thumb|Framstilling av bevissthet fra 1600-tallet. Bevissthet er erkjennelse; viten (om egne forhold); en egenskap ved sinnet som i alminnelighet anses å romme slike kvaliteter som subjektivitet, selvbevissthet, sansing og klokskap samt evnen til å oppfatte forholdet mellom en selv og ens miljø. Det er et tema for mye forskning innen sinnsfilosofi, psykologi, nevrologi og kognitiv vitenskap.
Enkelte filosofer inndeler bevissthet i fenomenal bevissthet som er selve erfaringen, og adgangsbevissthet som er bearbeidingen av ting i erfaring (Block, 2004). Fenomenal bevissthet er den tilstand å være bevisst, sånn som når vi sier «jeg er bevisst» og adgangsbevissthet er å være bevisst på noe, slik som når vi sier «jeg er klar over disse ordene». De følgende artikler drøfter ulike typer adgangsbevissthet: Oppmerksomhet, selvbevissthet, samvittighet, bevissthetsstrøm, klassebevissthet, fenomenologi og intensjonalitet. Fenomenal bevissthet er nært knyttet til vesensbevissthet og sansing.
Mange kulturer og religiøse tradisjoner mener at bevisstheten befinner seg i en sjel som er adskilt fra kroppen. Til forskjell fra det synet anser mange forskere og filosofer av bevisstheten er nært knyttet til hjernens nevrale funksjon som dikterer for oss hvordan verden blir oppfattet. Andre igjen, slik som John Locke, trodde bevisstheten hverken var sjel eller (hjerne-) substans, men basisen for personlig identitet.
Mennesker (og ofte andre dyr i tillegg) sies varierende å inneha bevissthet, selvbevissthet og et sinn som inneholder sansninger, persepsjoner, drømmer, klardrømmer, indre tale og imaginasjon, etc. Hver enkelt av oss har et subjektivt syn. De eksisterer mange debatter om i hvilket omfang sinnet konstruerer eller erfarer den ytre verden, forløpet av tid og fri vilje.
En forståelse av nødvendige forhåndsbetingelser for bevissthet i den menneskelig hjerne kan gjøre det mulig for oss å ta opp viktige etiske spørsmål. For eksempel, i hvilken utstrekning er ikke-menneskelige dyr bevisste? På hvilket stadium av fosterets utvikling begynner bevisstheten? Kan maskiner noen sinne oppnå bevisste tilstander? Disse temaene er av stor interesse for dem som er opptatt av den etiske behandlingen av andre vesener, enten de er dyr, fostre eller, i fremtiden, maskiner.
I dagligtale betegner bevissthet at man er våken og svarende i det miljøet en befinner seg. Dette er i motsetning til å sove eller være i koma og altså bevisstløs. Begrepet «bevissthetsnivå» betegner hvordan bevisstheten synes å forandre seg gjennom anestesi og gjennom forskjellige sinnstilstander slik som dagdrømming, klardrøm, imaginering, etc. Ikkebevissthet eksisterer når bevissthet ikke er til stede. Det spekuleres, særlig blant religiøse grupper, i at bevissthet kanskje kan eksistere etter døden og før fødselen.
Etymologi Det norske ordet bevissthet stammer fra tysk «bewusstsein».Caprona, Yann de (2013): Norsk etymologisk ordbok, Oslo: Kagge, s. 85, oppslagsord «bevisst» På engelsk er ordet «consciousness» som stammer fra latin, conscientia som betyr med-kunnskap (altså delt kunnskap), og dette ordet har delt opphav med det engelske ordet for samvittighet, «conscience». På svensk er ordet «medvetande». Selv om de norske ordene bevissthet og samvittighet står langt fra hverandre etymologisk, vil disse begrepene likevel være nært beslektet pga. kommunikasjon mellom språkene. Når det gjelder ordet samvittighet (latin conscientia) så handler det om en delt bevissthet, og ordet ble første gang benyttet i latinske juridiske tekster av skribenter som Cicero. Her betyr samvittighet kunnskapen et vitne har om et annet individs gjerninger. I kristen teologi handler samvittigheten om den moralske samvittighet i hvilken våre gjerninger og hensikter blir oppfattet, og som bare Gud fullt ut kan kjenne. Forfattere fra middelalderen som Thomas Aquinas beskriver samvittigheten som den handling gjennom hvilken vi tillegger praktisk og moralsk kunnskap til våre egne gjerninger.Se Aquinas: De Veritate 17,1 c.a.
