Jacob Robinson (1889–1977) var en amerikansk/israelsk jurist, politiker, diplomat og historiker som arbeidet i Litauen, USA og Israel.
Etter andre verdenskrig arbeidet han med erstatningsoppgjør særlig fra Tyskland til jødiske ofre, og laget blant annet utkast til Luxembourg-avtalen. Robinson deltok på aktoratets side i rettssaken mot Adolf Eichmann. Han arbeidet med flere tema som antisemittisme, minoritetsrettigheter og nazistenes aggressive politikk.
Han etablerte seg i mellomkrigstiden med advokatpraksis i Kaunas i det uavhengige Litauen, var medlem av Litauens nasjonalforsamling i én periode og var juridisk rådgiver for den litauiske utenrikstjenesten. Han flyktet fra Litauen i 1940 og oppholdt seg resten av andre verdenskrig i USA. I USA arbeidet han blant annet med å samle dokumentasjon om det pågående folkemordet på jødene og med forberede rettsoppgjør med det tyske nazistiske regimet etter krigen (Nürnbergprosessen).
Robinson og hans medarbeidere rapporterte i november 1941 om det begynnende folkemordet og i 1943 anslo han at nazistene hadde drept 3 millioner jøder. Etter opprettelsen av staten Israel arbeidet han for den israelske utenrikstjenesten blant annet i FN.
Robinson ble født inn i en jødisk familie i det multietniske området vest i det russiske riket. I 2020 fikk Det hebraiske universitetet i Jerusalem midler til å opprette Jacob Robinson Institute for the History of Legal Thought and Practice.
Bakgrunn
Liv og familie Han ble født og vokste opp i Serei (nå Seirijai), en shtetl i nærheten av Suwałki i Det russiske keiserdømmet. Seirijai ble senere en del av Alytus fylke i Litauen. Suvalki-området inngikk etter Wien-kongressen (1815) i Kongress-Polen (underlagt Det russiske keiserdømmet) og befolkning der besto for en stor del av jøder og etniske litauere. Foreldrene David og Bluma Robinson tilhørte det jødiske trossamfunnet, og han var eldst av syv brødre. Faren var en ledende person i det jødiske samfunnet og en tidlig sionist.
Familienavnet ble opprinnelig skrevet Rabinsohn på tysk og det tilsvarer Rabinovic, Rabinov og Rabinski på slaviske språk. Etternavnet signaliserte at en lang rekke av hans forfedre var respekterte rabbinere (i Robinsons tilfelle trolig tilbake til 1500-tallet). Navnet ble også skrevet Jokūbas Robinzonas med litauisk skrivemåte.
Jødene i Suwałki-området var etnisk mest knyttet til jødene i Vilnius, Kaunas og Hrodna i form av religion, språk (den litauiske varianten av jiddisch) og hadde mer forbindelse med russisk enn polsk kultur. Kongress-Polen hadde andre lover enn det russiske imperiet ellers. Etter det polske opprøret i 1863 fikk jødene i Polen betydelig større frihet og rettigheter enn i selve Russland noe som ble etterfulgt av omfattende jødiske utvandring til Polen.Rosenne, S. (1978). Jacob Robinson—In Memoriam. Israel Law Review, 13(3), 287–297. doi:10.1017/S0021223700014291 Vilnius, Kaunas og Suwałki lå i det jødiske bosetningsområdet ved det russiske imperiets vestlige grenser og etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen begynte holocaust i dette området. Alle jødene i fødebyen Serei ble drept 10-11. september 1941 og dumpet i en massegrav et par kilometer fra byen.
Han giftet seg med klassekameraten Clara i 1914. Han ble amerikansk statsborger i 1946. Robinson døde i New York 24. oktober 1977. thumb|Litauens nasjonalforsamling, Seimas, hadde sitt sette i dette bygget i Kaunas til 1927.
Utdanning Da Jacob Robinson var guttunge flyttet familien til den lille byen Vištytis nord for Suvalki (polsk: Suwałki) på grensen til Øst-Preussen i Det tyske keiserrike (nå i Marijampolė fylke sør i Litauen). Byen var multietnisk med tysk, jødisk (omkring en tredjedel av innbyggerne), polsk, litauisk og russisk befolkning. Politisk var en stor del av jødene hebraisk-sionistisk orientert. Robinson gikk på den jødiske religiøse skolen (cheder).
