Vladimir Ivanovitsj Vernadskij (1863–1945) var en russisk, ukrainsk og sovjetisk mineralog og geokjemiker. Han regnes som en av grunnleggerne av geokjemi, biogeokjemi og radiometrisk datering. Mest kjent er han for sitt arbeid fra 1926 om biosfæren (summen av levende organismer på jorden). Begrepet går blant annet ut på at biosfære kan sees som en geologisk kraft som former jorden. Med konseptet om biosfæren ble naturen og jordkloden sett på som et dynamisk geokjemisk system for energi og materie. Dette var en holistisk idé om jorden, i motsetning til et tradisjonelt, mekanistisk, reduksjonistisk syn på naturen.
Vernadskij var politisk aktiv og arbeidet blant annet for avvikling av tsarregimet. Han var samtidig en åpen kritiker av marxismen. Selv da Josef Stalins utrenskninger var på sitt høydepunkt (den store terroren), var ikke Vernadskij redd for å forsvare dem som kom på kant med styresmaktene. Til tross for dette opplevde han ingen reaksjoner fra myndighetene, noe som trolig skyldtes hans høye posisjon i det vitenskapelige samfunnet. Dessuten var han ikke kjent som noen intrigemaker. Så lenge han utdannet nye vitenskapsfolk til nytte for samfunnet og tilførte landet prestisje innen forskning, så styresmaktene gjennom fingrene med hans avvikende oppfatninger. I 1943 ble han tildelt Stalin-prisen.
Bakgrunn og utdannelse mini|Vladimir Vernadskij, Paris 1889
Vernadskij ble født i St. Petersburg i Russland den . Han var sønn av professor i politisk økonomi Ivan Vernadskij fra Kiev og musikklærer Anna Petrovna Konstantinovna. Han var etterkommer etter zaporizjzjakosakkene på farssiden. Faren arbeidet som professor ved St. Vladimir universitetet i Kiev, før han flyttet til St. Petersburg og fikk en stilling i statsforvaltningen.В.В. Томазов. Генеалогія В.І. Вернадського: походження та родинні зв'язки tr. V.V. Tomasov. Genealogy V.I. Vernadsky: a voyage of motherland
Vernadskij vokste opp i Ukraina og bodde en kort tid i Kharkiv, den nest største byen i regionen. Da familien flyttet til St. Petersburg, begynte han på skole, og han fikk allerede da interesse for naturvitenskap.
Vernadskij ble uteksaminert fra Statsuniversitetet i St. Petersburg i 1885. I 1886 ble han kurator for universitetets samling av mineraler. På slutten av 1800-tallet var det tradisjon for at russiske universitetsstudenter studerte utenlands ett år eller to. Vernadskij dro først til Napoli for å studere krystallografi hos Arcangelo Scacchi (1810–1893), som var kjent for å være en ledende vitenskapsmann innenfor feltet. Vernadskij oppdaget at Scacchi var blitt dement. Han dro derfor videre til Tyskland for å studere hos Paul Heinrich von Groth (1843–1927), som var professor i mineralogi ved universitetet i München. Groth hadde utviklet flere instrumenter for å undersøke krystaller. Vernadskij tok i bruk Groths utstyr og fikk muligheten til å studere optiske, termiske, elastiske, magnetiske og elektriske egenskaper i krystaller.
Han giftet seg i 1887 med Natalja Jegorovna Staritskaja. De fikk to døtre, Nina og Nyuta, og en sønn, George.
Vernadskij var ateist, men han var interessert i hinduisme og rigveda. Han flyttet fra St. Petersburg til Moskva i 1935, hvor han døde den 6. januar 1945.
Virke Vernadskijs vitenskapelige og filosofiske karriere strakte seg over mer enn 50 år. I løpet av denne perioden opplevde Russland de største sosiale og politiske omveltninger i sin historie. Han forsket alltid bredt ut fra sitt vitenskapelige og filosofiske synspunkt. Han var godt kjent med datidens forskning innenfor evolusjon, relativistisk fysikk, kjernefysikk og radioaktivitet, og han ønsket å sammenfatte alle disse områdene til en hypotese som bandt sammen alle naturfenomener.
