Antonio Añoveros Ataún (født 13. juni 1909 i Pamplona i Spania, død 24. oktober 1987 i Bilbao) var en spansk katolsk biskop, først av Cádiz og Ceuta, deretter av Bilbao. Han er mest kjent som en hovedperson i den såkalte «Añoveros-saken», en episode fra 1974 som markerte den alvorligste krise i forholdet mellom general Francos Spania og kirken. Selv om han under borgerkrigen sluttet seg til karlistene, er han hovedsakelig ansett som et av de mest liberale medlemmer av det spanske hierarki de siste årene av Franco-diktaturet; spesielt blant nasjonalister og separatister i Baskerland har han fortsatt et godt navn.
Liv og virke Bakgrunn Añoveros' fars familie stammer fra provinsen Madrid. Hans bestefar, Guillermo Añoveros Ribas (1817–1897), slo seg ned i Navarra på grunn av sine plikter som Carabinero de la Hacienda Nacional, det spanske tollvesenet. Biskopens far, Julio Añoveros Monasterio (1867–1939), ledet Tabacalera de Navarra, den lokale avdelingen av det spanske tobakksmonopolet, og virket for bystyret i Pamplona som sekretær for Junta de Benficienca de Navarra. Fra 1928 var han Teniente de Alcalde og presederte over Comisión de Benficienca; han ble også anerkjent som forfatter av artikler i lokale tidsskrifter. Antonios morsslekt kom fra sentrale Navarra; hans mor, Claudia Ataun Sanz (1881–1975), var opprinnelig fra Irurozqui. Paret hadde fire barn.
Antonio ble først utdannet ved maristbrødrenes kollegium i Pamplona.Gorritxategi San Sebastián 2009 Etter å ha oppnådd bachelorgraden flyttet han til Aragon og studerte sivilrett ved universitetet i Zaragoza.Han var vitne til den økende bølge av militant sekularisering; fast bestemt på å konfrontere det, vendte han tilbake til sin fødeby og begynte på presteseminaret.Gorritxategi San Sebastián 2009 Dette var på ingen måte en typisk beslutning. På denne tid sank antall prestekandidater på Pamplonaseminaret markant, fra 463 i 1930 til 370 i 1933.Dronda Martínez 2013, s. 60
Prest Han ble ordinert til prest i 1933 og fikk en stilling i en menighet i Pamplona. På midten av 1930-tallet tok han på seg undervisningsoppgaver ved Pamplonas presteseminar og animerte den lokale Acción Católica.El Siglo Futuro 18 January 1936, available here, ABC 18. februar 1955, se her; han animerte AC også under krigenManuel Martorell Pérez, La continuidad ideológica del carlismo tras la Guerra Civil [doktorgradsarbeide], Valencia 2009, s. 297 Under borgerkrigen Ved utbruddet av den spanske borgerkrig ble hans eldre bror, Julio Añoveros Ataún, med i den karlistiske Requetémilitsen; Julio Aróstegui: Combatientes Requetés en la Guerra Civil Española (1936–1939), Madrid 2013, , s. 235, jamfør María Isabel Ruiz de Ulíbarri, [i:] Fundación Ignacio Larramendi, se here Antonio fulgte etter og stilte opp seg som kapellan for styrkene. Den nøyaktige enhet er ikke kjent; én forfatter hevder at han tjenestegjorde på sykehus og lignende fasiliteter, men også i en maskingeværbataljon. Han er registrert som å ha administrert sakramentene også til de republikanske soldatene. Añoveros var involvert i Valcardera-massakren, den nest største massehenrettelsen i Navarra.Han hevdet senere å ha blitt livredd av scenen og kalte dagen den verste i livet hans; han ble gråhåret over natten. Ingen av de få vitneberetningene som er tilgjengelige – inkludert hans egen – noterer at han protesterte mot drapene. Noen forfattere hevder at det lokale hierarki var klar over og godkjente henrettelsene.
