miniatyr|Bilder fra utstillingen «I Fought - Therefor I AM» 2019 Pride Art, tidligere Skeive Kunstnere, er en frittstående, nasjonal medlemsorganisasjon som formidler skeiv kunst og kultur i bred forstand. Pride Art representerer en av verdens lengste, sammenhengende tradisjoner for formidling av skeiv kunst med årlige kollektivutstillinger hovedsakelig under festivalen Oslo Pride med røtter tilbake til Natt&Dag-utstillingen i 1985. Pride Art ble registrert som egen, nasjonal organisasjon 11/7-2020 etter å vært organisert som en undergruppe i foreningen Fri Oslo Viken siden 2007. Forut for 2007 var gruppa organisert som et fellesskap av skeive kunstnere med røtter tilbake til 1985. Pride art samarbeider med et bredt spekter av skeive rettighetsorganisasjoner, kulturgrupper og andre støttespillere.
Organisasjonens øverste formål er å bidra til økt forståelse for skeive menneskers liv og virkelighet og stimulere til holdningsendring gjennom åpenhet og det sterke verktøyet kunst utgjør i kampen mot diskriminering og fordommer. Pride Art anerkjenner og inkluderer amatører, nybegynnere og profesjonelle på samme grunnlag.
Organisasjonen er ikke-kommersiell, basert på frivillighet og jobber i sjiktet mellom kulturformidlingsfeltet og rettighetsbevegelsen. Hvert år skaper organisasjonen aktivitet under folkefesten Oslo Pride. Pride Art bidrar også til kunstformidling i andre pride-arrangementer i hele Norge og internasjonalt.
Pride Art samler et fellesskap på 400 skeive kunstnere og ledes av et tverrfaglig styre på 11 personer, fra Kristiansand i sør til Bodø i nord ledet av Frederick Nathanael. Hvert år legger Pride Art ned 5000 frivilligtimer for å skape en av Norges mest besøkte kunstutstillinger. i 2019 besøkte 25 000 mennesker utstillingen «I fought - Therefor I am» i løpet av 10 dager i Oslo hvor Pride Art leverte innhold til Oslo Prides arena på Youngstorget.
Pride Art tilhører en bevegelse hvor skeiv kunst helt siden midten av 1900-tallet og videre gjennom Gay Liberation Movement har vært leverandør av perspektiver og nyanser i debatten omkring likestillingsforståelse og ikke minst skape større plass innenfor det heteronormative samfunn.
Oslo kommunes kunstnerpris 2019 I 2019 mottok Pride Art Oslo bys Kunstnerpris for sitt arbeid. I begrunnelsen sto det:
«Pride Art er Norges største og viktigste skeive utstilling. Pride Art er en ideell og frivillig kulturgruppe (...) og et viktig og særegent bidrag til Oslo og landets kulturbilde hvor mangfold, solidaritet og inkludering står sentralt. Pride Art utvider, utforsker, utfordrer og beriker hovedstaden og er en viktig bidragsyter til å skape rom for alle til å leve sitt eget liv. Dette gjør de gjennom åpenhet og det enestående verktøyet kunst utgjør i kampen mot diskriminering og fordommer. Utstillingene gir økt forståelse for skeive menneskers liv og virkelighet og bidrar til holdningsendringer og er viktig for Oslo i arbeidet for å skape en inkluderende, varm og raus by.»
Utstillinger 1985: «Natt & Dag» på AHF-kjelleren
1988: «Vibrasjoner» på Black Box, Aker Brygge
2001: «Kunst på Skeiva» i Dronningensgate 10
2002: «Råsaft» på både Galleri Brenneriet, Galleri 21.24/21.25, Galleri GUN og gallerikafeen Kaffekunst
2004: «Skeiv Kunst» på Galleri BOA og Galleri 21:24/21:25
2005: «Pride Art» under Europride på Galleri BOA i Rådhusgaten, og i Galleri 21:24 / 21:25 på Vestbanen i Oslo (katalog)
2006 vinter: «Sommerfugler i vinterland» på Homouset, LLHs lokaler i Kongensgate (katalog)
2006 sommer: «Et skeivt kulturslepp» under Oslo Pride
2007: Utstilling i Homohuset, Kongensgate (katalog)
2008 Utstilling i Pride Park på Rådhusplassen (katalog)
2009: «Kunsten ut av skapet» i Kulturteltet i Pride Park og på Deichmanske Bibliotek på Thorshov og Stovner. Det ble og arrangert utstilling i Galleri R5 i regjeringskvartalet og egen utstilling på Deichmann på Rikshospitalet
2010: «Åpen kunst» i Pride Park Rådhusplassen. i tillegg til Bjerke bibliotek og Bjørnholt skoles bibliotek. Det var og en egen utstilling på Pride cruise.
