John Olaf Paulsen (født 15. februar 1851 i Bergen, død 24. mars 1924) var en norsk litterat. I sin samtid var han en anerkjent og produktiv forfatter. I dag huskes han best for sine erindringer om kjente kulturpersonligheter, spesielt sine nære skildringer av Henrik Ibsen, Edvard Grieg og Camilla Collett, men også om møter med blant andre Jonas Lie, Bjørnstjerne Bjørnson og Alexander Lange Kielland, som han også kom i personlig kontakt med.
Oppvekst og ungdomsår thumb|Paulsen vokste opp på Klosteret på Nordnes i samme nabolag som Amalie Skram. John Paulsen vokste opp på Klosteret i Bergen, i samme nabolag som den 4-5 år eldre Amalie Skram,Olav Gatland: «John Paulsen - ein gløymd forfattar» Bergens Tidende 11. oktober 2003 og var sønn av skipper Ole Stadt Paulsen og hustru Gurine f. Andersen. Han var elev ved Borgerskolen, som var bestyrt av Herman Laading. Laading hadde i 1850-årene ledet den artistiske instruksjonen av skuespillerne ved Det norske Theater på samme tid som Henrik Ibsen var knyttet til teateret som sceneinstruktør. Det skal ha vært Herman Laading som fremfor noen vakte den unge John Paulsens interesse for kunst og litteratur.
Skipper Paulsen døde før sønnen hadde nådd konfirmasjonsalder. Dermed ble ungdomsårene preget av arbeid. For å ta seg av moren og den yngre søsteren Andrine (senere gift Amundsen) fikk han skaffet seg en jobb på et handelskontor ved Bryggen. Han var da også fast bestemt på å fortsette innenfor handelsfagene. I 5 år var han ansatt på Det portugisiske og brasilianske konsulatet i Bergen.https://www.ibsen.uio.no/REGINFO_peJP.xhtml Om somrene, i prinsipalens fravær, fungerte han til og med som visekonsul. Det heldige med stillingen var at arbeidet bød på så mye fritid at han kunne rekke å bøte på noe av den mangelfulle utdannelsen sin.
Foruten etterutdanning i handelsfagene så han seg også i stand til å lese italiensk og fransk med franskmannen L’Abbé, som hadde vært intendant ved teatret, men nå livnærte seg som språklærer. Av en ung student mottok han litt kunnskaper i latin. En viss støtte for sine litterære interesse fikk han hos presten Georg Fasting, og, etter at han var blitt forflyttet til Sarpsborg, fra den katolske pateren Christian Holfeldt Houen, (som tilfeldigvis også hadde krysset spor med Henrik Ibsen og hadde gått i følge med dikteren, fjellføreren Sylfest Eirikson Saude og juristen Ludvig Mariboe Benjamin Aubert gjennom Bøverdalen til Sognefjorden i juli 1862).Erik Henning Edvardsen: «Fra Gudbrandsdalen til Ischia. Dovregubben eller titanen Typhoeus?» (s. 12-21) Per Gynt-stemnet på Vistra 3.-14. august 2005. Peer Gynt as. (Red: Rasmus Stauri og Halvor Løken).
Allerede tidlig i tyveårene fikk John Paulsen sine første dikt og små fortellinger publisert i Bergens Tidende, signert med initialene I.O.P. Bergensposten startet like etter å trykke flere av hans novelistiske fortellinger som føljetong. Tre av disse ble i 1874 samlet og utgitt med tittelen Fra stille stunder. Nå begynte han dessuten å opptre som fast teater- og kunstanmelder for avisen. Samtidig leverte han redaksjonen essays og mindre skisser om norske forfattere. En av de litterære fremstillingene som omhandlet Camilla Collett og hennes forfatterskap, ble mange år senere, i sterkt omarbeidet form, trykt opp igjen i Nyt Tidsskrift.
Under Griegs beskyttende vinger I 1875 kom hans første virkelige bokutgivelse Af Bylivet, og året etter utkom også hans første diktsamling, Mol og Dur, som han i forordet opplyser egentlig var blitt til før han skrev Af Bylivet. Diktboka inneholder flere gode dikt, og da begge bøkene fikk lovende omtaler, bestemte Paulsen seg for å bli forfatter. Han sa opp stillingen som handels- og konsulatkontorist og ga seg i dobbelt forstand en usikker fremtid i vold ved å reise utenlands.