Etter grunnskolen sendte foreldrene den 14 år gamle Jacob til gymnaset i provinshovedstaden Suvalki. Suvalki hadde på den tiden innbyggere, hovedsakelig jøder og etnisk polske, og Robinson ble på gymnaset betatt av russisk språk og litteratur. På denne tiden ble han opptatt av jødene som et eget folk adskilt fra polakker og russere, og ikke bare som en religiøs gruppe blant katolske og ortodokse kristne.
Fra 1910 til 1914 studerte han rettsvitenskap ved Universitetet i Warszawa, men tilbragte mesteparten av tiden i Suvalki som privatlærer. Fra 1914 tjenestegjorde han på russisk side under første verdenskrig og ble tatt til fange av tyskerne ved Vilnius i 1915. På grunn av sin universitetsutdanning og språkferdigheter ble han talsperson for krigsfangene overfor det tyske militæret. Tyske myndigheter betraktet ham deretter som offiser, han slapp fysisk arbeid og fikk i stedet ansvar for aviser og bøker i leiren. Han fikk mulighet til å studere videre de tre årene i krigsfangenskap. Robinson var innom åtte forskjellige fangeleire.Segev, Z. (2021). Jacob Robinson. In Immigration, Ideology, and Public Activity from an American Jewish Perspective (pp. 153-194). Brill. https://doi.org/10.1163/9789004466937_007
Virke Etter krigsfangenskapet etablerte han en ungdomsskole i byen Virbalis der det bare ble undervist på hebraisk i stedet for jiddisch. Robinson ønsket å skape en sterk jødisk nasjonalfølelse. Han publiserte læreplanen for skolen som en lærebok. Han tilbragte tre år i Virbalis og lærte seg på den tiden litauisk flytende noe som var uvanlig blant jødene på den tiden. thumb|Litauens utenriksminister Dovas Zaunius fotografert i 1932. De selvstendige statene Polen og Litauen ble til etter første verdenskrig. De to statene delte guvernementet Suvalki i 1921 ved at Polen overtok den sørlige/sørvestlige del, inkludert Suwałki by, og Litauen overtok den nordlige/nordvestlige del omkring Marijampolė.
I 1922 flyttet han til Kaunas (som da var det uavhengige Litauens hovedstad) og etablerte seg som jurist og advokat, broren Nehemiah sluttet seg til advokatkontoret i 1927. Litauen hadde sluttet seg til Folkeforbundets traktater om beskyttelse av minoriteter. Robinson fikk på denne tiden faglig interesse for minoritetsspørsmål. Han representerte Litauens jødiske befolkning ved den europeiske kongressen om nasjonaliteter i Geneve fra 1925 til 1930. De jødiske og etnisk tyske representantene samarbeidet der nært med sikte på å oppnå kulturell autonomi for minoritetene..
På forespørsel fra Nahum Goldmann medvirket Robinson til Encyclopaedia Judaica. Robinson medvirket til etablering av et nasjonalråd for litauiske jøder og han ledet i mange år Litauens sionistiske sentralkomite.
Politikk og diplomati thumb|Juristen Max Lazerson (også kjent som Laserson; 1887–1951) var født i Latvia og var professor i folkerett ved Columbia University. I 1923 ble parlamentet, Seimas, oppløst og nytt valg utlyst. Robinson stilte da på minioritetenes (jødiske, tyske, russiske og hviterussiske) fellesliste, ble valgt inn og deretter valgt til leder for den jødiske gruppen i Seimas og i praksis talsperson for alle minoritetene. Han medvirket ved utgivelsen av den sionistiske avisen Di yidshe shtime. I desember 1926 gjennomførte hæren et statskupp, innsatte den autoritære Antanas Smetona og parlamentet ble satt til side. Robinson fortsatte sitt politiske virke og David Ben Gurion mente han var deres viktigste mann i Litauen.
