Nasjonalforsamlingen for folkemakten (spansk: Asamblea Nacional del Poder Popular de Cuba) er Cubas ettkammers lovgivende forsamling som fungerer innenfor rammene av landets sosialistiske politiske system. I henhold til Cubas grunnlov representerer nasjonalforsamlingen folket, og har utøvende og lovgivende makt. Den består av 605 medlemmer valgt til en femårsperiode på grunnlag av direkte, universell og lik stemme ved hemmelig avstemning. Seter fordeles i henhold til de cubanske valgdistriktene. Forsamlingen ledes av en president som støttes opp av en visepresident og en sekretær.

Opp gjennom historien har Cuba hatt to forskjellige lovgivende institusjoner. Den første ble etablert i 1901 og kalt Cubas kongress. Den tok i bruk et tokammersystem: underhuset Representantenes hus og overhuset Senatet. Grunnet en kombinasjon av korrupsjon, autoritære ledere og amerikansk innblanding mistet den lovgivende forsamling legitimitet blant det cubanske folket, noe som la grunnlaget for den cubanske revolusjonen i 1959. Den moderne nasjonalforsamlingen ble etablert i 1976.

Nasjonalforsamlingen er statens høyeste beslutningsorgan. Den er ikke en permanent institusjon og blir innkalt til møter én til to ganger per år. Mellom sammenkomstene blir forsamlingens plikter, myndigheter og ansvarsområder delegert til statsrådet. Sammensetningen blir valgt av nasjonalforsamlingen på dens konstituerende møte etter et valg. Nasjonalforsamlingens president er ex officio statsrådets president. Over 90 prosent av alle valgte representanter til nasjonalforsamlingen, og alle dens ledende funksjonærer, har vært medlem av Cubas kommunistparti (CKP).

Nasjonalforsamlingens myndigheter er definert i grunnloven og omfatter: å definere økonomiske, juridiske og politiske forhold i Cuba, erklære krig og velge statens ledende embeter. Den har rett til å utplassere de cubanske revolusjonære væpnede styrker i utlandet, og kan begrense folks konstitusjonelle rettigheter og friheter i krigstid eller i tilfeller av forestående krig eller etter naturkatastrofer. Forsamlingen har rett til å endre grunnloven: den vedtar lovgivning, passerer statsbudsjettet, vedtar vedtekter, vedtar langsiktig nasjonal sikkerhets- og forsvarsstrategi, gjennomfører sivil tilsyn med de revolusjonære væpnede styrker og sikkerhetstjenester, organiserer folkeavstemninger, gjennomfører valg og utnevnelser i samsvar med grunnloven og gjeldende lovgivning, fører tilsyn med ministerrådets (regjeringen) og andre siviltjenester som rapporterer til forsamlingen, kan gi amnesti for straffbare forhold og utfører andre oppgaver definert av grunnloven.

Historie Bakgrunn Cubas første grunnlov, vedtatt den 21. februar 1901, etablerte Cubas kongress (som var utformet etter USAs kongress). Den cubanske kongressen besto av Representantenes hus (underhuset) og Senatet (overhuset). Seks senatorer ble valgt i hver provins; på dette tidspunkt var det seks provinser, slik at senatet besto av 36 senatorer. Senatet ble ledet av «Senatspresidenten». Etter loven hadde Cubas statsoverhode rett til å sitte som senator i seks år etter å ha gått av som president. Representantenes hus besto av en representant for hver 25 000. innbygger. Dette lovgivende forsamlingssystemet vedvarte med variasjoner, frem til Den cubanske revolusjon.

Eksperimentering (1959–1970) I de første årene etter revolusjonen etablerte ikke de nye makthaverne permanente politiske institusjoner. Fidel Castro begrunnet dette på følgende måte: «Selvsagt sett med et historisk perspektiv har flere sosiale bevegelser vært karakterisert av at de først lagde en øverste lov, en grunnlov. Resultatet er at grunnloven blir gjort om til en ukrenkelig tabu; den blir omgjort til en ineffektiv intellektuell skapelse ute av stand til å samsvare med virkeligheten.» Denne posisjonen medførte at Cuba ikke hadde representative folkevalgte institusjoner det første tiåret etter revolusjonen. Landet ble ifølge Fidel Castro styrt av dekreter de første årene etter revolusjonen, siden den lovgivende og dømmende makt hadde kollapset i etterkant av Batista-regjeringens kollaps den 1. januar 1959.