I 1890 ble Vernadskij foreleser i mineralogi og krystallografi ved Det keiserlige universitetet i Moskva, hvor han avla sin doktorgrad som handlet om glidning i krystallinske stoffer i 1897. Fra 1898 fungerte han som professor ved universitetet, hvor han blant annet underviste i mineralogi. Ingen hadde tidligere undervist i dette faget i Russland. I 1909 fikk han interesse for geokjemi. I perioden som professor bygde han opp et av verdens beste laboratorier for mineralogi. I 1911 sa han opp stillingen som professor for å bli forsker ved det russiske vitenskapsakademiet. I 1917 var han en kort tid professor ved Fakultetet for geologi og mineralogi ved Statsuniversitetet i Moskva. Vernadskij hadde et stort talent som gruppeleder og organisator, med et stort kontaktnett og gode evner for å inspirere andre.
Vernadskij var medlem av Det russiske vitenskapsakademi fra 1912. Han var også grunnlegger og første president i det ukrainske vitenskapsakademiet i Kiev i 1918. Dessuten var han grunnlegger av det ukrainske nasjonalbiblioteket og arbeidet tett med Tavrida-universitetet på Krim.Se Vernadskijs dagbøker. Engelsk oversettelse: "Russian and East European Books and Manuscripts in the United States" in Russian and East European Books and Manuscripts in the United States: Proceedings of a Conference in Honor of the Fiftieth Anniversary of the Bakhmeteff Archive of Russian and East European History and Culture (Slavic and East European Information Resources, Volume 4, Number 4 2003), eds. Jared S. Ingersoll and Tanya Chebotarev, The Haworth Press, 2003, s. 29Верна́дський Володи́мир Іва́нович . Універсальний Словник-Енциклопедія Han grunnla det biogeokjemiske laboratoriet ved vitenskapsakademiet i St. Petersburg i 1927 og var dets leder.
Under den røde terroren rundt 1919 ble mange fra middelklassen og medlemmer av det gamle regime tatt til fange eller skutt. For å ikke utsette seg selv og familien for fare, reiste de langt ut på landsbygden og havnet via omveier på Krim. Her fikk han beskjed fra Moskva om at han og familien var ønsket tilbake av bolsjevikene. De ble hentet med et eget tog og kom tilbake til Moskva i mars 1921. I 1922 fikk han og familien tillatelse til å dra til Paris for vitenskapelig arbeid.
Da han var tilbake i hjemlandet noen år senere, motsatte han seg at marxistiske filosofer skulle få innflytelse over forskningspolitikken. Han publiserte dessuten artikler der han ga uttrykk for sin skepsis mot marxismen og forholdet mellom vitenskap og filosofi. Til tross for at mange intellektuelle og vitenskapsfolk ble fengslet under utrenskningene som statslederen Josef Stalin (1878–1953) satte i verk, fikk Vernadskij være i fred. Han ble ansett som en viktig vitenskapsmann som ga nyttige bidrag til nasjonens utvikling.
Politisk aktivitet fram til 1917 mini|Familien Vernadskij i Poltava. Fra høyre til venstre: Vladimir, hans datter Nina, kone Natalja, hennes bror Pavel Staritskij og sønnen Georgij
I de turbulente årene på slutten av tsartiden var Vernadskij både vitenskapsmann og sterkt engasjert i politikk. Han drev et laboratorium ved Statsuniversitetet i Moskva, til tross for tumultene under 1905-revolusjonen. I årene mellom 1904 og 1907 fikk han knapt utgitt noen vitenskapelige artikler, men skrev istedenfor politiske kommentarer, avisartikler og flygeblader. Han var moralsk indignert over tsarregimets styre, og utviklingen av det russiske samfunnet. Vernadskij og andre medlemmer av intelligentsiaen holdt tsarstyret ansvarlig for at Russland var et underutviklet samfunn. Han var i den innerste sirkel av liberalere som arbeidet for universitetenes selvstendighet, folkeopplysning, landreformer og sivile domstoler.
