Aleksandr Grigorjevitsj Lukasjenko, også kjent som Aljaksandr Ryhoravitsj Lukasjenka (født 1954), er en belarusisk politiker som har vært president i Belarus siden 20. juli 1994.
Før Lukasjenko startet i politikken arbeidet han som direktør i et statseid jordbrukkollektiv. Lukasjenko var ukjent da han ble valgt inn i nasjonalforsamlingen for kommunistene i 1990 og markerte seg da med iherdig antikorrupsjonsarbeid. Under Lukasjenkos styre har Belarus blitt en stat som bryter med internasjonal rett og er kjent for brudd på menneskerettighetene.«Essential Background – Belarus», fra Human Rights Watch. 2005 Han ble gjenvalgt i 2001, 2006, 2010, 2015 og 2020 i valg som ble kritiserte for mange uregelmessigheter.
Under Lukasjenko har Belarus aldri gjennomført et demokratisk valg godkjent av internasjonale observatører.«During his presidency, the former Soviet republic has never held a poll seen as fair by international monitors.», fra «'Hundreds of protesters arrested' in Belarus», artikkel fra BBC, 20. desember 2010«I would hope that, particularly in Belarus, which is really the last remaining true dictatorship in the heart of Europe, that you would begin to see some democratic development.», fra «Rice: Russia's future linked to democracy», artikkel fra CNN, 20. april 2005 På Freedom Houses indeks for grad av demokratisk utvikling skåret Belarus (i 2006) 6,7 på en skala fra 1 som er mest demokratisk til 7 som er minst. Til sammenligning skåret Polen 2,1, Ukraina 4,2 og Russland 5,7. Fra han tiltrådte motarbeidet han demokratiske prosesser og begrenset systematiske frie medier og Lukasjenkos regime er et autoritært skinndemokrati og regnes som et tilnærmet diktatur. The Guardian beskriver regimet som Sovjet-light.
Aleksandr Lukasjenko og en rekke andre representanter for hans regime er gjenstand for personlige sanksjoner i Den europeiske union.http://www.tv2.no/nyheter/utenriks/eu-innfoerer-sanksjoner-mot-lukasjenko-3403385.htmlCouncil Regulation (EC) Nr 765/2006, 18. mai 2006 concerning restrictive measures against President Lukashenko and certain officials of Belarus. Tyskland og Polen etterlyste sanksjoner for Lukasjenkos brudd på menneskerettigheter i 2012. Han responderte med at «det er bedre å være diktator enn å være homo» rettet mot Tysklands homofile utenriksminister, Guido Westerwelle.
Bakgrunn Lukasjenko ble født 30. august 1954 i Kopys i provinsen Vitsiebsk voblasts som var en del av Den belarusiske sosialistiske sovjetrepublikken. Moren var ugift og det er ukjent hvem faren er. Bestefaren til Lukasjenko, Trofym Lukasjenko ble født i Sumy oblast, som ligger i Ukraina. Han ble uteksaminert fra Det pedagogiske institutt i Mahiljow i 1975 og fra det belarusiske jordbruksakademiet i 1985.
Han tjenestegjorde som grensevakt fra 1975 til 1977, og i den sovjetiske hæren fra 1980 til 1982. Mellom 1977 og 1978 ledet Lukasjenko en avdeling av Komsomol i Mahiljow. Mens han tjenestegjorde i den sovjetiske hæren, ble Lukasjenko politisk tjenestemann i den 120. motoriserte infanteridivisjon, som var stasjonert i Minsk. Etter at han forlot militæret, ble han nestformann i et kollektivbruk i 1982 og i 1985. Han ble forfremmet som visedirektør i det statseide kollektivbruke Gorodets og byggevarefabrikken i Sjklov-distriktet.