Det første forsøket på å etablere lokale myndigheter kom i perioden 1961–66 i form av Koordinering-, operasjons- og inspeksjonsstyret (KOIS). Styresammensetningene i disse organene besto av individer som representerte landets mange organisasjoner og representanter fra statlige organisasjoner. Hensikten med KOIS var å koordinere all økonomisk og sosial aktivitet, som hadde blitt staten, i et gitt geografisk avgrenset område. Grunnet lite forsøk på å institusjonalisere det nye statlige systemet, ble KOIS oppløst i 1966 og erstattet med systemet Lokalmaktens organer som overlevde frem til etableringen av systemet «Folkemaktens organer» i 1976. Statsviterne Haroldo Dilla Alfonso og Gerardo González hevder at «KOIS og Lokalmaktens organer kan betraktes som institusjonelle forløpere av dagens kommunesystem, men sannsynligvis mye mer relevant var eksistensen av en sterk ramme for samfunnsdeltakelse som i sitt senter besto av en samling av politiske og masseorganisasjoner med grunnlag i nabolagene, hovedsakelig Komiteen for forsvar av revolusjonen (KFR) og Føderasjonen for cubanske kvinner (FCK).»

Formålet med lokalmaktens organer var ifølge samfunnsforsker Domingo García Cárdenas, «å oppnå en organisk og systematisk deltakelse fra allmennheten i statlige aktiviteter». Den amerikanske professoren William M. LeoGrande skriver at «Lokalmaktens organer hadde to grunnleggende formål: en betydelig desentralisering av administrativ myndighet som skulle gjøre det mulig for lokale myndigheter å være mer lydhør overfor lokale behov og forutsetninger; og for å fremme en stor økning i folkelig deltakelse i organene til de lokale myndighetene. Økt deltakelse ble forstått som å bety både større folkelig innspill i iverksettelse av politikk og som større folkelig deltakelse i politikkutforming.» 11 000 ble folkevalgt i nabolag og arbeidssentre til å representere de stemmeberettigede i lokalmaktens organer. Samfunnsviter Julio Carranza Valdes hevder at partiets rolle i valgprosessen var begrenset. Kommunistpartiet nominerte mange kandidater under valgprosessen, men flere av dem tapte mot selvnominerte kandidater, påpeker Carranza. Alle kommuner hadde under dette systemet en kommunalforsamling som besto av 10 delegater som besto av 7 ordinære medlemmer, 2 sekretærer og 1 president. Presidenten ble utpekt av kommunistparti-avdelingen på samme styringsnivå.

De folkevalgte representantene var pålagt å organisere møter med velgerne minst en gang i halvåret – en begivenhet kalt «Rapport til folkets forsamlinger». Lokalmaktens representanter brukte disse møtene til å høre på folkets bekymringer, klager, forslag og råd. Representantene er pålagt å rapportere disse møtene til deres respektive kommunale forsamling. I tillegg ble disse sammenkomstene brukt av styringsmaktene som «et middel for å inkludere befolkningen i realiseringen av lokalmyndighetenes arbeidsoppgaver som i utbygging av servicesentre, opprydding av byer og andre tiltak», ifølge García Cárdena. De folkevalgtes funksjon var å være det rådgivende bindeleddet mellom de cubanske borgerne og styringsmaktene. Videre hadde de folkevalgte representantene ansvar for å organisere og mobilisere massene rundt myndighetenes politikk.

