82. luftbårne divisjon (82nd Airborne Division) er en divisjon i U.S. Army, forlagt til Fort Bragg i Nord-Carolina og undergitt XVIII luftbårne korps. Divisjonen er luftbåren og har både fallskjermsoldater, droner, angrepshelikoptre, transporthelikoptre og flerbrukshelikoptre. Den består av en divisjonsstab, en stabsbataljon, tre infanteribrigader, divisjonsartilleri, en kampluftbrigade og en stridstrenbrigade.
Divisjonen ble opprettet 25. august 1917 på Camp Hancock (Georgia) og tjenestegjorde senere på vestfronten under slutten av første verdenskrig. Siden dens medlemmer kom fra alle 48 delstater, fikk den kallenavnet «All-American» og bærer «AA» på skuldermerket. Divisjonen deltok også i andre verdenskrig, der den i august 1942 ble USAs første luftbårne divisjon og kjempet i flere slag.
Opprinnelse
82nd Division ble opprettet under første verdenskrig 5. august 1917 som en infanteridivisjon i National Army og formelt aktivert 25. august 1917 på Camp Gordon, Georgia. Den besto først av nyinnkalte soldater, hovedsakelig fra Alabama, Georgia og Tennessee, men de fleste ble overført til andre divisjoner, og nye soldater kom fra ulike leirer i nordøstlige USA. I april 1918 fikk divisjonen kallenavnet «All American» for å reflektere at den hadde soldater fra alle 48 stater. Divisjonen, med to infanteribrigader og en artilleribrigade, seilte til Europa i mai 1918 for å delta på Vestfronten under general John Pershing.
Første verdenskrig Brigadegeneral William P. Burnham, som tidligere hadde ledet 164. brigade, ledet 82nd Division gjennom mesteparten av treningen og overføringen til Europa. I april 1918 seilte divisjonen fra Boston, New York og Brooklyn til Liverpool, og var samlet der innen midten av mai. Derfra dro de videre til Le Havre i Frankrike og ble stasjonert ved Somme, hvor soldater fikk kamptrening ved fronten. Den 16. juni flyttet divisjonen til den franske sektoren, først under I Corps og deretter IV Corps, før de i slutten av august ble forflyttet til Woëvre-fronten.
Slaget ved Saint-Mihiel Som en del av American Expeditionary Forces (AEF) under første verdenskrig begynte 82nd Division opplæring med britiske styrker i Picardie fra 10. mai 1918. Derfra flyttet de til Lorraine ved den franske grensen, som de holdt fra 16. juni til 11. september for å forberede Saint-Mihiel-offensiven.
Da angrepet på Saint Mihiel startet 12. september, utførte divisjonen et forsvarsoppdrag for å hindre tyske styrker i å angripe Første armés høyre flanke. Dette gjorde at 163. brigade og 327. regiment kunne rykke nordøstover og angripe flere områder, mens 328. regiment avanserte vest for Moselle-elven og sikret kontakt med 90. divisjon i byen Norroy-lès-Pont-à-Mousson.
Saint Mihiel-offensiven stabiliserte seg 17. september, og forberedelsene til Meuse Argonne offensiven begynte. 20. september ble 82nd Division avløst av franske styrker og stasjonert nær Autrécourt-sur-Aire og Rarécourt. Under denne operasjonen led divisjonen tap fra tungt artilleri, noe de uerfarne soldatene ikke var vant til. Divisjonen ble satt i reserve fra 26. september til 3. oktober for å trene og forberede seg til Meuse-Argonne offensiven.
Meuse-Argonne offensiven
82nd Division mobiliserte til Clermont området i Argonne fra 24. september 1918 som reserve for Første armé. Den 3. oktober tok generalmajor George B. Duncan over kommandoen etter William Burnham.
Natten til 6. oktober overtok 164. brigade frontlinjen ved Aire elven fra 28. divisjon. Den 7. oktober angrep 82nd Division (unntatt 163. brigade) Argonnerskogen og erobret «Hill 223». De rykket frem mot Cornay og høydene ved Châtel-Chéhéry. Den 10. oktober overtok divisjonen frontlinjen ved Fléville og Sommerance fra 1st Division og angrep Cornay og Enghien, og brøt gjennom Hindenburglinjen den 15. oktober.
18. oktober erstattet 82nd Division 78th Division ved Champigneulle, og tre dager senere avanserte de til Ravin aux Pierres. Den 31. oktober ble de avløst og samlet seg i Argonnerskogen for å omgruppere. Den 10. november flyttet divisjonen til treningsområder i Bourmont, hvor de ble til våpenhvilen 11. november 1918.
