miniatyr|alt=To tyske soldater ser på likene av polske soldater i en grøftekant|To tyske soldater ser på likene av polske soldater i en grøftekant. Rundt 300 polske krigsfanger ble myrdet av soldater fra 15. motoriserte infanteriregiment i massakrem i Ciepielów,Massakren i Ciepelów 9. september 1939. miniatyr|alt=Nynazister protesterer mot Wehrmacht-utstilingen som ødela myten om det rene Wehrmacht for det tyske folk i 1990-årene|Nynazister protesterer mot Wehrmacht-utstillingen, den omreisende utstillingen, organisert av Hamburgs institutt for samfunnsforskning, undergravde myten om det rene Wehrmacht for det tyske folk i 1990-årene. Myten om det rene Wehrmacht (tysk: Saubere Wehrmacht) er forestillingen om at de regulære tyske væpnede styrkene (Wehrmacht) ikke var involvert i holocaust eller krigsforbrytelser under andre verdenskrig. Myten fornekter ansvaret den tyske generalstaben (OKW, OKH, Luftwaffe og Kriegsmarine) hadde i planleggingen og utførelsen av krigsforbrytelser, og legger i stedet ansvaret på «partisoldatene» i Schutzstaffel (SS).
Utviklingen av myten begynte under Det internasjonale militærtribunalet ved Nürnbergprosessen (1945–46), der ledere i Wehrmacht undertegnet generalenes memorandum, etter initiativ av Franz Halder i et forsøk på å renvaske Wehrmacht for krigsforbrytelser. Halder begynte å arbeide for US Army Historical Division. Hans rolle var å samle og lede forhenværende Wehrmacht-offiserer i en utarbeidelse av et omfattende verk om krigen på østfronten. Under Halder arbeidet 700 forhenværende tyske offiserer, og han brukte sin posisjon til å innarbeide myten om det rene Wehrmacht.
Etter andre verdenskrig var Tyskland (Vest-Tyskland bortsett fra Saarland) demilitarisert. Koreakrigen førte til at vestmaktene (USA, Storbritannia og Frankrike) ønsket en remilitarisering av et alliert Tyskland. Med samtykke fra vestmaktene oppnevnte forbundskansler Konrad Adenauer i 1950 en gruppe militæreksperter bestående av tidligere Wehrmacht-offiserer, som utarbeidet Himmerod-memorandumet med retningslinjer for en demokratisk styrt militærmakt, som ga den enkelte soldat rett til å nekte å delta i krigsforbrytelser, og plikt til å respektere menneskerettigheter. Memorandumet ble starten på en utvikling som fem år senere førte til etableringen av Bundeswehr. Notatet anførte politiske, militære, men også psykologiske forutsetninger for å skape en motivert militærmakt. Gruppen hevdet at de nye soldatene ikke ville være motivert, med mindre den alminnelige aktelse for tyske soldater ble gjenopprettet. For dette formål ble det foreslått at krigsforbrytere måtte løslates, og den ærekrenkende omtalen av tyske soldater måtte opphøre. Den offentlige mening i inn- og utland om tysk militærmakt måtte endres. Den amerikanske generalen Dwight D. Eisenhower, som tidligere hadde omtalt Wehrmacht som «nazister», endret sin omtale for å bidra til gjenopprustning.
Forskning fra 1960-årene av begynte å justere forestillingen om Wehrmachts soldater som rene og uskyldige i nazistenes forbrytelser. Året 1995 forandret mye i tysk offentlig bevissthet. Hamburgs institutt for samfunnsforskning (tysk: Hamburger Institut für Sozialforschung) satte sammen vandreutstillingen Wehrmachtutstilling (tysk: Wehrmachtsausstellung) som avslørte Wehrmachts krigsforbrytelser for et større publikum. Det satte i gang en langvarig debatt, og en revurdering av myten. Utstillingen viste 1.380 utvetydige fotografier av «vanlige» soldater i Wehrmacht som var medskyldige i krigsforbrytelser. Den tyske historikeren Hannes Heer skrev at krigsforbrytelsene hadde blitt dekket over av historikere og forhenværende soldater.
Mytens omfang Myten om det rene Wehrmacht fritok tyske soldater, gaster og flysoldater for krigsforbrytelser mot krigsfanger, jøder og sivile.Davies, 2008, s. 245–246 Wehrmacht var betegnelsen på de samlede væpnede styrkene til Tyskland i årene 1935 til 1945. Det besto av hæren (tysk Heer), marinen (tysk (Kriegsmarine) og luftforsvaret (tysk Luftwaffe). Wehrmacht ble etablert 16. mars 1935, med en lov som innførte verneplikt i de væpnede styrkene. Wehrmacht omfattet både frivillige og vernepliktige, totalt rundt 18 millioner mann. Om lag halvparten av alle tyske mannlige borgere utførte militærtjeneste.