Sammen med den par år eldre og allerede den gang anerkjente komponist, Edvard Grieg, forlot han Bergen våren 1876. De reiste via København, hvor de slo seg til ro i et par måneder. De danske kunstnerne åpnet gjestfritt sine hjem for de to, og John Paulsen knyttet varig vennskap med skuespillerinnen Johanne Luise Heiberg, forfatterinnen Magdalene Thoresen, Christian Hostrup, Carl Ploug og andre dansker.
Begunstiget protegé hos Henrik Ibsen Fra København reiste Grieg og Paulsen videre til Bayreuth for å overvære de storslåtte Wagner-forerstillingene der. Herfra tok de jernbanen til Gossensass i Tyrol (i dag: Colle Isarco), for å besøke Henrik Ibsen, som uten presiserende arbeid ferierte der med familien. Edvard Grieg hadde nemlig noen forretninger å diskutere med ham i anledning samarbeidet med den forestående premieren på sceneversjonen av Peer Gynt. John Paulsen ble nå knyttet til familien Ibsen, og han fulgte med dem til München hvor dikteren den gang var bosatt. thumb|Universitetet i München, fasaden mot Amalienstraße. Henrik Ibsen ga ham litterær veiledning, men formanet ham også til å skaffe seg mer utdannelse. Han ble en husvenn, som i flere år vanket i familien Ibsens hjem. Som bysbarn av Suzannah Ibsen hadde også de to mangt å snakke om, og under sommeroppholdene fulgte han gjerne med henne på fjellturer, noe ektemannen ikke gadd begi seg ut på. Han fulgte også enkelte forelesninger ved Universitetet i München sammen med deres intelligente sønn, Sigurd Ibsen, som var åtte år yngre enn litteraten.
Ved juletider i 1876 bestemte John Paulsen seg for å bryte opp og forlate familien Ibsen og München. Han reiste alene videre til Roma, og senere til Paris. Ibsen var bekymret for hva det utsvevende kunstnerlivet i Paris kunne påføre en uformet og lett begeistret drømmer som John Paulsen, og i et brev nærmest befalte ham å komme tilbake til München for å utdanne seg videre. Dette ble, ifølge litteraten selv, avgjørende for hans senere utvikling. Han fulgte det velmenende råd, og 7. april 1877 satte Ibsen seg ned og skrev en anbefaling om tildeling av Statens kunstnerstipendier til John Paulsen: … Jeg har under flere måneders dagligt samvær med ham havt fuld anledning til at lære ham at kende, ligesom jeg med interesse har sat mig ind i hans literære produktion, og det er min faste overbevisning at ingen af vore yngre literater i højere grad end han fortjener at komme i betragtning ved uddelingen af de her omhandlede stipendier. Hans fremtid som poetisk forfatter vil være afhængig af den anledning, der gives ham til at udvikle og uddanne sine medfødte åndsgaver, og i hans fine og varme digteriske sind, i hans noble natur og i hans rene og i enhver henseende mønsterværdige sæder ligger efter min bedste overbevisning garantier for en betydelig udviklingsmulighed.
Jeg vil gentagende fremhæve at han er ubemidlet; hidtil har han bestridt rejseomkostningerne ved sine forfatterhonorarer; men disse vil i længden vise sig utilstrækkelige, og er det allerede nu. Han er derhos ikke stærk af natur; hans bryst er svagt, uden dog endnu at være angrebet, og jeg anser det derfor som muligt at et længere ophold i syden kunde for ham i dobbelt betydning være et livsspørgsmål. Beløpet som ble søkt var kr 1.600, men Ibsen visste at det alltid ble kortet ned, så han hadde tatt litt ekstra i. Svaret ble dessverre nei, men i 1878 etter en ny søknad fra Ibsens hånd, fikk Paulsen kr 1.400 i stipend til ett års utenlandsopphold. Faktisk klarte han å være på reisefot rundt i Europa i ti år.Olav Gatland: «John Paulsen - ein gløymd forfattar» Bergens Tidende 11. oktober 2003 Dette var til gjengjeld den eneste sum han noensinne mottok fra det offentlige. Men baron Gerhard Hoff-Rosenkrone på baroniet Rosendal opptrådte trofast som hans mesen når det røynet på og pengemangelen ble merkbar.
Skurk! eller uskyldig dømt? John Paulsen levde i de kommende år tett på familien Ibsen, men forholdet til Sigurd Ibsen ble etterhvert noe anstrengt. Edvard Grieg spøker stadig i brevvekslingen med John Paulsen med om det snart har lyktes Ibsen å plukke av ham «naivismen». Ibsen la virkelig atskillig vinn på å belære sin yngre kollega alt fra etikette til å instruere ham hvorfra han skulle søke inspirasjon til sine bøker, og hva slags kunnskaper han trengte å tilegne seg. Selv den spesielle ibsenske ortografi, basert på det skandinaviske språkmøtet i Stockholm i 1869 tok Paulsen etter sin veileder og velgjører.
Da Suzannah og Sigurd Ibsen reiste på ferie til Norge sommeren 1880, ble John Paulsen invitert med Henrik Ibsen til opphold i Berchtesgaden. Det ble en givende periode, som han senere har øst anekdotisk stoff av til sine populære erindringsbøker. Ibsen hadde friår, men var så vidt begynt å tumle med planene for sitt neste drama, Gengangere. Like i nærheten var Jonas Lie opptatt med å forfatte sin sjøroman Rutland (1880). Når Lie hadde behov for å være i fred med sine skriverier, og Ibsen foretrakk å være alene med sine grublerier, var John Paulsen gjerne ute og gjorde fantestreker med Mons og Erik Lie, noe som også førte til reprimander fra en irritert Henrik Ibsen. thumb|Georg Brandes, her malt av P.S. Krøyer, kritiserte Paulsen skarpt for utgivelsen av hans første nøkkelroman, og Paulsen ga ham en del av skylden for tapet av Ibsens vennskap. Mye tyder på at Ibsen så for seg at han som belønning for veiledningen kanskje samtidig hadde oppdratt og utdannet sin egen fremtidige biograf? I 1882 utga imidlertid John Paulsen nøkkelromanen Familien Pehrsen, som av et samlet kritikerkorps straks ble oppfattet og utlagt som en dårlig fordekt og stygt fordreid fremstilling av Henrik Ibsens husliv. Jonas Lie skrev at boken var «personligere og dertil uretfærdigere rettet mod en af mine Venner end Kunstens Lov for Optagelse af Emner behøver tilsige». Georg Brandes skrev skarpt til Paulsen at man ikke kan utlevere sine venner slik, det er «et Brud på Gjæstevenskabets Pligter».Kirsti Boger og Inge S. Kristiansen: «Bruddet mellom Ibsen og Paulsen - en pennefeide?»
Reaksjonen fra Henrik Ibsen selv lot heller ikke vente på seg. Skulle denne offentlige uthengingen være takken for at Paulsen fritt hadde kunnet komme og gå som han ville i hjemmet? Ibsen sendte John Paulsen en kort, men megetsigende brevtekst: «Skurk!» og dermed var kontakten for all tid brutt.
Var beskjeden mulig å misforstå? John Paulsen fikk det til at bruddet skyldtes noe ganske annet, nemlig at Sigurd Ibsen måtte ha løyet på ham. Paulsen sikter tydeligvis til at hans gode forhold til fru Suzannah Ibsen var blitt misoppfattet av dikteren, etter at Sigurd hadde hvisket ham noen ord i øret om hva som hadde passert.
Året etter, i 1883, utga Paulsen for øvrig enda en nøkkelroman, Moderne Damer, som fikk ham i ytterligere konflikt med andre skribenter. Boken handler om fraskilte fru Schønberg i Homansbyen som holder fransk salong, og ikke helt kan bestemme seg for hvilken beiler som er best tilpasset hennes behov. Paulsen og Amalie Skram var omgangsvenner mens de begge bodde i Kristiania, og Erik Skram mislikte dette. Amalie mente nå at romanen tegnet et negativt portrett av henne som fru Schønberg, og attpåtil skulle Paulsen ha stjålet tittelen fra henne.https://tidsaand.no/person/john-paulsen Hun prøvde forgjeves å få til en boikott av sin venninne Mathilde Schjøtts anmeldelse av romanen.https://tidsaand.no/tidslinjen/1883/desember/22/amalie-muller-er-opprort-over-john-paulsens-portrett-av-henne-i-romanen
Etter Ibsens død i 1906 tok Paulsen opp igjen kontakten med Suzannah og ble gjest i hennes hjem, mens han også gjorde alt for å unngå å treffe på Sigurd igjen. Da de til sist møttes i Suzannah Ibsens begravelse i april 1914, uttrykte John Paulsen senere sin overraskelse, i brev til søsteren, over at Sigurd hadde gått like bort til ham og hilst som om ingen ting var hendt, og uten minste tegn til å be om unnskyldning for at han, gjennom sine løgner, angivelig hadde spolert Paulsens litterære løpebane og gode fremtidsutsikter som farens følgesvenn.Erik Henning Edvardsen: «John Paulsen – et spilt dikterliv?». Bokvennen [Foreløpig upublisert.]