Slaget ved Trafalgar ble utkjempet den 21. oktober 1805 og var en del av krigen «den tredje koalisjonen», ledet av Storbritannia, førte mot Frankrike. Det var det viktigste sjøslaget under Napoleonskrigene og det sentrale sjøslaget i det 19. århundre. En flåte på 27 linjeskip fra Royal Navy ødela en fransk-spansk flåte på 33 linjeskip vest for Kapp Trafalgar, sørvest i Spania. Den franske og spanske flåten under den franske viseadmiral Pierre Charles de Villeneuve mistet 22 skip, mens britene ikke hadde skipstap. Britenes tap av sjøfolk og soldater var på 449 døde og 1 241 sårede, mens de fransk-spanske tap var på 4 408 døde og 2 545 sårede. Den britiske sjefen for eskadren, viseadmiral Horatio Nelson døde mot slutten av slaget; han hadde da sikret sin plass som Storbritannias største helt til sjøs.

Den britiske seieren bekreftet den sjømilitære overmakten Storbritannia hadde etablert under syttenhundretallet. Etter slaget var Royal Navy suveren på havet inntil det keiserlige Tyskland bygget seg opp før første verdenskrig, hundre år senere. Idet slaget ved Trafalgar ble utkjempet hadde imidlertid Napoleon gitt opp planene om å invadere England og utførte i stedet suksessfulle militære operasjoner i Tyskland mot britenes allierte på kontinentet.

Bakgrunn

I 1805 var Frankrike under Napoleon den dominerende militære makt på det europeiske kontinent, mens den britiske Royal Navy kontrollerte havet. Som en del av sin strategi hadde britene innført en blokade mot Frankrike, det hemmet fransk handel og oppbyggingen av franske sjømilitære ressurser. På tross av flere vellykkede omgåelser av blokaden var de franske sjømilitære styrkene ikke i stand til å påføre britene større tap. Britenes kontroll over havet gjorde det relativt lett å angripe franske interesser hjemme og ute.

Da «den tredje koalisjonen» erklærte Frankrike krig etter den kortvarige freden i Amiens, var Napoleon fast bestemt på å invadere Storbritannia. For å klare det var han imidlertid nødt til å sikre at Royal Navy ikke kunne ødelegge invasjonsstyrken, som ville trenge den franske flåtens kontroll av den engelske kanal.

Den franske marinens hovedstyrke var ved Brest, i Bretagne og i Toulon ved middelhavskysten. Andre havner langs den franske atlanterhavskysten hadde mindre marineenheter. I tillegg var Frankrike og Spania allierte, så den spanske flåten i Cádiz og Ferrol var også tilgjengelig.

Britene hadde erfarne og veltrente marineoffiserer mens de beste franske offiserene enten hadde blitt henrettet eller avskjediget fra tjenesten under den første delen av den franske revolusjonen. Den mest erfarne franske marineoffiseren var derfor viseadmiral Pierre-Charles Villeneuve, sjef for Frankrikes middelhavsflåte. Villeneuve hadde imidlertid vært lite offensiv overfor Nelson og Royal Navy etter sitt nederlag mot Nelson ved slaget ved Nilen.

Napoleons sjøkrigsstrategi i 1805 var at de franske og spanske styrkene i Middelhavet og Cádiz skulle bryte gjennom blokaden og samle seg i Karibia. Derfra skulle de returnere, støtte flåten i Brest når de brøt ut, og sammen skulle de rydde Den engelske kanal for britiske marinefartøy, og slik sikre overfarten for invasjonsstyrkene.

Flukt til Vestindia

I begynnelsen av 1805 kommanderte Lord Nelson den britiske flåten som blokkerte Toulon. I motsetning til William Cornwallis, som ledet britenes tette blokade av Brest, så la Nelson an en lett blokade, i håp om å narre den franske flåten ut. Nelsons plan var å møte og ødelegge den franske flåten i et avgjørende slag. Men da den franske flåten under Villeneuve seilte ut var Nelsons skip ikke i posisjon, grunnet en storm. Mens Nelson lette etter den franske flåten i Middelhavet, passerte franskmennene Gibraltarstredet, møtte den spanske flåten og seilte som planlagt til Vestindia. Da Nelson oppdaget at den franske flåten hadde unnsluppet og var på vei over Atlanterhavet, forlot han Middelhavet og fulgte etter. Den tids admiraler hadde stor grad av selvstyre, grunnet dårlige kommunikasjonsmuligheter. Nelsons oppgave var å stenge inne, eller ødelegge den franske flåten under Villeneuve.

