Alf Prøysen

Alf Prøysen (født Olafsen; 1914–1970) var en norsk visesanger og forfatter.

Sine første dikt fikk han trykt i Arbeidermagasinet i 1938. Hans egentlige debut var novellesamlingen Dørstokken heme. Hedemarksfortellinger, som kom i 1945. Som plateartist debuterte han i 1947. Året etter, i 1948, kom en ny plate. Den inneholdt blant annet «Lillebrors vise», «Blåbærturen», «Pelles bursta» og flere andre viser som snart ble landskjente. Samme år kom også visesamlingen Drengstuviser. De første barnevisene utkom under tittelen Lillebrors viser i bokform i 1949. Prøysen var aktiv som dikter og utøver fram til han døde i 1970. Han utfoldet seg i bøker, aviser, på scene og grammofonplater, i radio og TV. Han virket også som oversetter.

De fleste fortellingene og sangene til Alf Prøysen foregår i et miljø som ligner på bygda hvor han vokste opp på Hedmarken i 1920- og 1930-årene, mellom gårdsarbeiderne på store gårder og mellom naboer og familiemedlemmer på husmannsplasser. Det er spesielt de tidligste tekstene hans som foregår i gårdsarbeidermiljøet. I 1960-årene handler sangene og fortellingene mer og mer om folk flest, uavhengig av om de er rike eller fattige.

Biografi Barndom og oppvekst mini|Alf Prøysen som ung. mini|Prøysenstua. Alf Prøysen ble født den 23. juli 1914 på husmannsplassen Prøysenstua på Rudshøgda i Ringsaker kommune i Hedmark. Plassen hørte til gården Hjelmstad, og faren til Alf arbeidet der som husmann.Husmannsplassen Prøysen hos PrøysenhusetBiografi hos Prøysenhuset

Faren het Olaf Andreassen (1880–1959) og kom fra Ringsaker. Mora het Julie Mathiasdatter (1879–1961) og kom fra Brøttum, nord i Ringsaker. Olaf og Julie giftet seg i 1907 og fikk to barn sammen: Margit (født 1907) og Alf. I tillegg hadde Julie dattera Marie (født 1902) fra før, og de tok til seg Olaf (født 1911) som fostersønn da han var to år gammel.Torhild Viken. Alf Prøysen. 1989

Da Alf var liten, het han Alf Olafsen.Etternavnet Olafsen betød at han var sønnen til Olaf; slike etternavn som slutter på -sen kalles patronymikon Da han var 24 år gammel, i 1938, skiftet han til etternavnet Prøysen etter plassen som familien bodde på. Litt senere begynte foreldrene hans også å bruke det etternavnet.Alf Prøysen i Norsk biografisk leksikonRøsbak 1992; side 141f

Alf Prøysen gikk på Furu skole fra 1922 til 1929. Skolen lå tre kilometer unna Prøysenstua. Han kunne lese da han begynte på skolen, og var flink til å skrive og tegne. Men han var ikke flink i tresløyd og gym.Kapitlet «Da klokka klang» i selvbiografien Det var da det og itte nå. Etter at han hadde gått på syvårig grunnskole ble han konfirmert høsten 1929. Etterpå gikk han på fortsettelsesskole i Veldre 1929–30. Vinteren 1931–32 gikk han på amtsskolen i Ringsaker. Da han var ferdig der, håpet han å få begynne på Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, men han fikk ikke støtte til det av kommunen. Derfor måtte han begynne å arbeide på gård. Fordi han var flink på skolen, hadde han likevel fått gå to ekstra år på skole, sammenlignet med de fleste av vennene og naboungene der han bodde.

Han arbeidet som gjetergutt og gårdsgutt. Først var han på gården Hjelmstad sommeren 1929. Siden arbeidet han på flere andre gårder i Ringsaker: Nordre Børke, Vik, Opsal, Vestre Løken og Rud. I 1939 (på fløttardagen 14. april) sluttet han i jobben på gården Ner-Skyberg i Ringsaker. Senere det året fikk han jobb på gården Lodding på Kløfta på Romerike. Da var han 25 år gammel.

De fleste fortellingene og sangene til Alf Prøysen foregår i et miljø som ligner på bygda hvor han vokste opp: store gårder og små husmannsplasser i 1920- og 1930-årene.

I løpet av 1930-årene, mens han bodde hjemme i Ringsaker, var han med i amatørteater. Han skrev teaterstykket Gifting på Nautebakken, og han skrev også revyviser for amatørrevyer.