Etter krigen Divisjonen led et tap på 995 drepte og 7 082 sårede, totalt 8 077 skadde. Etter krigens slutt flyttet divisjonen til treningsområder nær Prauthoy, hvor de ble til februar 1919. I april og mai returnerte de til USA og ble demobilisert og deaktivert ved Camp Mills, New York, den 27. mai.
Mellomkrigstiden 82nd Division ble gjenopprettet i Organized Reserve 24. juni 1921 og tildelt Fourth Corps Area med hovedbase i Florida, Georgia og Sør-Carolina. Hovedkvarteret ble opprettet i Columbia (Sør-Carolina), 23. september 1921 og flyttet til Post Office Building i 1923, hvor det forble frem til andre verdenskrig.
Divisjonens mobiliseringssted og årlige treningssted var Camp McClellan, Alabama, hvor de trente sammen med 8th Infantry Brigade og andre enheter i Fourth Corps Area. Artilleriet trente med 13th Field Artillery Brigade på Fort Liberty, mens ingeniør-, sanitet- og flyenheter trente ved ulike poster, inkludert Fort Moore og Maxwell Field.
Infanteriregimentene i divisjonen ledet årlig Citizens Military Training Camps ved Camp McClellan. Divisjonen deltok i stabssimuleringer i samarbeid med Regular Army, Nasjonalgarden og andre reserveenheter, men på grunn av begrenset mannskap og utstyr deltok de ikke som samlet enhet i større manøvrer i 1938, 1940 og 1941.
Andre verdenskrig
Innledende trening og konvertering Før Organized Reserve-infanteridivisjoner ble aktivert, ble de omorganisert til «triangulære» divisjoner i henhold til 1940s organisasjonsplaner. Infanteribrigadehovedkvarterene ble sammenslått til divisjonens kavalerirekognoseringstropp, én infanteriregiment ble inaktivert, og feltartilleribataljoner ble omorganisert fra tre regimenter til fire bataljoner. Ingeniør-, medisinsk- og forsyningsregimenter ble også omorganisert til bataljoner. I 1942 ble forsyningsbataljoner delt inn i vedlikeholdsenheter og forsyningskompanier, og militærpolitienheten ble skilt fra hovedkvarteret.
82. division ble omdøpt 13. februar 1942 og aktivert 25. mars 1942 på Camp Claiborne, Louisiana, under generalmajor Omar N. Bradley. Majoriteten av personellet kom fra 9th Infantry Division, mens soldater ble hentet fra rekrutteringssentre i Midtvesten, Sør og Sørvest. Divisjonen samlet tre fremtidige ledere av hæren: Matthew Ridgway, James M. Gavin og Maxwell D. Taylor.
Den 15. august 1942 ble 82. infanteridivisjon, nå ledet av generalmajor Ridgway, den første luftbårne divisjonen i USAs historie og fikk navnet 82. luftbårne divisjon. Divisjonen ble valgt til denne rollen fordi den ikke tilhørte Regular Army eller Nasjonalgarden, og derfor ikke møtte motstand fra tradisjonelle ledere eller statlige begrensninger. Divisjonen besto opprinnelig av 325., 326., og 327. infanteriregimenter, men 327. regiment ble flyttet til 101. luftbårne divisjon og erstattet av 504. fallskjermregiment. I februar 1943 ble 326. regiment overført til 13. luftbårne divisjon og erstattet av 505. fallskjermregiment under oberst James M. Gavin, som senere ledet divisjonen.
Nord Afrika og Italia I april 1943 seilte fallskjermsoldater fra 82nd Division, ledet av generalmajor Ridgway, til Middelhavsområdet og landet i Nord-Afrika som en del av de alliertes plan for å invadere Sicilia. Divisjonens første to kamphandlinger var fallskjermangrep på Sicilia 9. juli og ved Salerno 13. september 1943. Det første angrepet på Sicilia, ledet av oberst Gavin og 505. fallskjermregiment, var det første fallskjermangrepet på regimentsnivå utført av den amerikanske hæren. Gliderangrep ble først utført i Operasjon Neptune under D-dagen 6. juni 1944, hvor soldater ankom Italia via landgangsfartøy ved Maiori, Napoli og Salerno.
I januar 1944 fikk 504th, ledet av oberst Reuben Tucker og midlertidig utplassert til Anzio, kallenavnet «Devils in Bagy Pants» etter en tysk offisers dagboknotat.