2011:Utstilling i Pride Park i tillegg til egen utstilling på Pride Cruise, Stena Saga
2012: PRIDE ART i Pride Park i Spikersuppa og på Deichmanske bibliotek på Thorshov
2013: Utstilling i Pride Park på Rådhusplassen
2014 Utstilling i Pride Park i Spikersuppa, på byens ulike biblioteker samt på Kunstnernes hus under Pride House under Europride. Der ble også arrangert egen utstilling på Litteraturhuset under Pride House og i forbindelse med Verdens AIDS-dag.
2015: Utstilling på Rådhusgalleriet (katalog)
2016: Utstilling i Genius, Håndverkeren (katalog)
2017: «Blitt sånn, født sånn» i Rådhusgalleriet (katalog)
2018: «Shameless» på på Oslo Prides arena på Youngstorget Shameless
2018: «Skamløs» under Arendalsuka og Skeive Sørlandsdager hhv på den gamle politistasjonen i Arendal og Galleri Mint i Kristiansand
2019: «I Fought – Therefore I Am» på Oslo Prides arena på Youngstorget – 25 000 besøk på 10 dager
2021: «Wunderkammer» på DOGA i Oslo: 18. oktober til 17. oktober
Prosjekter 2020-2022: Senter for skeiv kunst og kultur - med mål om opprettelse i Oslo i det offisielle skeive kulturåret 2022
Historie Pride Art tilhører en bevegelse hvor skeiv kunst helt siden midten av 1900-tallet. Gjennom Gay Liberation Movement som tok fart på 1960- og 70-tallet har den skeive kunsten blitt en viktig leverandør av perspektiver og nyanser i debatten omkring likestillingsforståelse. Ikke minst har den vært avgjørende for å skape mangfold, representasjon, utvide ytringsfriheten og nyansere det heteronormative majoritetsblikket på kjønn, seksualitet og kultur.
Det første offisielle skeive kunstnerfellesskapet som man kjenner til i Norge er kunstprosjektene som det kvinneaktivistiske verkstedet SFINXA (1970-1985) stod bak. Boken «Vi spiste, sov og drakk feminisme» av Inge Ås og Tonje Gjevjon (2020) gir et inngående dypdykk i skeiv kunstutøvelse som foregikk i årene rundt opphevelsen av straffelovsparagrafene 213 og 379 som kriminaliserte homofili.
Den første offisielle homoutstillingen i Norge var våren 1985 «Natt & Dag». Et par måneder før stilte Fin Serck-Hanssen ut sin serie fotografier ”10 blå menn”, som også var med i «Natt & Dag». 3 av bildene fra serien er blant annet ivaretatt av Nasjonalmuseet og inngår også i samlingen til det skeive kunst- og kultursenteret Pride Art er med å etablere. Omstendighetene rundt disse bildene forteller en historie om hvor drastisk stemningen rundt skeiv kunst har endret seg siden 1985. Fin Serck-Hanssen forsøkte å henge opp plakat for utstillingen sin på Metropol, det viktigste møtestedet for norske homofile på 80-tallet, men plakaten ble refusert av Forbundet av 48, forgjengeren til FRI, som eide Metropol. Refuseringen var angivelig politisk begrunnet. Men på Café de Stilj fikk han vise bildene. Serien var ment å synliggjøre homomangfoldet, et mangfold som ble for drøyt for homobevegelsen og refusert av deres egne.
«Natt & Dag» ble under det som da het Homodagene, avsparket for en av verdens lengste sammenhengende tradisjoner for skeive kollektivutstillinger. Pionerene Øyvind Rauset og Ane Reppe stod bak importeringen av arbeidet «Nordiske homofile kunstnere» hadde startet et par år tidligere i Sverige og Danmark. Gruppen hadde som formål ”at udbedre kendskabet til den specielle kultur, som homoseksuelle lever i og udtrykker sig igennem, samt at udvikle den.” Etter ”Natt & Dag” fulgte årlige skeive kollektivutstillinger av et dynamisk kollektiv av skeive kunstnere..