Myten om det rene Wehrmacht hevder at den tyske diktatoren Adolf Hitler og nasjonalsosialistene i det statsbærende partiet Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP, det tyske nazipartiet) alene bestemte utryddelseskrigen, og at krigsforbrytelser kun ble utført av Schutzstaffel (SS).Kjøstvedt 2025, s. 536 I virkeligheten var lederne av Wehrmacht villige deltakere i Hitlers utryddelseskrig mot antatte fiender av staten. Styrker fra Wehrmacht var medskyldige i, eller utførte, en rekke krigsforbrytelser, og assisterte rutinemessig enheter fra SS med taus godkjennelse fra offiserer.Davies, 2008, s. 252«De tidligere Waffen-SS-mennene fikk - i motsetning til Wehrmacht-soldatene - ingen pensjon, og mange karrieremuligheter i samfunnet og det militære var blokkert. Interesseorganisasjonen for gjensidig hjelp til tidligere medlemmer av Waffen-SS [...] forkortet som HIAG, som var blitt etablert i 1949, gikk ivrig inn for å påvise at SS-mennene hadde vært 'soldater som alle andre'. Argumentet fikk imidlertid ikke gjennomslag, for naturligvis var det allerede den gangen kjent at Waffen-SS hadde begått utallige krigsforbrytelser og var en integrert del av SS, og at man ikke kunne redusere deres rolle til en kamp ved fronten. Dessuten egnet Waffen-SS seg utmerket som syndebukk, dermed kunne man i tvilstilfeller, og særlig i forbindelse med 'jødeaksjonen', skyve skylden for forbrytelsene over på dem og renvaske Wehrmacht. Som vi lenge har visst, var krigsforbrytelser ikke noe enkeltstående kjennetegn for Waffen-SS.», Neitzel 2012, s. 275 I etterspillet etter krigen forsøkte regjeringen i Vest-Tyskland å dekke over informasjon om slike krigsforbrytelser, for å frita tidligere krigsforbrytere fra ansvar, noe som førte til rask reintegrering av disse individene i det tyske samfunnet.Evans, 2008, s. 747–748
Bakgrunn miniatyr|alt=Kart som viser land i Øst-Europa som nazistene planla å erobre | Tyskland planla å erobre områder i Øst-Europa, utrydde den slaviske befolkningen, og kolonisere områdene med etniske tyskere som en del av Det storgermanske rike miniatyr|alt=Fotografi av dusinvis av offiserer i Wehrmacht, stående i et rom, mens de gjør Hitler-hilsen|Offiserer i Wehrmacht gjør Hitlerhilsen i 1941
Utryddelseskrig Under andre verdenskrig la den tyske regjeringen, Wehrmachts overkommando (tysk: Oberkommando der Wehrmacht, OKW) og Hærens overkommando (tysk: Oberkommando des Heeres, OKH) i fellesskap grunnlaget for folkemord i Sovjetunionen. Fra begynnelsen var invasjonen av Sovjetunionen planlagt som en utryddelseskrig, og i et møte med 250 generaler den 30. mars 1941 forklarte Hitler at de sto fritt til å bruke de mest brutale metoder, og ikke var bundet av de vanlige lovene for krigføring.Overy 2021, s. 152 Den tyske rasepolitikken klassifiserte Sovjetunionen og Øst-Europa som befolket av untermensch (norsk: undermennesker), styrt av jødiske bolsjevikiske konspiratorer. Tysk politikk under Adolf Hitler var å myrde, deportere eller ta som slavearbeidere majoriteten av russere og andre slaviske befolkningsgrupper, i henhold til Generalplan Ost (norsk: generalplan øst).
Før og under den tyske invasjonen av Sovjetunionen ble tyske soldater indoktrinert med antikommunistisk, antisemittisk og antislavisk propaganda. Under invasjonen beordret offiserer i Wehrmacht sine soldater å gå etter mennesker som ble beskrevet som «jødisk-bolsjevikiske undermennesker», «mongolske horder», «asiatisk flodstrøm» og «røde beist». Mange tyske soldater så krigen, preget av nasjonalsosialistenes rasebegreper, og anså sine sovjetiske fiender som undermennesker. I en tale til 4. pansergruppe fulgte general Erich Hoepner opp nazistenes planer ved å hevde at en krig mot Sovjetunionen var en «essensiell del av det tyske folkets kamp for eksistens», og videre at «kampen må rettes mot å utslette dagens Russland, og må derfor utkjempes med uparallell hardhet.»the struggle must aim at the annihilation of today's Russia and must therefore be waged with unparalleled harshness.