Administrative enheter underlagt lokalmaktens forsamling var ansvarlig for lokale sosiale tjenester, handel og industri. Komiteer bestående av folkevalgte representanter ble utpekt for å støtte opp om og kontrollere arbeidet av de administrative enhetene. I tillegg kontrollerte regionale og provinsielle myndigheter arbeidene til lokalmaktens organer (og deres administrative enheter) i deres respektive jurisdiksjoner. Lokalmaktens organers høyeste styringsinstitusjon Nasjonal koordineringsstyre for lokalmakten, hadde ikke lovgivende makt – denne retten var fortsatt monopolisert av ministerrådet (regjeringen). Nettoresultatet av denne organiseringen gjorde at lokalmaktens organer ble en administrativ enhet uten reell makt. Det var få reguleringer som styrte lokalmaktens organers arbeidsområde, og mye av praksisen var grunnlagt på sedvane. Videre ble valgsystemet ikke opprettholdt, og valgene i 1970 ble kansellert grunnet en nasjonal kampanje for å nå en ti millioner tonn sukkerinnhøsting. De halvårlige møtene mellom de folkevalgte representantene og borgerne sluttet også å bli organisert rundt disse tider. Offisielt vedvarte lokalmaktens organer frem til 1976 da Cuba innførte en ny grunnlov.

Samfunnsforsker Peter Roman skriver at systemet med lokalmaktens organer verken klarte å oppfylle statens mål om administrativ desentralisering og styrke statens responsive evne. Videre ble systemet svekket av at rollene til masseorganisasjonene KFR og FCK ble redusert i denne perioden, mens Arbeidernes sentrale fagforening hadde «i praksis sluttet å fungere.» Myndighetene var klar over disse utfordringene. Andresekretær Raúl Castro snakket «om en overdreven sentralisering på flere områder kombinert med at vi hadde en mangelfull forståelse av administrative prosedyrer. Det var liten forståelse på dette tidspunkt, og mye forvirring i partiet, om de ulike rollene og funksjonene til staten og masseorganisasjonene.» Regjeringen forsto ikke alvoret av problemet før etter at de hadde mislyktes i å høste ti millioner tonn sukker i 1970. Ikke bare hadde innhøstingen mislyktes skriver Roman, men kampanjen hadde medført forstyrrelser og forvrengninger i store deler av økonomien og en kollaps av grunnleggende statlige tjenester. Den amerikanske forskeren Carollee Bengelsdorf skriver at det hele medførte «en vertikalisering av politisk makt, isoleringen av beslutningstakere på toppen og menneskene utenfor det strukturerte periferi.»

Konstituering (1970–1976)

I etterkant av ti millioner tonn sukker innhøstingskampanjen vedtok partiet et linjeskifte. Tiltak ble innført for å revitalisere arbeidet til masseorganisasjoner samtidig som deres rolle i Cubas politiske system ble ytterligere institusjonalisert i lov. Bengelsdorf skriver at reformene hadde som formål å opprette strukturer som ville gi folk tilstrekkelig kontroll til å ta en aktiv del i styringen av lokalsaker og gi dem forumer for å uttrykke misnøye. Den 26. juli 1970 tok Fidel Castro selvkritikk på vegne av partiet og landets ledelse, og det hevdes at på denne dagen foreslo Castro å gå av som statsleder to ganger, men folkemassen samlet på revolusjonstorget avviste han. Dette ble etterfulgt av kritikk av landets valgsystem; Castro sa at «Du kan ikke holde en mann [de folkevalgte] ansvarlig for noe med mindre han er i en posisjon der han kan bestemme ting.» Ytterligere hevdet han at det var nødvendighet å redusere partiets rolle, styrke masseorganisasjoners rolle og å øke arbeidernes deltakelse i styringen av arbeidsplassen. Videre påpekte Castro at ministerrådets (regjeringens) monopol på lovgivende makt og dens rolle i økonomisk produksjon måtte endres. Castro konkluderte at «Vi tilbyr ikke magiske løsninger. Vi har uttalt problemene vi står overfor, og vi har artikulert at kun folket, bare med folket–og folks bevissthet om våre problemer, folks informasjon, folks besluttsomhet og vilje–kan disse utfordringene overvinnes.»