Han var juridisk rådgiver for Litauens utenriksdepartement fra 1931 blant annet i form av en utredning om det omstridte Memelland. I denne forbindelse fikk han diplomatpass. I 1932 reiste han samme med utenriksminister Dovas Zaunius til Folkeforbundet i Geneve der Zaunius skulle svare på anklagene mot Litauen angående Memelland. Saken ble ikke løst i Geneve og derfor overført til Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie i Haag hvor Robinson var til stede som juridisk rådgiver. Fordi Robinson støttet Litauen mot den tyske minoriteten så det ut til at han hadde skiftet side. Litauen vant frem i Haag. Robinson publiserte sin juridiske utredning om Memel-saken i 1934.
Da nazistene kom til makten i Tyskland ble de antisemittiske lovene klaget inn til Folkeforbundet som mulig brudd på den tysk-polske avtalen om Øvre Schlesien (tysk: Deutsch–Polnisches Abkommen über Oberschlesien) som skulle sikre minoritetsrettighetene i den tyske delen av Schlesien. Folkeforbundet støttet klagen fra den jødiske flyktningen Franz Bernheim (tysk: Bernheim-Petition) og i mai 1933 aksepterte Tyskland dette til lettelse for jødiske innbyggere i Schlesien. Klagen var utformet av Robinson. Den tysk-polske avtalen gikk ut i 1937.
Robinson fortsatte å arbeide som advokat i Kaunas og som rådgiver for utenriksdepartementet.
Til USA Andre verdenskrig begynte mens Robinson i 1939 var på ferie med familien i Frankrike. Via Tyskland kom han seg tilbake til Litauen i november 1939. Det strømmet da jødiske flyktninger fra det tyskokkuperte Polen til Litauen og Robinson medvirket i hjelpearbeidet. Kort tid før Sovjetunionen annekterte Litauen i 1940 forlot han landet via Moskva, Romania, Jugoslavia og Italia til familien som hadde blitt værende i Frankrike. Robinson, hans kone og to døtre fikk visum til USA sommeren 1940 og familien reiste via Lisboa til USA i november 1940.
Han etablerte et par måneder etter ankomst i New York Institute of Jewish Affairs (IJA; senere kjent som Institute for Jewish Policy Research) som han ledet til 1947 (broren Nehemiah overtok da ledelsen). World Jewish Congress og American Jewish Congress støttet etableringen av instituttet. Professor Max Laserson og Jacob Lestschinsky var blant vitenskapsfolkene som medvirket til instituttets arbeid. Robinson håpet å få på plass et bedre system for minoritetsbeskyttelse etter krigen.
Holocaust og rettsoppgjøret i Nürnberg
IJA begynte under krigen å samle informasjon om jødenes situasjon i områder under tysk okkupasjon. Mot slutten av 1942 hadde Robinson nok informasjon til å forstå at nazistene drev utryddelse av jødene i Øst-Europa. Han sammenstilte materiale som Nahum Goldmann og sionistlederen Stephen Samuel Wise formidlet til de allierte lederne.
I boken Hitler’s Ten-Year War on the Jews utgitt av IJA i 1943 ble det anslått at Hitlers regime hadde drept 3 millioner av 8,3 millioner jøder i Europa samt at jødenes eiendeler var fullstendig ødelagt. Rapporten Jews in Nazi Europe, February 1933 to November 1941 ble utarbeidet til en konferanse i november 1941 og beskrev forfølgelsene av jødene og de første tegn til holocaust i emning. Nehemiah Robinson ga i 1944 ut Indemnification and Reparations: Jewish Aspects gjennom IJA og omhandlet jødenes økonomiske tap. I 1944 beskrev han holocaust som en kollektiv forbrytelse mot et folk og denne forbrytelsen begynte ifølge Robinson da Hitler kom til makten. Robinson og IJA mente at tidlig at nazistenes mål var å utrydde jødene fullstendig, et perspektiv som senere er allment akseptert.
Robinson virket som rådgiver for sjefsanklager Robert H. Jackson i forbindelse med Nürnbergprosessen mot ledende nazister etter andre verdenskrig. Robinson og IJA beskrives også som lobbyister. Robinson forsynte det amerikanske aktoratet med materiale og deltok i forberedelsene, men det er uklart hvor stor innflytelse Robinson og andre jødiske representanter hadde på tiltalen og rettsprosessen. Robinson og IJA var ifølge den canadiske holocaustforskeren Michael Marrus den eneste jødiske lobbyen som engasjerte seg spesielt med hensyn til jødenes skjebne som del av rettsoppgjøret.
Bakgrunn for rettsoppgjøret