Tilflukt i Cádiz

I Vestindia klarte den franske flåten å unngå britene. De seilte tilbake til Europa, planen var å bryte blokaden ved Brest. Da to spanske skip ble erobret av britene under slaget ved Kapp Finisterre, avbrøt Villeneuve forsøket, og seilte i stedet til Ferrol.

thumb|Nelsons flaggskip HMS «Victory», med siste del av det berømte signalet «England expects that every man will do his duty», malt av Turner i 1822-24

Napoleons plan for invasjonen av England var helt avhengig av evnen til å samle en tilstrekkelig antall linjeskip ved Boulogne. Det betød at Villeneuves styrke på 32 linjeskip sluttet seg til viseadmiral Ganteaumes styrke på 21 linjeskip ved Brest. Med en skvadron på 5 linjeskip under kommandør Allemand ville det gi en total styrke på 53 linjeskip.

Da Villeneuve seilte fra Ferrol den 10. august, hadde han mottatt ordre fra Napoleon om å seile nord mot Brest. I stedet ble han nervøs av at britene observerte hans manøvre og den 11. august endret han kurs og seilte mot Cádiz. Den 26. august avsluttet de tre franske armekorps, som var samlet ved Boulogne, ventingen på Villeneuve og marsjerte mot Tyskland. Uten fransk kontroll av kanalen var en invasjon umulig.

Nelson hadde returnert til England i august, etter to års sjøtjeneste. Han var på land i 25 hektiske dager og ble varmt mottatt av sine landsmenn, som var nervøse for en mulig fransk invasjon. Den 2. september fikk man i England melding om den kombinerte fransk-spanske flåten i Cádiz. Den 15. september satte Nelson seil med sitt flaggskip HMS «Victory».

Den 15. august bestemte admiral Cornwallis seg for å avse 20 linjeskip, og sendte dem mot den fransk-spanske styrken i Spania. Det var et sjansespill da Den engelske kanal nå bare var forsvart av 11 linjeskip; men den avgitte styrken ville danne kjernen i slaget ved Trafalgar. Denne styrken, under viseadmiral Calder nådde Cádiz den 15. september. Den 29. september sluttet Nelson seg til og tok kommando over hele styrken.

Den britiske flåten holdt vakt utenfor Cádiz havn ved en mindre styrke fregatter og skonnerter, mens hovedstyrken lå 50 nautiske mil ute. Nelsons plan var å narre den kombinerte fransk-spanske flåten ut og engasjere den i et kaotisk tilintetgjørende slag. Styrken som voktet havnen var under kommando av kommandør Blackwood ombord på HMS «Euryalus». Den 8. oktober hadde han syv skip; fem fregatter og to skonnerter.

Forsyningssituasjonen

thumb|left|Viseadmiral Horatio Nelsons flaggskip ved slaget ved Trafalgar, «HMS Victory», i Portsmouth ca. år 1900.

I begynnelsen av oktober hadde Nelsons styrke et akutt behov for forsyninger. Den 2. oktober ble fem linjeskip og en fregatt sendt til Gibraltar under kontreadmiral Louis for å hente forsyninger. Disse skipene ble senere beordret til konvoitjeneste i Middelhavet, mens Nelson hadde regnet med at de ville returnere. Andre britiske skip ankom imidlertid og den 15. oktober var styrken kampklar.

Villeneuve hadde også forsyningsproblemer, og det var ikke lett å løse dem da franskmennene manglet penger. Den britiske blokaden hindret etterforsyninger og skipene var i dårlig stand. De fransk-spanske skipene manglet over 2000 mann for å sette seil. Villeneuves besetninger var også dårlig trenet, de manglet seilerfaring og kanoneksersis. Situasjonen var så dårlig at et flertall av hans fartøyssjefer var stemt for å holde seg i havnen.

Den 14. september ga Napoleon ordre om at den fransk-spanske styrken i Cádiz skulle seile ut ved første anledning og slutte seg til syv spanske linjeskip ved Cartagena. Sammen skulle de seile til Napoli og landsette soldatene de hadde ombord for å støtte de franske troppene der; om de møtte en underlegen britisk styrke skulle de angripe den.

Nelsons slagplan

Mens de britiske linjeskipene ventet på en fransk-spansk utbrudd, holdt Nelson to middager ombord på HMS «Victory», hvor han instruerte sine fartøyssjefer hvordan det forestående slaget skulle utkjempes. Det grunnleggende prinsippet var at den formasjonen flåten hadde når fienden ble oppdaget, skulle holdes; ingen tid skulle kastes bort på å danne en linje. Angrepet skulle skje i to grupper, en gruppe under viseadmiral Collingwood skulle angripe de aktre skipene (de lengst bak), mens den andre gruppen skulle sørge for at skipene i senter og front ikke kunne assistere de fartøyene som ble avskåret.

Nelson understreket at noe måtte overlates til tilfeldighetene, og fortalte sine kapteiner at:

«Ingen kaptein kan gjøre særlig feil hvis han plasserer sitt skip langsmed fienden.»

I korthet skulle utførelsen bli slik forholdene tillot, underlagt det styrende prinsipp at fiendens baktropp skulle avskjæres og overlegne styrker konsentreres på ett sted i fiendens linje.

thumb|Tegning av Nelsons angrep, den britiske flåtestyrken kommer inn tvers om babord (90 grader) for den fransk-spanske flåten

Planen hadde tre viktige fordeler. Den lot den britiske flåten engasjere fienden så raskt som mulig, og reduserte sjansen for at fienden ville trekke seg tilbake uten kamp. Ved å bryte fiendens linje ville planen skape et kaotisk slagfelt, hvor de mer trente britiske linjeskipene ville vinne. Nelson visste at britenes overlegne sjømannskap, bedre kanoneksersis og høyere moral var en fordel som ikke kunne oppveies av heltedåder hos motparten. Konsentrasjonen ville bli på den siste delen av fiendens flåte, skipene i front måtte snu for å støtte baktroppen, og det ville ta tid.

Den store ulempen ved å angripe rett på var at de fransk-spanske skipene kunne avfyre bredsider mot baugen på de ledende britiske skipene når de nærmet seg, og britene kunne ikke besvare denne ilden før de brøt den fransk-spanske linjen.

Nelsons plan var et radikalt brudd med gjeldende marinetaktikk, som dikterte at man manøvrerte for å møte fienden på en linje og så engasjerte man parallelt. Nelson var imidlertid ikke den første som angrep slik, admiral Duncan i slaget ved Camperdown og admiral Jervis i slaget ved Kapp St. Vincent, begge i 1797, hadde brukt tilsvarende taktikk.

Som en viktig del av forberedelsene til slaget beordret Nelson fartøyene malt i karakteristiske gule og sorte mønstre (senere kjent som Nelsons mønster) som ville gjøre skipene lett gjenkjennelige under det kaotiske slaget.

Slaget

Den 18. oktober mottok viseadmiral Villeneuve et brev som informerte ham om at viseadmiral François Rosily hadde ankommet Madrid med ordre om å overta kommandoen over den fransk-spanske flåten. Han mottok samtidig etterretning om at seks britiske linjeskip hadde anløpt Gibraltar (dette var kontreadmiral Louis skvadron). Med utsiktene til å bli degradert bestemte Villeneuve seg for å seile ut før hans etterfølger nådde Cádiz, og flåten klargjorde for avreise.

Avreisen

Været hadde imidlertid blitt rolig etter en uke med kuling. Dette forsinket prosessen med å få den store flåten ut av havnen, og ga britene god forhåndsvarsling. Villeneuve hadde lagt planer for å dele styrken i fire skvadroner, hver med en blanding av franske og spanske skip. Villeneuves skipssjefer, som tidligere hadde stemt for å bli i havn, var fremdeles negativt innstilt til avreisen og fulgte ikke hans ordre. Som et resultat av det avseilte flåten uten noen spesiell formasjon.

Det tok mesteparten av 20. oktober for Villeneuve å få flåten organisert, og den seilte så i tre kolonner mot Gibraltarstredet i sørøst. Den samme kvelden så man fra skipet «Achille» en styrke på 18 britiske linjeskip som hadde tatt opp forfølgelsen. Flåten begynte å forberede seg på kamp og i løpet av natten ble skipene samlet på en linje. Den neste dagen ble Nelsons flåte på 27 linjeskip og 4 fregatter oppdaget i nordvest, på vei mot dem. Villeneuve beordret igjen tre kolonner, men skiftet raskt mening og gikk tilbake til en linje. Resultatet av vaklingen var en uregelmessig formasjon.