Det første diktet hans som sto på trykk var «Røde geranier»; det sto i bladet Kooperatøren i 1938. Han fikk 20 kroner i betaling for det. (Det var mye penger; året etter fikk han 90 kroner i månedslønn på gården Lodding.) I 1938 fikk han også dikt på trykk i bladet Arbeidermagasinet. Alf Prøysen hadde blitt venn med Knut Fjæstad fra Stange i 1932, da Fjæstad var handelsbetjent på samvirkelaget på Rudshøgda. Siden var de brevvenner. Det var Fjæstad som hjalp Prøysen med å få dikt på trykk i blad. Fjæstad arbeidet på kontoret til Norges Kooperative Landsforening i Oslo, og kjente redaktøren i bladet Kooperatøren.Fjæstad 1979

1940-årene – gjennombruddsårene thumb|Prøysen på scenen på Chat Noir i Oslo.

«Narrevise» fra 1951 er beskrevet som en «programerklæring»Sitat fra Over Røsbaks Prøysenbiografi, side 243. I Magne Lindholms tekst på plateomslaget til Original Prøysen, 1993 kalles Narrevise for «et kunstnerisk program og et sjølportrett». Det samme berøres av Hagen og Solhaug 1984; Helgesen 1993 eller som et «indirekte sjølportrett».Sitat fra Magne Lindholms kåseri Ironi og verdighet fra 28.10.2000; også trykt i Graset er grønt for æille. 2002. Her gjengis hele teksen til Narrevise. Så syng vi visa om ungdomsglea, den høve best for en gammal nar. Med blanke bjellkræinser kringom knea kæin ingen vekse tel vaksin kar. Men har´n bjeller, så får dom låte, og har´n viser, så får dom fram. Og itte kæille je det å gråte om aua vassflyg når´n tæk en dram.

I lange, lystige ungdomsnetter je tralle viser ta mange slag, så freske jinter med svarte fletter fekk trampe takta te lysan dag. Je kom med viser om leik og leven, og æiller stemte je tona ned, om snart ´n Torvæill og snart ´n Even fekk kyss på kjakan og itte je. Visa har i alt 5 vers.

Etter at Prøysen flyttet til Kløfta i 1939, arbeidet han i to år på forskjellige gårder på Kløfta og på Sørum. I 1941 solgte han ni revyviser til DovrehallenRøsbak 1992, side 160–163 og han skal han ha fått tilbud fra direktøren der, «Hansy Petra»Egentlig het hun Sibilla Johanne Marie Schmitz; se Hansy Petra hos lokalhistoriewiki.no, om jobb som fast husdikter. Uheldigvis brant Dovrehallen ned akkurat samtidig, og det ble ikke flere revyer der på lenge.

Høsten 1941 fikk han i stedet jobb som fjøsrøkter på Vøyen gård i Asker.Vøyen i ableksikon.noArnstein Kiste. «Markering av Alf Prøysens opphold på Vøyen gård». I: Årsskrift for Asker og Bærum historielag 1995.Per Kristian Guntvedt. «Fra Dovrehallen til Dørstokken heme». I: Prøysenårbok 2008. Detaljert om årene i Asker Like ved Vøyen lå Statens Småbrukslærerskole på gården Sem. Prøysen ble venn med elever og lærere der, og hjalp dem med å sette opp skolerevy høsten 1942, høsten 1943 og våren 1944.Karl Nilsen. «Alf Prøysen som "revyartist" og husdikter i Asker». I: Årsskrift for Asker og Bærum historielag 1984. Mens han bodde i Asker skrev han konfirmasjons- og bryllupssanger på bestilling for folk i bygda.Røsbak 1992; side 168–180 I 1943 fikk han med en novelle i ei bok. Novellen het «Fanten» og boka het 16 mann forteller.

Mens Prøysen bodde i Asker under krigen, arbeidet han også med de novellene som skulle bli den første boka hans, Dørstokken heme. Under arbeidet med den, kalte han den både for Bygdefortellinger og Livet og leiken. Boka ble utgitt høsten 1945. Det var bokhandleren A.I. Vig på Høvik Bokhandel i Bærum som var forlag for boka. På den tiden var det vanlig at bokhandlere utga bøker.

På sankthansaften 1945 ble han kjent med Else Storhaug fra Rena. De møttes på en fest som hjemmefrontsoldatene arrangerte ved Leangkollen, der de holdt vakt.Leangkollen i ableksikon.no Hun hadde vært tjenestepike i Oslo fra 1934, og tok sykepleierutdanning på Aker i 1937. Prøysen sluttet i gårdsjobben sommeren 1945, fordi han ville prøve å tjene nok penger på å skrive. Alf og Else forlovet seg 17. mai 1946.