Mordene på jøder var allmenn kunnskap innenfor Wehrmacht. Under tilbaketrekningen fra Sovjetunionen ødela tyske offiserer avslørende materiale. Soldater fra Wehrmacht arbeidet med dødsskvadroner fra Schutzstaffel (SS) som utførte massedrap, de såkalte Einsatzgruppen, og bisto under massehenrettelser som ved Babij Jar. Offiserer i Wehrmacht anså forholdet til Einsatzgruppen for å være nært, og nærmest hjertelig.
Einsatzgruppenes drap på godt over 1 million jøder i de erobrede områdene på østfronten var trolig ikke mulig uten aksept eller medvirkning fra Wehrmacht. Hitler overbeviste tidlig i 1941 hærledelsen om at krigen mot Sovjetunionen ville kreve de mest brutale metodene og at en ren militær kampanje som i Frankrike ikke ville være tilstrekkelig. Einsatzgruppenes oppdrag var i utgangspunktet å bekjempe tyskfiendtlig virksomhet i de erobrede områdene bak fronten. Disse «sikkerhetstiltakene» ble stadig utvidet og forvrengt langt ut over grensen for en okkupasjonshærs myndighet.
I august 1941 var massedrap på jøder et velkjent og vanlig tema i møtereferater fra den tyske toppledelsen i øst. Wehrmachts regler for styrkenes atferd i Sovjetunionen (delt ut før invasjonen) anga «hensynsløse tiltak» (engelsk: ruthless measures) mot «bolsjevikiske hatpredikanter» (tysk: Hetzer), partisaner, sabotører og jøder - bare jøder var nevnt uten å angi konkrete handlinger som grunnlag for straffeaksjon. Etter hvert ble Einsatzgruppenes forbrytelser tydelige i hærens rapporter. Flere av «aksjonene» (masseskyting) mot jøder tiltrakk seg mange tilskuere fra hærens enheter i nærheten. I et tilfelle fikk marinepersonell i en baltisk havn landlov for å se på «jødeaksjonen».
Det var til å begynne med ikke opplagt hvordan Wehrmacht ville reagere på Einsatzgruppenes virksomhet og massedrap på sivile. Alex Kay antar at de skriftlige ordrene til Einsatzgruppene var omtrent som ordrene fra OKW til regulære styrker. De såkalte kriminelle ordrene utstedt av OKW omhandlet henrettelse av politiske funksjonærer (kommissærer) og alle som ytte motstand. De mange rapportene om effektivt samarbeid mellom Wehrmacht og Einsatzgruppene og Wehrmachts positive holdning til Einsatzgruppenes virksomhet (blant annet massedrap på jøder) tyder på Wehrmachts samarbeidsvilje ikke ble tatt for gitt i utgangspunktet. For eksempel viser flere rapporter fra Einsatzgruppe B til godt samarbeid med Wehrmacht. Blant annet rapporten fra 19. juli 1941 sier at de «var helt enige om videre aktiviteter» etter diskusjon mellom Max von Schenckendorff (kommandant for Hærgruppe Midt) og Erich von dem Bach-Zelewski. Einsatzkommando 8 hadde et særlig godt samarbeid med relevante enheter i Wehrmacht. Franz Walter Stahlecker (sjef for Einsatzgruppe A) og Alfred Filbert (leder for en Einsatzkommando) samarbeidet nært med Wehrmacht og roste Wehrmacht for det gode samarbeidet i forbindelse med massedrapene. Arthur Nebe noterte at alle avdelinger av Wehrmacht anerkjente og støttet Einsatzgruppens aktiviteter. Wehrmachts Geheime Feldpolizei (hemmelige militærpoliti) hadde bidratt med styrker til massakrer i Nebes regi. Alex Kay skriver at det harmoniske samarbeidet mellom Einsatzgruppene og Wehrmacht var avgjørende for at det pågående massedrapet på jødiske menn sommeren 1941 ble utvidet til fullskala folkemord ved at også kvinner og barn ble massakrert.
Krigsforbrytelser i Polen, Serbia, Hellas og Sovjetunionen