Vernadskij var med i en gruppe på 20 liberalere og radikalere som i juli 1903 stiftet Foreningen for frigjøring. Målet var fredelig avvikling av tsarregimet. Leiligheten hans ble brukt til møter for illegalt arbeid i flere år. Han var blant grunnleggerne av Det konstitusjonelle demokratiske partiet (Kadettpartiet), og han var medlem av partiets sentralkomite fra 1905 til 1918. Han var også organisator bak en forening for akademikere, som i årene frem mot 1918 organiserte mer enn halvparten av de universitetsansatte. Han ble medlem av statsdumaen (underhuset) rett før februarrevolusjonen i 1917.
Etter oppstarten av den første verdenskrig i 1914 fremsatte han et forslag om etablering av en kommisjon for studier av naturressurser (KEPS), noe som ble vedtatt av det russiske vitenskapsakademiet i februar 1915. Han publiserte Krigen og utviklingen av vitenskap, hvor han fremhevet viktigheten av vitenskap som et bidrag til krigen: «Etter krigen i 1914–1915 er vi nødt til å gjøre kjent og ta i bruk våre naturlige produktivkrefter i vårt land, det vil først og fremst si å gjennomføre vitenskapelige undersøkelser av Russlands natur for etablering av et nettverk av forskningslaboratorier, museer og institusjoner [...] Dette er ikke mindre nødvendig enn behovet for en forbedring av våre sivile og politiske liv, som er så akutt oppfattet av hele landet.»
Etter februarrevolusjonen tjenestegjorde han i flere kommisjoner for landbruk og utdanning i den provisoriske regjeringen, blant annet som assisterende minister for utdanning.Josephson P., Dronin N., Mnatsakanyan R., Cherp A., Efremenko D., Larin A. (2013) An Environmental History of Russia. New York: Cambridge University Press. pp. 54–57. .
Under den russiske borgerkrigen (1917–1922) samlet han unge intellektuelle som senere grunnla eurasianismen, en bevegelse som vektla Russland som en del av Asia. Han grunnla det biogeokjemiske laboratoriet ved vitenskapsakademiet i St. Petersburg i 1927 og var dets leder.
Revolusjonsårene Etter at tsarregimet kollapset i 1917, ble Vernadskij ytterligere engasjert i organisasjonslivet, blant annet var han med i flere komiteer for å utvikle landbruket. Få andre var tilgjengelige, og de fleste manglet hans engasjement. Dermed ble det til at han måtte være med på svært mange aktiviteter. I mars 1917 ble han valgt som leder av Fakultetet for mineralogi og geologi ved universitetet i Moskva. Dette var den samme stillingen som han hadde hatt frem til 1911. Etter oktoberrevolusjonen i november 1917 sendte Vernadskij sine referanser til Anatolij Lunatsjarskij (1875–1933), som var bolsjevikenes nyoppnevnte kommissær for utdannelse og forskning. Lunatsjarskij var imidlertid ikke interessert i samarbeid med Vernadskij, som derfor reiste til Poltava i Ukraina for å komme seg unna tumultene under den russiske revolusjonen. Han mottok omtrent på denne tiden en henvendelse fra Kiev, der intelligentsiaen ville ha hjelp til å opprette et vitenskapsakademi.
Vernadskij flyttet med familien til Kiev, og han drev her med egen forskning og med etablering av et vitenskapsakademi. Forholdene var kaotiske med forskjellige styresmakter som kom og gikk. Vernadskij hadde ikke så mye til overs for bolsjevikene, men han var samtidig skeptisk til de hvite, som han mente ikke arbeidet for nasjonens beste. På slutten av 1919 mistet han også troen på kadettpartiet og avsluttet derfor medlemskapet der. I 1920 uttalte han at en leder av det ukrainske vitenskapsakademiet ikke burde tilhøre noen politisk gruppe.
Under den røde terroren våren og sommeren 1919 begynte bolsjevikene å ta kontroll over Kiev. Mange fra middelklassen og medlemmer av det gamle regimet ble tatt til fange, og flere ble skutt og drept. I frykt for sitt liv bestemte Vernadskij seg for å ta med familien til en forskningsstasjon i Starosele ved Dnipro, ikke langt fra byen Vysjhorod. De oppholdt seg der noen måneder, før de reiste videre til Krim. Her underviste han en tid ved universitetet i Simferopol, og da rektoren døde av tyfus i 1920, ble Vernadskij valgt til etterfølger. Han fikk snart beskjed om at bolsjevikene ønsket ham og familien til Moskva.