thumb|Lederen for LTTEs Sea Tigers, oberst Soosai ombord i et av Sea Tigers fartøy utenfor hovedbasen i Mullaitivu
Sea Tigers eller Sjøtigrene var den maritime delen av den tamilske separatistbevegelsen LTTEs styrker på Sri Lanka. Sjøtigrene ble formelt grunnlagt i 1984, og eksisterte til LTTE ble militært nedkjempet i 2009.
Sjøtigrene hadde et antall små, men svært effektive angrepsfartøy og en rekke mindre og mellomstore sivile fartøy. De viste seg som en svært dugelig motstander overfor Sri Lankas marine. Sjøtigrene ble ledet av oberst Soosai og hadde sin hovedbase i den lille kystbyen Mullaittivu nordøst på Sri Lanka. De senket over 30 lankesiske marinefartøy, både patruljebåter, frakteskip og en katamaran.
Sjøtigrenes bakgrunn
Etter hvert som Tamiltigrenes opprør bredte seg innså ledelsen at de trengte en maritim styrke, Sri Lanka er en øy og styrkens forsyninger måtte ofte smugles inn sjøveien. Lederen for LTTE, Velupillai Prabhakaran vokste opp i kystlandsbyen Valvettithurai, hvor smugling sjøveis til og fra India var vanlig. Prabhakaran uttalte tidlig følgende:
Geografisk er sikkerheten til Tamil Eelam knyttet til havet. Det er bare når vi er sterke på havet og bryter fiendens dominans der at vi vil klare å holde landområdene vi frigjør og drive fienden ut fra vårt hjemland.Paradise afire vol. 3, s. 51, Geographically, the security of Tamil Eelam is interlinked with that of the sea. It is only when we are strong on the seas and break the dominance the enemy now has that we will be able to retain the land areas we liberated and drive our enemies from our homeland.
Sea Pigeons (Kadal Purai på tamilsk) som forgjengeren for Sea Tigers ble grunnlagt i 1984 men eksisterte uformelt før det. Den mer kjente betegnelsen, Sjøtigrene på norsk, på den srilankisk-tamilske sjøstyrken kom først i bruk fra året 1990.Paradise afire, s. 48-49 De første årene var de viktigste gjøremålene smugling av personell og utstyr mellom LTTEs baser i Tamil Nadu og Sri Lanka, spesielt til og fra Jaffna. Etterhvert som Sjøtigrene fikk mer erfaring startet de med offensive operasjoner mot Sri Lankas marine (SLN). Den første sjøkommandanten for sjøstyrkene var Sathasivam Kittu Krishnakumar, men det var med Thillaiyampalam Soosai Sivanesan som overtok i 1991, LTTE fikk en respektabel organisasjon som kunne påta seg mer omfattende oppdrag i møte med den srilankiske marinen. Det hadde blitt åpenbart at de trengte et hemmelig forsyningsapparat til sjøs for å kunne frakte våpen og krigsutstyr sjøveien, og det første fraktefartøyet, MV «Cholan», ble kjøpt i smug i 1984. Fem år senere hadde man 6 forsyningsskip som opererte legalt i skipstrafikken i Sørøst-Asia, men i virkeligheten benyttet en rekke skjulte baser for lossing og frakt av våpen mellom Indiakysten og Sørøst-Asia. Men det var ikke hendt uten komplikasjoner og tilbakeslag, et nybygd smuglerskip under navnet «Kadalputra» ble tatt av patruljebåten Dvora P467 den 2. oktober 1987, tross en våpenhvile, og besetningen ble tatt til fange. Malaysia beslaglagte MV «Sun Bird» 13. desember 1990 etter å ha oppdaget skipets sanne natur, hvor de oppdaget tre speedbåter og 21 utenbordsmotorer.