Utstillingen i 1985 fikk en helside både i VG og Dagbladet. Utstillingen trakk 2 452 besøkende i løpet av de to ukene den var åpen. Arrangementet bar preg over at det var knapt 13 år etter at homofili ble avkriminalisert. 1/3 av befolkningen synes den gangen at homofile burde begrense sine tilbøyeligheter, stod det i en avis den samme dagen. Nesten 40 år etter viser undersøkelser at fortsatt mener 1 av 5 nordmenn at homofili er ekkelt (2020). I 2013 mente 4 av 10 menn i Norge at homosex er feil.
Etter en storstilt utstilling i 1988 kalt «Vibrasjoner» på Black Box, Aker Brygge med hele 23 utstillere og 100 kunstverk, gikk tradisjonen over i mindre og mer spredt utstillinger gjennom 90-tallet.
I 2001 samlet en gruppe skeive kunstnere seg som offisielt kunstnerkollektiv. Prosjektet gruppa skapte i 2001 ble kalt «Kunst på Skeiva»; en kollektivutstilling holdt i Dronningensgate 10. Initiativet kom fra fotograf Jens Sølvberg og Annika Wattne Rodriguez. Helt fra denne første utstillingen var det klart at dette var et kollektivt prosjekt – man meldte seg ikke bare på for å stille ut, man meldte seg også som frivillig til organiseringa av herligheten. Dette ble starten på en bevegelse hvor skeiv kunst skulle vises på skeive kunstneres premisser, som litt etter litt har bragt t bredere mangfold inn i det norske kunstfeltet.
I 2002 kalte man utstillingen «Råsaft» og initiativtakerne fikk navnet «Skeive Kunstnere». Denne gangen stilte kunstnerne ut flere steder, – på Galleri Brenneriet, Galleri 21.24/21.25, Galleri GUN og gallerikafeen Kaffekunst. Antall kunstnere var fordoblet, og ulike uttrykk som videoinstallasjon, tekstil, skulptur, foto, maleri, glass og grafikk var representert.
2003 ble startskuddet for solidaritetskampanjen Skeiv solidaritet. Skeive Kunstnere begynte en tradisjon for solidaritetsinnsamlinger og senere invitasjon av skeive kunstnere til å delta på utstillingene fra land som er mer vanskeligstilt enn Norge når det gjelder skeive rettigheter og ytringsrom. Gruppa samarbeidet med bl.a. Amnesty, Flytkningehjelpen og andre organisasjoner gjennom årene. En kunstaktivistisk profil vokste frem, hvor gruppa plasserte seg i sjiktet mellom rettighetsbevegelsen og det praktiske kunstformidlingsfeltet. Amnestys LHBT-gruppe ble tent på ideen om skeiv solidaritet, og året etter (2004) begynte et samarbeid om solidaritetsaksjon mellom Skeive kunstnere og Amnesty-gruppa (Marna Eide var drivkraften for dette). I 2004 fokuserte aksjonen på situasjonen for lesbiske i India og samarbeidet med organisasjoner i Delhi og Mumbai.
På mange måter var det kunsten som kom først i skeiv rettighetsbevegelse. Skeive kunne gi uttrykk for sine lengsler, sine liv og sin identitet gjennom kunst og gå under radaren i politiske og religiøse regimer hvor homoseksualitet er tabu eller straffbart. I mange land, som f eks Russland, er kunsten fortsatt den sentrale måten man driver opplysning, holdningsarbeid og hjelp til livsmestring for skeive når rommet for politisk arbeid er trangt eller til og med farlig.
I 2003 var utstillingen til gruppa igjen samla til lokaler i Brenneriveien – Galleri Brenneriet og Strykejernet kunstskole. Petter Nome kom og åpna ballet, og på kunstauksjonen var selveste Comtesse von Lüderitz auksjonarius.
Utstillingen i 2004 ble holdt på På Galleri BOA og Galleri 21:24/21:25. Nytt av året var at musikk og dans var representert blant kunstuttrykkene. I 2005 var det Europride i Oslo, og kunstnerne kalte utstillingen Pride Art for å være internasjonale. Utstillingen ble igjen holdt på Galleri BOA og Galleri 21:24/21:25. Solidaritetsaksjonen ble holdt i samarbeid med homoorganisasjoner i Murmansk og Moldova. Verd å nevne er at fotografen Christian Berset og hans prosjekt «Se min kjole» hvor 12 profilerte menn stilte opp i drag (blant annet Atle Antonsen, Sputnik og Sven O. Høiby!) Bildene ble trykket opp som kalender og salget av kalendrene og originalbildene bidro til sammen med 90.000 kroner til solidaritetsarbeidet – en rekord for aksjonen.