Før Enhetsdekretet (Decreto de Unificación, april 1937) var Añoveros fremtredende i planene som var utarbeidet av Junta Nacional Carlista de Guerra om hva som skulle bli gjennomført når de hadde inntatt Madrid. De så for seg dannelsen av kristningskolonner, enheter som var betrodd propaganda og organisering religiøse aktiviteter inntil de kirkelige strukturer var blitt reetablert i hovedstaden.Foruten av prester og munker skulle hver kolonne ha et orkester, en høyttalerseksjon, en requetéavdeling, sanitærtjenester, en radiokringkastingsenhet, teknikere og andre støttenheter, Martorell Pérez 2009, s. 105 Añoveros ble utsett til å lede Navarra-kolonnen, som skulle virke i Puerta del Sol-kvarteret. Martorell Pérez 2009, s. 105, 297 Disse planene ble kansellert av den politiske utviklingen i den nasjonalistiske leir; Añoveros fortsatte å tjene som feltkapellan og var på finne i karlisteners hjelpeenheter på Castellon-fronten i 1938.Mikelarena Peña 2015, s. 391 Han dukket opp i Madrid og utførte proselytiseringsaktiviteter etter at byen var blitt inntatt i 1939: han ble kjent som engasjert i distribusjon av «El Pensamiento Navarro», den eneste karlistiske dagsavis som ikke ble understilt det francoistiske propagandamaskineriet.Martorell Pérez 2009, s. 75 Videre prestelig løpebane På et tidspunkt ble Añoveros visedirektør for La Verdad, et kirkelig ukeblad i Pamploma. Det er ikke helt klart når han sluttet som sogneprest for St. Nicholas i Pamplona; under krigen ble han offisielt delegert til Delegación de frentes y hospitales, en gren av Falangen som sørget for de sårede.
Ikkr tidligere enn i 1939 ble Añoveros nominert til representant for bispedømmet til Casa del Consiliario de Madrid. Etterpå ble han utnevnt til førstekapellan og professor ved Escuela Nacional de Mandos del Frente de Juventud, et institutt for å opplære de falangistiske ungdomskadrene. Dette oppdraget ble avsluttet i 1942, da han overtok menigheten Santa Maria i byen Tafalla sentrali i Navarra; han ble også utnevnt til direktør for det lokale Casa Sacerdotal Diocesana. Han gikk inn i lokalbefolkningens levende minne som en ung, sjarmerende og resolutt prest, som prøvde å tjene det fattige samfunnet som best han kinne. Han forble i stillingen til 1950.
Tidlig i 1950 forlot Añoveros Navarra og kom til Andalusia. Han ble utnevnt til domkannik i Málaga. Han ble etterhvert også rektor for presteseminaret, og hadde dessuten noen andre mindre oppgaver. Han fikk et tett samarbeid med den karismatiske Málaga-biskopen Angel Herrera Oria, ble Añoveros i 1952 gjort til bispedømmets generalvikar. Hjelpebiskop i Málaga I 1952, promovert av Herrera Oria (som også fungerte som han hovedkonsekrator), ble Añoveros utnevnt av pave Pius XII til hjelpebiskop i Malaga; hans titulærbispedømme var Tabuda. Foruten hovedkonsekrerende biskop Ángel Herrera Oria av Málaga, var det medkonsekrantene titulærbiskop Emeterio Echeverria Barrena som var prelat av Ciudad Real, og biskop Pablo Gúrpide Beope av Sigüenza.
Koadjutorbiskop av Cádiz og Ceuta I slutten av 1954 flyttet han til Vest-Andalusia, og ble utnevnt til koadjutorbiskop av Cádiz og Ceuta. Her ble han sterkere influert den aldrende titulærbiskop Tomás Gutiérrez Díez.
