Aktion Erntefest («operasjon høstfest») var en tyskledet massakre på minst jøder 3-4. november 1943 i Generalguvernementet, de tyskokkuperte delene av Polen. Målet med operasjon «høstfest» var å drepe alle gjenværende jøder i Lublin-området i en rask og overraskende operasjon. Jødene ble skutt og dumpet i massegraver i leirene Majdanek, Trawniki og Poniatowa. Erntefest var den største enkeltmassakren under holocaust og trolig den største enkeltstående drapsoperasjonen utført av tyske styrker under andre verdenskrig.Niewyk, D. L., & Nicosia, F. R. (2003). The Columbia guide to the Holocaust. Columbia University Press. Den overgikk massakren i Babij jar 29-30. september 1941.
Det var Heinrich Himmler, toppsjef i SS, som beordret aksjonen som ble gjennomført med flere tusen politifolk, SS-menn og annet mannskap. Ofrene ble tvunget til å legge seg i massegraven på de som allerede var drept med den såkalte sardinmetoden. Skytingen pågikk kontinuerlig mens det var dagslys. Personene som ble spart i første omgang måtte senere brenne likene og rydde etterlatte klær, og ble deretter myrdet. Operasjon Erntefest avsluttet Aksjon Reinhardt.
Bakgrunn
Bakgrunnen for massakren var blant annet opprør i Warszawa, Bialystok, Treblinka og Sobibor i løpet av 1943. I januar 1943 ble en deportasjon avblåst etter at jødene i Warszawagettoen gjorde motstand og gjemte seg; informasjon om motstanden i Warszawa ble spredt til andre deler av Polen. I juli 1943 var det omtrent jøder igjen i Generalguvernementet av opprinnelig over 3 millioner.Yahil, L. (1991). The Holocaust: The Fate of European Jewry, 1932-1945. Oxford University Press on Demand.
I februar 1943 ga SS-sjef Heinrich Himmler ordre om å forflytte jøder og industrivirksomhet fra Warszawa til Lublin. Himmler ga samtidig Friedrich-Wilhelm Krüger ordre om å utslette Warszawagettoen når alt av verdi var fjernet. Opprøret i Warszawagettoen begynte i april 1943 etter at okkupasjonsmakten sendte styrker inn i gettoen for å gjennomføre deportasjoner til drapsleirene.
Himmler og naziledelsen fryktet at jødene ville gjøre opprør flere steder og ønsket å flytte jødene til konsentrasjonsleirer for at de i mindre grad skulle være i stand til å gjøre opprør. Etterhvert som situasjonen i gettoen ble uholdbar meldte en god del jøder seg frivillig til transport. I august 1943 gjorde jødene i Bialystok, under ledelse av Mordechai Tenenbaum, opprør. I midten av oktober 1943 var det opprør i Sobibór, en avgjørende hendelse i Himmlers perspektiv. Jakob Sporrenberg besøkte leiren dagen etter opprøret og sørget for at alle spor, inkludert vitner, etter leiren ble fjernet.Fischel, J. R. (2010). Historical dictionary of the Holocaust (Vol. 42). Scarecrow Press.Edelheit, A. (2018). History of the Holocaust: a handbook and dictionary. Routledge.
Fire dager etter opprøret i Sobibor holdt Hans Frank, Himmlers rival, et møte med SS og politi om sikkerheten i Generalguvernementet. Møtet konkluderte med at konsentrasjonsleirene i Generalguvernementet utgjorde en stor fare og Frank beordret en gjennomgang av antall jøder som burde beholdes som arbeidskraft og antall som burde fjernes. Frank klaget over at leirene med jøder i Generalguvernementet utgjorde en stor fare og flukten fra Sobibor beviste det.Hale, C. (2019). Deception: How the Nazis Tricked the Last Jews of Europe. The History Press. Himmler ville handle raskt og ventet ikke på undersøkelsen Frank la opp til.
En stor del av de drepte hadde blitt klassifisert som viktig arbeidskraft for krigsinnsats (kriegswichtig) noe som tyder på at Himmler hadde en sterk forestilling om jødene som en sikkerhetstrussel og dette ideologiske motivet overstyrte økonomiske hensyn.