Normandie Etter å ha gjennomført to luftangrep var 82nd Airborne klar for den andre «D-Dagen» i divisjonens historie; Operasjon Neptune, den amfibiske delen av de alliertes invasjon av Normandie. Divisjonen utførte Mission Boston, en del av Operasjon Overlord.
I forkant av operasjonen ble divisjonen betydelig omorganisert. For å lette integreringen av nye troppemateriell og for å gi hvile og reparasjoner etter kampene i Italia, ble ikke 504. fallskjerminfanteriregiment (Parachute Infantry Regiment, PIR) med divisjonen under invasjonen. To nye fallskjerminfanteriregimenter, 507. og 508., ble tilført sammen med det erfarne 505., noe som ga divisjonen tre fallskjermregimenter. 325. ble også forsterket med 3. bataljon av 401. GIR, som økte styrken til tre bataljoner.
Den 5. og 6. juni gikk fallskjermsoldater, fallskjermartillerielementer og 319. og 320. ombord på hundrevis av transportfly og glidefly for å starte historiens største luftbårne angrep på den tiden (kun Arnhem-operasjonen senere samme år ville bli større). Under angrepet 6. juni ble Robert P. Mathias fra 508. den første amerikanske offiseren drept av tysk ild under invasjonen. Den 7. juni, etter denne første bølgen av angrep, ankom 325. GIR med glidere for å fungere som divisjonens reserve.
I Normandie fikk avdelingen sin første Medal of Honor i krigen, tildelt Charles N. DeGlopper fra 325th GIR. Da divisjonen ble avløst tidlig i juli, hadde 82nd vært i intensiv kamp i en måned, med store tap. De hadde mistet 5 245 soldater døde, sårede eller savnede – en tapprosent på 46%. Generalmajor Ridgways rapport bemerket delvis: «... 33 dager med kamp uten hvile, uten forsterkninger. Hver oppgave ble fullført. Intet erobret terreng ble noensinne tilbakegitt.»
Etter Normandie returnerte avdelingen til England for hvile og omorganisering for fremtidige luftbårne operasjoner. Divisjonen ble en del av det nyorganiserte XVIII luftbårne korps, som besto av 17., 82. og 101. luftbårne divisjoner. Ridgway fikk kommando over korpset, men ble først offisielt forfremmet til generalløytnant i 1945. Han anbefalte brigader James M. Gavin som sin etterfølger som divisjonssjef. Da Gavin ble forfremmet til generalmajor i oktober 1944, ble han den yngste generalen siden borgerkrigen til å lede en amerikansk divisjon.
Arnhem-operasjonen Den 2. august 1944 ble divisjonen en del av den Første allierte luftbårne armé. I september begynte planleggingen av Arnhem-operasjonen (den allierte invasjonen av Nederland) for alvor. Operasjonen krevde tre (minst) luftbårne divisjoner for å innta og holde nøkkelbroer og veier dypt bak tyske linjer. 504. PIR, nå tilbake i full styrke, ble omplassert til 82., mens 507. ble tildelt 17. luftbårne divisjon, som på den tiden trente i England.
Den 17. september gjennomførte avdelingen sin fjerde (og siste) fallskjerminnsetting under andre verdenskrig. Mens de forsvarte seg mot tyske motangrep, inntok divisjonen sine mål mellom Grave og Nijmegen. Divisjonen klarte ikke å innta Nijmegen broen da muligheten bød seg tidlig i slaget. Da den britiske XXX korps ankom Nijmegen, seks timer før planlagt, oppdaget de at de måtte kjempe for å ta en bro som allerede burde vært i alliert besittelse. På ettermiddagen den 20. september 1944 gjennomførte 82. luftbårne divisjon en vellykket kryssing av Waal elven. Krigskorrespondent Bill Downs, som var vitne til angrepet, beskrev det som «en enkelt, isolert kamp som står i prakt og mot sammen med Guam, Tarawa og Omaha Beach. En historie som bør fortelles til blåseren av trompeter og trommer for mennene hvis mot gjorde inntaket av denne kryssingen over Waal mulig.»
Arnhem-operasjons korpset ble holdt i en defensiv operasjon i flere uker, før 82. ble avløst av kanadiske tropper og sendt til reserve i Frankrike. Under operasjonen ble 19 år gamle John R. Towle fra 504. PIR posthumt tildelt avdelingens andre Medal of Honor under andre verdenskrig.
Ardenneroffensiven