Slaget om Stettin var et militært slag som ble utkjempet fra juli 1677 og endte 26. desember 1677.
Slaget ble stående som viktig for kurfyrstedømmet Brandenburgs militære historie og senere i Preussens militære historie, fordi erobringen av Stettin var et milepæl i kurfyrst Frederik Vilhelm av Brandenburgs strategi for å utvide kurfyrstedømmets grenser.
Bakgrunnen Under tredveårskrigen okkuperte svenske militærtropper i 1630 byen Stettin (dagens polske Szczecin), og okkupasjonen fortsatte frem til fredslutningen i 1648. I perioden 1648–1720, nærmere bestemt fra freden i Westfalen til og med freden i Stockholm, var Stettin hovedstad i Svensk Pommern. Byen var med andre ord en del av Sverige under nesten hele den svenske stormaktstiden. De svenske generalguvernørene hadde sitt sete i Stettin.
Etter at Wolgast og Wismar i 1675 falt til de allierte troppene som dominerte Svensk Pommern, tok Otto Wilhelm Königsmarck ledelse i Svensk Pommern over de gjenværende styrkene og dermed utkjempet en defensiv kamp med bare 6 000 mann. Dette forhindret brandenburgernes planer gjennom året 1676 som var stadige utfall for å gjenvinne mindre befestninger og forstyrre beleiringer av andre festninger som trakk ut i tid.
Det var ikke før i 1677 de allierte omsider besluttet seg for å få en slutt på stillstanden og basen for Königsmarck, at Rügen blir oppgitt da selve Christian V gikk på land med 4 000 soldater om sommeren i 1677. 3 000 brandenburgske tropper var også skipet av danskene over til Rügen, så Königsmarck, så intet annet valg enn å gi seg uten kamp og forlate festningsverker også der. Med det kunne nå kurfyrsten konsentrer seg om beleiringen av byen Stettin med 18 000 soldater.
Beleiringen Etter en kortvarig beleiring i oktober til november 1676 hadde svenskene satt av en garnison på mellom 2 000 og 3 000 soldater under Johan Jacob von Wulf som viste seg å være en streng og dyktig offiser som forbedret forsvarsanleggene. Istedenfor å foreta kostbare utfall eller vente på angrep fra andre svenske styrker på beleiringshærens rygg, konsentrerte han forsvaret om vollgravene og bymurene der stor tapperhet og dristig oppfinnsomhet ble sett av de svenske soldatene. Det ledet til stor tap i stormangrepet og kurfyrsten så seg nødt til å starte et bombardement som begynte å ødelegge byen bak festningsanleggene.
Etter 200 000 granater var blant annet Stettin blitt redusert til ruin og enorme ødeleggelser var gjort på festningsanleggene. I desember 1677 var endelig de allierte kommet til hovedvollen fra to kanter, og derfra kunne de true de andre svenske forsvarsstillingene. Hungersnød og sykdommer hadde redusert befolkningen drastisk slik at få var tilbake og i stand til å slåss videre. Dessuten hadde kruttbeholdningen eksplodert slik at det nå var lite krutt tilbake for forsvaret.
Akkurat da kurfyrstens styrker, som også hadde lidd store tap, forberedte seg på stormangrep for å inntar byen, kapitulerte Wulf sammen med borgerne av byen og etter korte forhandlinger var det enighet om at de gjenværende svenskene inkludert sivilister, skulle få lov til å drar hjem tilbake til Sverige. Det var bare 300 stridsdyktige menn tilbake den 26. desember.
Etterspillet Med Stettin tatt var det nå bare Stralsund tilbake, men akkurat da kurfyrsten av Brandenburg hadde feiret ferdig, fikk han en beklagelige nyhet fra Rügen hvor Königsmarck hadde vunnet slaget ved Warskow og dermed gjentatt kontroll over øya. Fra Rügen kunne nå Königsmarck foreta plyndringstokt med brutale herjinger dypt inne i Brandenburg i det første halvåret av 1678.
Kilder Ulf Sundberg: Svenska Krig 1521-1814, 1998, ISBN 91-89080-14-9
Referanser
Eksterne lenker Om Wulf i Nordiske Familjebok
Kategori:Gyldenløvefeiden Kategori:Konflikter i 1677