Siden tidlig i 1943 ønsket Himmler å utslette jødene i Generaguvernementet uten hensyn til krigsøkonomien; Krüger ønsket å beholde jødene som arbeidskraft og motsatte seg total utslettelse. Krüger ble etter Hans Franks ønske erstattet som HSSPF av Wilhelm Koppe i oktober; formelt ble myndigheten overført 18. november 1943. Odilo Globocnik ble på ettersommeren 1943 fra Lublin overført til Trieste og hans oppgaver ble overtatt av Jakob Sporrenberg.
Poniatowa-leiren ble opprinnelig opprettet som leir for sovjetiske krigsfanger, Stalag 359, og 24.000 av disse fangene døde eller ble henrettet høstene 1942. Poniatowa-leiren lå i Poniatowa omkring 40 km vest for Lublin, godt tilbaketrukket og skjult i skogen var det 13.000-15.000 jøder hvorav en del kvinner og barn; de fleste hadde blitt overført fra Warszawa etter opprøret der og de arbeidet i Walther C. Tobbens klesfabrikk. Gottlieb Hering var kommandant for leiren. I Trawniki-leiren var det 8000 til 10.000 jøder for det meste fra Warszawa og de arbeidet for de meste i Schultz' bedrifter som produserte børster og pels.
Betegnelsen Aktion ble som regel brukt om ikke-militære operasjoner, mens militære operasjoner ofte ble omtalt som Fall (tilfelle, case). Einsatz ble ofte brukt i samme betydning som Aktion. Grossaktion ("storaksjon") ble brukt om slike operasjoner av særlig stor skala; Erntefest var en Grossaktion.Edelheit, A. (2018). History of the Holocaust: a handbook and dictionary. Routledge.
Ledelse og mannskap Operasjonen ble planlagt og beordret av toppsjef i SS Heinrich Himmler sammen med HSSPF Friedrich-Wilhelm Krüger. Christian Wirth hadde den operative ledelsen av operasjonen sammen med Sporrenberg.Weale, A. (2010). The SS: A new history. Hachette UK.Longerich, Peter (2011). Heinrich Himmler. Oxford: Oxford University Press. Himmler bestemte at alle jøder i leirene i Generalguvernementet skulle utslettes; ordren ble gitt til Krüger som ga Sporrenborg i oppdrag å gjennomføre planen. Himmler begrunnet planen med at jødene utgjorde en sikkerhetstrussel i området gjennom de han mente var en undergrunnsbevegelse. Operasjonen ble ledet av SS-offiseren Jakob Sporrenberg som etterfulgte Odilo Globocnik som SS- og politisjef i Lublin kort tid før operasjonen.Housden, M. (2003). Hans Frank: Lebensraum and the Holocaust. Springer. Operasjonen skulle gjennomføres rask og samtidig i tre hovedleirer for å hindre at rykte spredde seg og unngå at motstand ble organisert.
Erich Muhsfeldt og Hermann Höfle medvirket til massakren.Webb, C. (2017). Sobibor Death Camp: History, Biographies, Remembrance. Columbia University Press.Longerich, P. (2010). Holocaust: The Nazi persecution and murder of the Jews. Oxford University Press, Oxford. Operasjonen var omfattende og mannskap ble hentet fra mange steder i Polen. Vanlige tyske politimenn, blant annet reservebataljon 101 fra ordenspolitiet i Hamburg beskrevet av Christopher Browning, medvirket til operasjonen med vakthold og transport. Disse reservebataljonene besto for det meste av vanlige, middelaldrende menn. Bødlene var fra sikkerhetspolitiet i Lublin. I Trawniki medvirket politiets reservebataljon 41, SS-offiserer og deres ukrainske assistenter i massakren. Mellom 2000 og 3000 tyskere deltok i massakren. Ifølge Konrad Morgens rapport som ble brukt i saken mot Ernst Kaltenbrunner var en god del av mannskapet ukrainere.
Gjennomføring I Majdanek begynte forberedelsene i slutten av oktober. Noen hundre fanger grov tre dype grøfter i en åker sør for krematoriet. Gravearbeidet gikk i skift døgnet rundt. Fangene ble fortalt at grøftene var forsvarstiltak mot stridsvogner. Hver grøft var omtrent 100 meter lang, 2 meter dyp og 3 meter bred. Dagene før massakren ankom SS-mannskap fra hele Lublin-distriktet samt fra blant annet Warszawa og Auschwitz; omkring 500 politifolk fra Lublin ankom og stilte seg opp med maskingeværer langs grøftene. To spesielle politibiler med kraftige høyttalere ble stilt opp for å overdøve lyden av massakren. Tidlig på dag ble jøder fra andre steder i Lublin ført til Majdanek. Massegravene ved Majdanek var anlagt i sikksakk-mønster trolig for å gi inntrykk av at de var et forsvarsanlegg. Tilsvarende to grøfter ble laget i Poniatowa.Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: leaders, enablers, and collaborators. Bloomsbury Publishing USA.