Da Soosai overtok ansvaret, hadde man organiserte Sjøtigrene inn i fem forskjellige departementer, Båtgruppen, Sjøminegruppen, Sabotasjegruppen («The Cutout Group»), Reparasjonsgruppen og Båtbyggergruppen, med til sammen 400 menn. Til å begynne med var bare lette armerte speedbåter tatt i bruk, og en av de første sjøtrefningene hendt den 21. juli 1990 da SLN patruljebåter stoppet og ødela en slik båt som var armert med to 12,7mm mitraljøser. Denne båten hadde fem utebordsmotorer, et typisk kjennetegn for sjøtigrenes kampfartøyer i senere tid. Men det var om aften den 10. juli 1990 SLN realisert at de hadde fått en farlig utfordrer til sjøs. For å opprettholde sjøblokaden mellom India og Sri Lanka, og deretter understøtte bakkeoperasjoner, var man tvunget til å ha store moderskip for sine båtflotiljene som hadde kort operasjonsradius, i mangel av sikre basehavner på land. Et slikt moderskip var angrepet med selvmordsbåter i form av kamuflerte fiskebåter - SLNS «Edithara». Det ene eksplodert bare 10 m fra selve moderskipet som overlevd angrepet.Paradise afire, s. 49
Dette var begynnelsen på en meget intensiv sjøkrig, da man ennå hadde forkledte selvmordsbåter og armerte sivilbåter, som hadde begrensede effekt på de bedre utstyrte og armerte kampfartøyene, men sjøtigrenes lærevillighet og ukuelighet skulle etter hvert forme om sjøstyrkene i den blodige tvekampen, ettersom SLN forbli på defensiven mot de stadige mer offensive sjøtigrene. Sjøtrefningene ble etter hvert mer og mer vanlig, og den første suksessen for sjøtigrene var angrepet på moderskipet SLNS «Abeetha» om morgen den 4. april 1991 ved Point Pedro. En enslig selvmordsbåt klarte å snike seg inn under kampene og traff moderskipet som ble alvorlig skadet og måtte retireres til Trincomalee med 9 drepte og 8 skadede.Paradise afire, s. 50 Men det var selvmordsangrepet på den indiske eks-statsminister Rajiv Gandhi 21. mai 1991 som hadde størst betydning for sjøtigrenes virke som sjøstyrke. De indiske myndighetene slo ned på all virksomhet på indisk grunn og avsluttet mye av smuglingsoperasjonen i regi av LTTE. I november 1991 ble tråleren «Tongnova» tatt av inderne som gjorde en større fangst 13. januar 1993 da forsyningsskipet MV «Ahat» ble bordet av indiske kommandosoldater som fant en høytstående LTTE kommandant som var drept under kampene - Kittu.Paradise afire, s. 51
Som respons på den økte isolasjonen og de indiske myndighetenes fiendtlighet ble smuglingsvirksomheten flyttet lengre ut til havs, og smuglerbåtene måtte deretter operere ut av den srilankiske kysten til forsyningsskipene, som ikke kom nærmere enn 50 km. Dette gav SLN anledningen for en mer aktiv rolle ettersom de kan lettere finne og avskjære fiendtlige båter. For å beskytte smuglerbåtene måtte sjøtigrene utvikle en ny generasjon sjøgående farkoster med større stridskapasitet. Båtbyggergruppen påtok seg oppdraget om å utvikle fram angrepsbåter som kunne engasjere de bedre utstyrte, men ordinære patruljebåtene under eskorteoppdrag. Lokale ressurser var tatt i bruk, deriblant fiberglassbyggingsmetoden - en uventet gevinst med bruk av fiberglass er at båtskroget som lett kan penetreres, vil motta mindre skader og fortsatt med å være sjødyktig. Da året 1993 gikk mot slutten, var de første Miraj klasse båter bygd etter modell av båter som LTTE hadde kjøpt inn i Singapore og Thailand.
thumb|Sea Tigers angrepsbåter ved en senket srilankisk fraktebåt, rett nord av Mullaitivu
Operasjonell kapasitet Sjøtigrenes offensive våpen var lette fiberglassbåter, opptil 15 meter lange og vanligvis utstyrt med fire 250 hk utenbordsmotorer. Bestykning var en blanding av lette og tunge maskingeværer, miltraljøser og kanoner med kaliber fra 20 – 33 mm, samt granatkastere. Sea Tiger-angrepsbåtene var kun på havet under operasjoner og øvelser. Etter angrepet eller øvelsen ble båtene lastet opp på store båthengere og gjemt i de tette jungelområdeene sørvest for Mullaittivu. Om nødvendig kunne båtene bli fraktet over land til vestkysten av Sri Lanka på båthengerne.
Sjøtigrene bemannet også et antall større handelsfartøy (under flere flagg) som de brukte for å smugle inn utstyr fra andre nærliggende land. Da LTTE ikke kontrollerte noen større havner måtte alt utstyr lastes over på mindre fartøy som ble losset på strendene. Sjøtigrene hadde også angrepsdykkere, og disse ble brukt i minst en operasjon hvor et større fraktefartøy ble senket ved SLNs base ved KKS (Kankesanturai), ved nordspissen av Jaffnahalvøya.
Sjøtigrenes personellstyrke var mellom 2-3 tusen kvinner og menn. Kvinnene bemannet båter på lik linje med sine mannlige kolleger. Antallet i tjeneste varierte avhengig av operasjonelle behov. Lokale fiskere og bønder i LTTE-kontrollerte områder var «sovende» kadre. Lokale våpendepoter var gjemt i jungelen.