Om René Descartes har det blitt sagt at han er den første filosof som bruker «conscientia» på en måte som ikke synes å passe med denne tradisjonelle betydningen, og som en konsekvens av det har oversetterne av hans skrifter til andre språk, som fransk og engelsk, laget nye ord for å betegne rent psykologisk bevissthet. Disse er f. eks. conscience og Bewusstsein.Se Davies, Catherine G. (1990): Conscience as Consciousness, Oxford, og Hennig: Cartesian Conscientia. Men det har også vært hevdet at John Locke faktisk var den første til å bruke den moderne betydningen av bevissthet i hans Essay Concerning Human Understanding, selv om den og den moralske samvittigheten fortsatt griper nært inn i hverandre («Jeg kan bare holdes moralsk ansvarlig for den handling jeg er bevisst å ha utført, og min personlige identitet – meg selv – strekker seg så langt som min bevissthet strekker seg»). Den moderne betydningen av «bevissthet» ble derfor til å begynne med ikke funnet i Descartes’ arbeid – som tidvis brukte ordet i en moderne betydning, men som ikke skjelnet det ut like klart som Locke ville gjøre det –, men i Lockes tekst. Den moderne betydningen av ordet (bevissthet knyttet til ideen om personlig identitet, som blir forsterket av den gjentatte bevisstheten om en selv) ble derfor introdusert av Locke. Men ordet for samvittighet, engelsk conscience, ble derimot lagd av Pierre Costes, den franske oversetteren av Locke. Dermed dukket den moderne betydningen først opp i Lockes verker, men ordet selv sto først i fransk språk.<ref>Se Balibar, Etienne (1998): Identité et différence. Le chapitre II, xxvii de lEssay concerning Human Understanding de Locke. L'invention de la conscience. Paris: Editions du Seuil, ISBN 2-02-026300-9</ref>
Filosofiske tilnærmelsesmåter Noen filosofer mener det er vanskelig, til dels ugjørlig å definere hva bevissthet er. Særlig har fenomenal- og adgangsbevissthet lett blitt blandet sammen. John Locke og filosofer etter ham anså den som fundamentet for selvets personlige identitet. Dette klassiske perspektivet som er grunnlaget for teorien om innforstått overenskomst (mellom makthaverne og folket), har blitt utfordret av tenkere som Marx, Nietzsche og Freud. Marx anså at sosiale relasjoner lå forut for individuell bevissthet. Nietzsche mente at bevissthet bare var virkningene av skyld og ressentiment (uvilje) (samtidig som han ikke benektet dens svært virkelige eksistens). Og Freud tenkte ut det særlige konseptet om et ubevisst sinn, som Carl Jung avledet sitt kollektivt ubevisste fra, som enkelte ganger knyttes til ideologi. Alt dette gjenkjennes i dag som ideer om adgangsbevissthet. Som en hovedkarakteristikk av definisjonen av subjektet, leder kritikken av bevissthet nødvendigvis til kritikken av forestillingen om et individuelt subjekt og dets korrelerende frie vilje. I en generell forstand er det mange filosofiske standpunkter knyttet til bevissthet, inkludert: behaviorisme, dualisme, idealisme, funksjonalisme, fenomenalisme, fenomenologi (som beskriver intensjonalitet som bevissthetens fundamentale struktur), fysikalisme, emergentisme, mystisisme etc.
Bevissthet som grunnlaget for personlig identitet
John Lockes kapittel XXVII «Om identitet og mangfold» i An Essay Concerning Human Understanding (1689) har blitt utropt som en av de første moderne konseptualiseringer av bevissthet som den gjentatte selvidentifisering av selvet, og gjennom selvet kunne så moralsk ansvar tillegges subjektet, dermed var straff og skyldighet rettferdiggjort, slik kritikere slik som Nietzsche påpekte. Ifølge Locke er det slik at personlig identitet (selvet) «avhenger av bevissthet, ikke av substans» og heller ikke av sjelen. Vi er den samme person i den utstrekning vi er bevisst vår fortid og framtidige tanker og handlinger på samme sett som vi er bevisst våre nåtidige tanker og handlinger. Hvis bevissthet er denne «tanken» som fordobler alle tanker, da er personlig identitet bare grunngitt i bevissthetens gjentatte handling: «Det vil kunne vise oss hva personlig identitet består i: ikke i substansens identitet men… i bevissthetens identitet». Man kan for eksempel hevde man er en reinkarnasjon av Platon og derfor inneha den samme sjelen. Men man ville bare være den samme person som Platon dersom man hadde den samme bevissthet om Platons tanker og handlinger som han hadde selv. Derfor er selvidentitet ikke grunnlagt i sjelen. En sjel kan ha forskjellige personligheter. Selvidentitet blir hverken funnet i kroppen eller i substansen, hevder Locke, ettersom substansen kan endre seg mens personen forblir den samme: «dyrisk identitet bevares i identitet med liv og ikke med substans», slik et dyrs kropp vokser og forandrer seg i løpet av dets liv. Ta for eksempel sjelen til en prins som går inn i en skomaker: for alle utenforstående øyne ville skomakeren fortsatt være en skomaker. Men for prinsen, ville skomakeren være ham selv ettersom han ville være bevisst på prinsens tanker og gjerninger, og ikke skomakerens liv. En prins sin bevissthet i en skomakers kropp: på den måten er skomakeren i realiteten en prins. Men dette interessante grensetilfellet fører til den problematiske tanken at siden personlig identitet er basert på bevissthet, og at bare en selv kan være klar over sin bevissthet, kan menneskelig bedømming av de ytre forhold aldri vite om de dømmer – og straffer – den samme personen eller bare den samme kroppen. Med andre ord, det Locke hevder er at du bare kan dømmes for de handlinger kroppen har utført, for de er de eneste som noen bortsett fra Gud kan kjenne. Men du er i sannhet bare ansvarlig for de handlinger du er deg bevisst. Dette danner grunnlaget for forsvarsstrategien «sinnssyk i gjerningsøyeblikket»: man kan ikke stilles til ansvar for handlinger man var ubevisst, som videre leder til interessante filosofiske spørsmål:
«personlig identitet består [ikke i identitet av substans] men i identiteten av bevissthet, og av det følger at hvis Sokrates og den nåværende ordfører i Queenborough er enige, så er de den samme person: hvis den samme Sokrates våken og i søvne ikke tar del i den samme bevissthet, er Sokrates våken og sovende ikke den samme person. Og å straffe den våkne Sokrates for det som den sovende Sokrates tenkte, og den våkne Sokrates aldri var klar over det, ville ikke være mer riktig enn å straffe en tvilling for det hans tvillingbror gjorde, som han ikke kjente til, fordi de så så like ut utenpå at det ikke var mulig å skjelne dem fra hverandre – for slike tvillinger har man sett»John Locke, §21 og §28, kap.XXVII, bok II av An Essay Concerning Human Understanding
Eller igjen: