyvning. Han bistod for å få de demonterte fly satt i stand, og brukte sin avis for å fremme sitt syn.
Stafetten thumb|Hundespann i aksjon