Tidlig politisk karriere I 1990 ble Lukasjenko valgt inn i Det øverste sovjet i den belarusiske republikken. Han var da en ukjent politiker. I desember 1991 var han den eneste representanten i det belarusiske parlamentet som stemte mot ratifiseringen av Minsk-avtalen, som oppløste Sovjetunionen og førte til Samveldet av uavhengige stater. mini|Grafisk fremstilling av Lukasjenkos velgerstøtte ved første valgomgang ved presidentvalget i 1994 Etter å ha fått et rykte som en motstander av korrupsjon, ble Lukasjenko valgt i 1993 til å styre antikorrupsjonskomiteen i det belarusiske parlamentet.«Mr. Lukashenko's political star rose during the last year when he was made the head of the anti-gangster commission of the Belarussian Parliament. The polls have shown that most citizens feel Mr. Lukashenko, a former factory manager, is the first man to take resolute steps to rid the nation of corruption at the highest levels.», fra artikkelen «Belarus Voters Back Populist in Protest at the Quality of Life» i The New York Times, 25. juni 1994 Lukasjenko markerte seg med anklager mot en stor del av landets politiske ledelse. I 1993 beskyldte han 70 høytstående embetsmenn, også Stanislav Sjusjkevitsj, for korrupsjon og tyveri fra statskassen til personlige formål. Ordstyreren i parlamentet, Sjusjkevitsj, tapte etter et mistillitsvotum og gikk av. I november 1993 anklaget Lukasjenko, leder for antikorrupasjonskomiteen, Sjusjkevitsj og Kebitsj for korrupsjon. Sjusjkevitsj ble på bakgrunn av disse anklagene presset til å gå av i januar 1994 og ble erstattet av Mjetsjyslaw Hryb (en av Kjebitsjs allierte). I nasjonalforsamlingen stemte 209 (inkludert Folkefronten) for å avsette Sjusjkevitsj, mens 36 stemte mot. Kjebitsj ble støttet av det gamle partiapparatet og ble foretrukket av russiske ledere fremfor Lukasjenko som ble oppfattet som uberegnelig. Beskyldningene mot Sjusjkevitsj viste seg senere å være grunnløse.
En ny belarusisk grunnlov som ble vedtatt tidlig i 1994 la opp til det første demokratiske valget i juli. I mars 1994 vedtok nasjonalforsamlingen å opprette et presidentembete (vedtaket trådte i kraft straks) og en konstitusjon med tradisjonell maktfordeling blant annet klare grenser for presidentens myndighet. Til valget stilte seks kandidater. Blant dem var Lukasjenko, som stilte til valg med en populistisk agenda som gikk ut på å overvinne mafiaen. Sjusjkevitsj og Vjatsjaslaw Kjebitsj stilte også til valg, hvorav sistnevnte representerte de etablerte makthaverne og var klar favoritt. Lukasjenko vant overraskende med 45,1 prosent av stemmene, mens Kjebitsj fikk 17,4 prosent. Zianon Paznjak 12,9 prosent, og Sjusjkevitsj 9,9 prosent av stemmene.Stewart Parker, «The Last Soviet Republic: Alexander Lukashenko's Belarus», 2007, page 62 (ISBN 142513527-7_ I andre runde av valget i juni sto Lukasjenko mot Kjebitsj der begge la seg på en pro-russisk linje og Kjebitsj hadde med mediene på sin side. Lukasjenko vant med 81% av stemmene. Lukasjenko ble utenfor landet oppfattet som populist uten økonomisk eller utenrikspolitisk program.Country Studies Belarus – Prelude to Independence. Library of Congress. Retrieved 21 March 2007. Valget beskrives som demokratisk.
Kort tid etter at han var innsatt som president i Belarus, henvendte han seg til Statsdumaen i Den russiske føderasjon i Moskva og foreslo en ny union av slaviske stater. Samarbeidet kulminerte i opprettelsen av Unionsstaten Russland og Belarus i 1999.«On December 8, 1999, in commemorating the eighth anniversary of the signing of the Belovezh agreements and mostly at the initiative of President Lukashenka of Belarus, a treaty was signed in the Kremlin on the establishment of a Union State between the Russian Federation and the Republic of Belarus.»Zulys, Audrius. «Toward a Union State of Russia and Belarus». [http://www.ceeol.com/aspx/getdocument.aspx?logid=5&id=816CEE9F-AFBF-4353-AD6A-E3F5D96FFDCB Lithuanian Foreign Policy Review] , 2005, p. 150
Belarus' president Valget av Lukasjenko til president var et brudd med landets kommunistiske fortid kombinert med sovjetisk nostalgi. Etter at han ble president innførte han gradvis et mer autoritært styre blant annet ved å ta kontroll over den frie pressen og ignorere nasjonalforsamlingen og forfatningsdomstolen. Fra 1995 av utstedte han dekreter som økte presidentmakten på bekostning av den lovgivende forsamlingen. Høsten 1996 gjennomførte han en folkeavstemning og oppløste deretter nasjonalforsamlingen (med valgte representanter) og innsatte en ny med utvalgte representanter. Lukasjenko har kombinerte populistiske og autoritære metoder, og samtidig videreført mange tradisjoner fra kommunisttiden. Han bygget opp en sikkerhetsstyrke på mann (større en hæren). Mange av Lukasjenkos rådgivere har fortid i KGB. Boris Jeltsin forsøkte i liten grad å presse Lukasjenko til følge demokratiske spilleregler.