Selv fra en velberget familie, hadde Añoveros utviklet en sterk interesse for sosiale spørsmål allerede da han var på seminaret i Pamplona; han videreførte dette for å animere Acción Católica, først under republikken og senere under borgerkrigen. I begge sine andalusiske embeder fortsatte han samarbeidet med Acción Católica, og ble også stadig mer involvert i veldedighet som bispedømmedelegat for karitativt virke. Han ble kjent for å vise stor interesse for de fattige, som ofte besøkte byens fattigere forsteder.ABC 18. februar 1955 På den tiden fungerte forholdet hans til den spanske regjering utmerket. Den tidligere karlistprest og mentor for falangistiske ungdomskadre deltok på begynnelsen av 1950-årene i seremonier for å hedre Francisco Franco;La Vanguardia 3. desember 1962, se her et fotografi av Añoveros i vennlig ordveksling med El Caudillo ble preget avisforsidene da han overtok Cádiz-utnevnelsen.La Vanguardia 10. februar 1955, se her. Noen kilder mener at rundt utnevnelsen til Cadiz og Ceuta ble foretatt noen administrative knep fra kirken side for å komme seg rundt Francos rett til å involveres i prosessen.Joe Foweraker, Making Democracy in Spain: Grass-Roots Struggle in the South, 1955–1975, London 2003, , p. 103
Andre Vatikankonsil Før Andre Vatikankonsil var de spanske foreløpige innspill ganske beskjedne. Når det gjelder selve Kirken som tema, ble det redusert til en oppfording, ført av Añoveros sammen med Jaca-biskopen Ángel Hidalgo Ibáñez, om at læren om Kristi mystiske legeme fortjente mer utdyping.Evangelista Vilanova: Los "vota" de los obispos españoles después del anuncio del Concilio Vaticano II (1959), [i:] Revista Catalana de Teologia 15 (1990), s. 391 Under selve konsilet deltok han i alle de fire sesjoner fra 1962 til 1965. Selv om spanske biskoper som gruppe utgjorde en av de mest konservative blokkene i det samlede hierarki,Juan María Laboa Gallego, Los obispos españoles en el Concilio, [i:] Anuario de Historia de la Iglesia 14 (2005), s. 29–50 landet Añoveros opp i konsilets midtfelt, og stilte seg verken på den reformistiske eller den konservative fløy. Hans bidrag til Vaticanum II var moderat.
Biskop av Cádiz og Ceuta Etter biskop Tomás Gutiérrez Díez' død i 1964 etterfulgte Añoveros ham som ordinær biskop av Cádiz og Ceuta. Skjønt havn var borte i lange strekk da han deltok på Andre Vatikankonsil, ble han kjent for å ha styrt bispedømmet med sterk hånd.,Gorritxategi San Sebastián 2009 Hans viktigste bekymringer har vært seminaret og de sosiale spørsmål. Det var under på sitt Cádiz-Ceuta-oppdrag han fikk en landsomfattende anerkjennelse.
Inntil et tidspunkt så det ut til at Añoveros' fokus på fattigdom, urettferdighet, arbeidsforhold og sosiale spørsmål generelt var i tråd med syndikalistiske falangistiske synspunkter, men allerede da han hjalp Herrera Oria i Málaga, kjølnet hans forhold til Falangistbevegelsen.Cristian Cerón Torreblanca, Las relaciones iglesia-estado en Málaga durante el franquismo 1936–1975, [i:] Baetica. Estudios de Arte, Geografía e Historia 31 (2009), s. 481–4 Añoveros' stadig mer uttalte støtte til katolske arbeidergrupperinger, Hermandad Obrera de Acción Católica (HOAC) og Juventud Obrera Cristiana de España (JOC), satte ham på kollisjonskurs med den offisielle politikk,Francisco Javier Torres Barranco: Los movimientos obreros especializados de Acción Católica de la Diócesis de Cádiz: JOC y HOAC. Una aproximación histórica y apostólica, [i:] Trocadero: Revista de historia moderna y contemporanea 27 (2015), s. 101–121. Añoveros was noted for chiding Falangist unions as undemocratic, at the same time praising Catholic groups as acting "with heroic courage at times in hostile environments", Patrick J. Sullivan: Catholic Social Thought on Labor-Management Issues, 1960–1980, se her spesielt ettersom organisasjonene utgjorde et alternativ og ble av et utfordrende format. Noen av gestene hans fremstod som manifestasjoner, som satte fattigdommens verden opp mot glamour og embetsverk. Også i sine prekener slo han an slike toner, for eksempel da han omtalte situasjonen til landbruksarbeidere i Andalusia og beklaget mangel på sosial samvittighet i de øvre samfunnslag.Juan Cejudo: Mi experiencia con un obispo excepcional: Antonio Añoveros, [i] Redes Cristianas 27. juni 2009, se her, Gorritxategi San Sebastián 2009 Men på den tid var biskop Añoveros forsiktig med å slå inn på den åpne konfrontasjons vei; i 1966 ledet han for eksempel Ceuta-feiringen i 1966 av 30-årsjubileet for «Convoy de la victoria».La Vanguardia 6. augus 1966, se her