Sjøtigrenes teknologi og taktikk Sjøtigrene var i krigsårene meget oppfinnsomme og fant ofte utradisjonelle løsninger på militære oppdrag - trolig verdens eneste sjøgerilja med kapasitet for undervannsangrep. En selvmordsavdeling innenfor sjøtigrene, kalt De Svarte Sjøtigrene, benyttet selvmordsbåter og angrepsdykkere i selvmordsoppdrag samt undervannsfarkoster for anslag mot militære fartøy selv langt ute på havet.
Angrepsbåtene Etter de første angrepsbåtene var utviklet og satt i operasjon, begynte de første sjøtrefningene hvor man dro fordel av den lave båtprofilen som innbar liten silhuett mot bakgrunnen, lav synlighet på sjøen og stor fart for å kunne utbalansere marinegastene om bord på SLNs større og mer synlige patruljebåtene som generelt var bedre armert. Men hver gang en patruljebåt konfronterte en angrepsbåt, endt det ofte med at den sistnevnte tapte. Til å begynne med var angrepsbåtene sendt ut i par, men i 1996 ble båtene reorganiserte inn i tre-båt formasjoner som vil være i «V»-formasjon, for å ha en numerisk fordel mot den enslige patruljebåten. Dette gav støtet til svermtaktikken hvor man vil angripe fra forskjellige retninger med skiftende kursendring for å engasjere den enslige patruljebåten. Dermed sendt sjøtigrene alltid ut båtene når forholdet er tre mot en, når fienden oppdages og observeres før ordren var gitt.Colombage, s. 166
Sjøstridighetene under krigen først og fremst dreide seg om eskorteoppdrag, ettersom sjøtigrene må eskortere inn smuglerbåtene fra forsyningsskipene mens SLN må eskortere sine moderskipene, landingsskipene og transportfartøyer til isolerte militærbaser langs kysten som på selve Jaffna-halvøya. Sjøtigrenes aggresjon med trente og motiverte besetninger gav dem en vesentlig fordel, og med improviserte angrepsbåter ble det mulig å ha større skyts om bord i møte med patruljebåtene, blant annet 23mm maskinkanoner, mot dette hadde SLN bare 20mm skyts. Ved å bruke sivilradarutstyr var skytterne i stand til å ha effektiv avstandsmåling mot sitt mål som kan dekkes med dødelig ild uten forvarsling.Colombage, s. 165 En angrepsbåt som deles inn i fire kjente klasser, vil ha en blandet armering av mitraljøser, maskingeværer, rakettkasteskyts (RPG) og maskinkanoner. De største som Prisanth-klassen kan ha 37mm skyts, enkelte og dobbelte 23mm maskinkanonskyts er også sett montert forut på angrepsbåtene.
Angrepsbåtene bygges i Pudukudiirripu-junglene omlagt 30 km fra kysten av Båtbyggergruppen som valgt å satse på to basistyper for sine båtene; «Miraj» og «Thalrage» som kan deles inn i en rekke klasser, ved å bruke mal tatt av hurtiggående båter kjøpt i Singapore og Thailand og smuglet til Sri Lanka med forsyningsskipene. Der tok man fordel av det lokale båtbyggingsmiljøet som hadde lært seg hvordan å bygge i fiberglass, som besto av innsmuglede materialer fra Thailand, og motorene var som regel kjøpt fra Japan.Colombage, s. 171 De fleste angrepsbåtene utstyrt med opptil fem utenbordsmotor hadde planende skrog som racerbåter, men Madan-klassen på 21 meter lengde skilt seg ut med katedralskrog og innenbordsmotorer. Funn av uferdige nyutviklede båter i 2009 tyder på eksperimentering med ulike skrogdesign.
Ettersom båtene bygges langt vekk fra kysten må disse fraktes med båttilhengere, som satt begrensninger på disses størrelse. Dette muliggjorde deployering til samtidige kysttrakter under tamiltigrenes kontroll, hvor man enten kan vente på en kommende SLN båtflotilje eller sette dem ut i vannet for et planlagt oppdrag. Til sjøs vist det seg at båtbyggerne hadde tenkt godt på designen; angrepsbåten var bygd robust for å kunne bære vekten av armeringen og ha god sjødyktighet på røft sjø, med lave overbygninger i angulære form og brenselet lå under vannlinjen i aluminiumtanker for å unngå treff. Når angrepsbåten seilt ut med kysten i bakgrunnen, var det ikke mulig for SLN marinegastene å oppdage denne tidsnok.