På vinteren 1946 fikk Prøysen spørsmål om å skrive viser til studentrevyen Ad Undas for Studentersamfundets Teater. Han skrev ei vise som parodierte Trygve Lie. Trygve Lie var nettopp blitt den første generalsekretæren i FN. Prøysen kalte visa «Når man ser det hele litegrann fra oven». Han ble også bedt om å synge visa under forestillingen. Denne sangen ble spilt på radio mange ganger i 1946, og det var det første tilløpet til at Prøysen var kjendis. I revyarbeidet ble han kjent med Mentz Schulerud – som var regissøren av revyen og også hadde bodd på Rudshøgda da han var barn, og Johan Vestly, som laget kulissene. På den tiden var Johan kjæreste med søstera til Mentz, og Alf ble kjent med alle tre. Søstera het Anne-Cath. Hun skulle siden gifte seg med Johan og få navnet Anne-Cath. Vestly.

På høsten 1946 spurte Lauritz Johnson i NRK om Prøysen kunne lage en ny julesang til Barnetimen. Da skrev han «Musevisa». Det var det første han gjorde for NRK, men siden laget han mange ting for barn og voksne i radio. I april 1947 spilte han inn den første grammofonplata. Den hadde to sanger: «Frøken gi meg himlens nummer» og «Bare pappa hadde tid». Han hadde ikke skrevet disse sangene selv. I september 1948 laget han tre nye plater, og denne gangen hadde han skrevet alle sangene selv: to plater med barnesanger som «Lillebrors vise», og en plate med to sanger for voksne: «Husmannspolka» og «På Hamar med slakt». I 1948 ga han ut ei bok med viser, Drengstu’viser, som ble veldig populær. Han sang mye i radio og på turné det året, og kalte siden 1948 for «Det året je var sjenni» (geni).Kapitlet «Det året je var sjenni» i Elin Prøysens bok Pappa Alf, 1989

De første bøkene til Prøysen solgte svært godt. Drengstu'viser (1948) ble solgt i 140 000 eksemplarer; Lillebrors viser (1949) ble solgt i 60 000 eksemplarer; Trost i taklampa (1950) solgte 100 000 eksemplarer.Knut Imerslund. «Alf Prøysen – idylliker eller opprører?». I: Alf Prøysen - idylliker eller opprører? : artikler om Alf Prøysens forfatterskap. 1995

1948–70 – årene som etablert kunstner

thumb|Alf Prøysen med familie hjemme i Stasjonsvegen i Nittedal, 1964 Alf og Else giftet seg i juli 1948. De flyttet til Nittedal, hvor de leide et rom hos Borghild Rud. I 1952 bygde de hus i Askeladdveien i Nittedal. Alf og Else Prøysen fikk to barn: Elin (født 1949) og Ketil (født 1951)Knut Imerslund. «Ketil». I: Prøysenårbok 2008. Intervju med Ketil Prøysen.. Elin Prøysen skulle siden bli en kjent visesanger selv. Huset i Askeladdveien var en tomannsbolig. Siden, i 1963, bygde de et nytt hus i Stasjonsvegen i Nittedal.

I 1955 bygde familien ei lita hytte på Tromøya på Sørlandet. Det samme året kjøpte Alf Prøysen barndomshjemmet sitt fra gårdbrukeren som eide det, slik at foreldrene hans slapp å bo i et hus som andre eide.

Fra 1950 til 1960 hadde han egen barneside i Kooperatøren, medlemsbladet for samvirkelagene. Fra 1951 til 1970 skrev han «lørdagsstubber» i Arbeiderbladet. I tillegg jobbet han mye med NRK, både i Barnetimen for de minste og i Søndagsposten med viser for voksne. Noen forteller at han ofte dro til NRK-huset, som å «dra på jobben», og satt der i resepsjonen og arbeidet med tekstene sine.Kapitlet «Barnetimer og barnebøker – og søndagspost i NRK» i Elin Prøysens bok Pappa Alf, 1989

Romanen Trost i taklampa utkom i 1950. Den ble en bestselger, men skapte også mye diskusjon om det var best å bo i byen eller på landet.Kapitlet «'Trost i taklampa – hans eneste roman» i Elin Prøysens bok Pappa Alf, 1989. Sitat: «Romanen skulle handle om dem som reiste fra bygda og hvorfor de gjorde det.» Romanen ble gjort om til teaterstykke på Det norske teatret i 1952, den ble film i 1955 og musikal i 1963. Alf Prøysen laget også andre skuespill for barn og voksne. I tillegg til å synge sangene sine sjøl skrev han også sanger for andre: Han laget «Tango for to» til Nora Brockstedt, og den ble en kjempeslager i 1957.