Vurderinger Perioden etter at Lukasjenko kom til makten har blitt beskrevet som «dekonstruksjon og rekonstruksjon» av Belarus. Begrepet lukasjisme har vært brukt om Lukasjenkos styre og består ifølge dette i en syntese av: nasjonalisme, populisme, «pseudopatriotisme», hard antidemokratisme, nasjonal enhet og statlig innblanding i økonomien. Den tyske statsviteren Rainer Lindner og den kanadiske historikeren David Marples mener at Lukasjenko ganske enkelt er en populist. Marples mener at Lukasjenko er sneversynt og betrakter verden i sort-hvitt, og anser Belarus som sitt personlige len. Ifølge den polske professoren Anna Brzozowska spiller Lukasjenko på frykt for kaos og krig. Lukasjenko holder mange og lange taler, og talene blir overført direkte i alle fjernsynskanaler og gjengitt ord for ord i lojale aviser. Etterhvert har talene blitt offentliggjort mer permanent på presidentens nettside.
Lukasjenkos diskursive stil beskrives som pragmatisk og fleksibel. Ved NATOs utvidelse til Polen, Litauen og Latvia beskrev Lukasjenko NATO som en trussel, mens etter terrorangrepet 11. september 2001 la Lukasjenko i sine taler vekt på partnerskap med NATO i kamp mot internasjonal terrorisme. Lukasjenko omtaler generelt forholdet til Russland på en positiv måte og uttrykker av og til misnøye med Moskva. Han bruker ofte adjektivet «broderlig» (sjargong fra sovjettiden) særlig i omtalen av Russland og dels i omtale av Ukraina. Lukasjenko bruker ofte slagordlignende fraser som «sterkt og blomstrende Belarus» og «holde kruttet tørt». Han bruker hyppig folkelige talemåter med (kalkulerte) emosjonelle utbrudd og tirader av retoriske spørsmål for eksempel «En nedverdigende trengsel i Vestens bakgård? Eller en uavhengig politikk basert på egne krefter?».
Lukasjenko har uttalt seg nedlatende om det belarusiske språket for eksempel at belarusisk ikke kan brukes til å uttrykke noe stort. Han har uttalt at russisk og engelsk er de eneste store språkene i verden. Når han holder taler på russisk bruker han ofte belarusiske ord og uttrykk til å identifisere og stigmatisere opposisjonen. Samtidig bruker han det folkelige talespråket trasianka som er en blanding av belarusisk og russisk, for å kommunisere med vanlige folk på deres eget språk.
Første periode (1994–2001) Lukasjenko gjorde fra begynnelsen av mange tiltak for å begrense demokrati og ytringsfrihet. Flere aviser ble midlertidig stengt og postverket fikk forbud mot å distribuere enkelte vestlige aviser. Han oppfordret til boikott av valget til nasjonalforsamling 14. mai 1995 fordi han mente at parlamentarikerne er udugelige kverulanter. Lav valgdetakelse førte til at bare 119 av 260 plasser ble besatt og dermed var ikke nasjonalforsamlingen beslutningsdyktig. Ved suppleringsvalget i desember 1995 var det lite valgkamp fordi politikerne ikke fikk bruke mer enn rundt 50 amerikanske dollar på valgkamp og ikke fikk fremstå på fjernsyn. Grunnlovsendringene høsten 1996 utvidet presidentmakten betydelig.