Majdanek
Etter oppstilling og opptelling klokken 5 om morgenen 3. november ble jøder skilt fra andre fanger og marsjert på rekke mot grøftene. I påvente av henrettelse ble de først ført til en brakke der de måtte kle seg nakne. En tett rekke av bevæpnede politimenn sto oppstilt langs gangveien til henrettelsesstedet. Jødene ble sendt i grupper på omkring 10 ned i grøften der de ble skutt og drept. Kvinner og menn ble henrettet hver for seg, barna ble drept sammen med mødrene. Skytingen begynte mellom 6 og 7 om morgenen og pågikk uten pause til klokken 17 på ettermiddagen, mannskap ble skiftet ut underveis. Skyterne sto på kanten av grøften. Mens skytingen pågikk ble jøder fra mindre satelittleirer og bedrifter i området marsjert til Majdanek og holdt i påvente av henrettelse.
Ofrene ble tvunget til å legge seg i massegraven med ansiktet ned på de som allerede var drept. Dette var den såkalte sardinmetoden brukt av Friedrich Jeckeln. Det var tilfeller av selvmord og motstand blant de som ventet på å bli henrettet. Massakren i Majdanek ble for det meste gjennomført mens det var dagslys 3. november. Ifølge Konrad Morgens rapport var det bare to eller tre bødler i arbeid ved hver massegrav, og disse skytterne fikk hjelp av to-tre personer som etterfylte magasinene. Erich Mushfeldt eller Jakob Sporrenberg ledet massakren og Hermann Höfle var trolig koordinator for operasjonen.
Poniatowa I Poniatowa var det oppstilling og opptelling fra 4:30 om morgenen 4. november. Jøder som bodde utenfor selve leiren ble ført dit. Jødene ble deretter holdt i brakkene og hentet ut i puljer på 50. Hver pulje måtte kle seg nakne og ble så drevet til grøften der de ble henrettet. Som i Majdanek ble kraftige høyttalere med musikk brukt til å overdøve skytingen. Tysk politi sjekket massegravene og de som var i live ble skutt i hodet. I Poniatowa hadde en liten gruppe jøder skaffet våpen og gjorde væpnet motstand da massakren nærmet seg slutten. Tyskerne satte da fyr på brakken med gjenværende jøder og de sårede motstandsfolkene ble slengte inn i flammene. 120 jøder fra andre leirer ble satt til å brenne likene i massegraven.
Trawniki I Trawniki-leiren foregikk massakren på omtrent samme måte og lederen for selskapet Schultz, Kurt Ziemann, var vitne til det som skjedde. Innbyggere i byen beskrev også det som skjedde. Store grøfter ble spadd opp i hagen tilhørende en sukkerfabrikk og langs veien. Leiren ble omringet av soldater og politi. Polske beboere nær leiren ble sendt bort. Skytingen begynte klokken 7 om morgenen og pågikk uten opphold til klokken 17. Menn ble skutt først, deretter kvinner og barn. Massegraven ble dekket med jord. Noen uker etter massakren ble det satt opp høyt gjerde og en Sonderkommando ble satt til å grave opp og brenne likene. Vel 100 internerte i Milejow-leiren ved Lublin ble satt til å brenne likene. Etter 2-3 ukers arbeid var kremeringen ferdig og disse 100 arbeiderne ble skutt i puljer slik at de gjenlevende måtte brenne de døde. Ukraniske vakter brente den siste puljen.
Antall drepte I Majdanek ble mellom 16500 og 18000 personer drept i løpet av 3. november 1943. I leiren Poniatowa (vest for Lublin) ble 15.000 henrettet av politibataljon 101. I Trawniki henrettet politiet 10.000 mennesker. I Majdanek var 8100 av de drepte opprinnelige internerte der (øvrige var fra andre leirer eller anlegg i området) og det var 1660 kvinner blant de drepte i Majdanek. Laveste anslag på samlet antall drepte jøder er 39.000 og høyeste er 43.000.