Kommunestruktur i Norge viser utviklingen i antall norske kommuner fra 396 kommuner ble opprettet som formannskapsdistrikter 1. januar 1838. Det generelle mønsteret kan beskrives ved at det ble gjort et stort antall kommunedelinger fram til 1930; slik at antallet kommuner økte fra 392 til 747. Fra 1930 har antall kommuner minsket gjennom kommunesammenslåinger slik at det fra 1. januar 2024 er 357 kommuner i Norge. Et annet generelt trekk er at byene stadig har blitt utvidet. Fram til 1950 skjedde byutvidelsene oftest ved at deler av nabokommunene ble inkorporert i den aktuelle byen, men fra 1950 har dette oftest skjedd ved kommunesammenslåinger.
Kommunedelinger Frem til omkring 1930 fant det sted svært mange kommunedelinger. Kommunene ble altså stadig mindre i geografisk utbredelse. Da formannskapslovene ble innført 1838, ble kommunene primært basert på inndelingen i prestegjeld. Norge ble delt inn i 396 kommuner, da kalt formannskapsdistrikter – 358 landdistrikt og 38 bydistrikt. Sammenlignet med for eksempel Sverige fikk Norge forholdsvis få og store kommuner. På slutten av 1800-tallet ønsket mange større deltakelse i det lokale politiske liv. Dette kunne skje ved kommuneoppdeling, og denne prosessen ble avsluttet midt på 1900-tallet. Resultatet ble at i 1930 var antall kommuner kommet opp i 747, en økning på nesten 90 % sammenlignet med 1837.Ot.prp. nr. 41 (2000-2001) Om lov om fastsetjing og endring av kommune- og fylkesgrenser (inndelingslova) Den siste ordinære kommunedelingen var utskillelsen av Fedje fra Austrheim fra 1. januar 1947.
Sognekommune var et administrativt nivå i Norge fra 1837 til 1947, basert på kirkesognene som geografiske enheter. De enkelte kommunene kunne opprette sognekommuner og delegere oppgaver til dem. De endringene i kommunestruktur i Norge som skjedde fra 1838 til 1930, skjedde hovedsakelig ved at større kommuner ble delt opp i samsvar med grensene for sognekommunene.Astrid Wale. «Oppsplitting og sammenslåing - noen lange historiske linjer i et skiftende kommunelandskap». Heimen, nr 4, 2015
Oppdelingen av kommunene skjedde i et samfunn basert på transport uten motorbåt og biltrafikk, og mange steder nesten uten veier. Langs kysten var det omkring år 1900 stadig sjøen og fjorden som var hovedveien, samferdselen var i stor grad basert på båttrafikk. Kommuneinndelingen var basert på at fjorden bandt sammen land på begge sider. I løpet av første halvdel av 1900-tallet skulle dette forandre seg; motorisert landverts kommunikasjon tok mer og mer over, og det ble lagt planer for en storstilt veibygging.
Omkring 1960 foretok Schei-komiteen en gjennomgang av Kommune-Norge. Resultatet var store endringer i kommunestrukturen. Sognekommunen som administrativt nivå ble opphevet.
Etter 1950 er det bare blitt opprettet/fradelt tre helt nye kommuner: Arna fra Haus i 1964, og Sula fra Ålesund og Sømna fra Brønnøy i 1977. I tillegg har en del kommuner som ble slått sammen på 1960-tallet igjen blitt selvstendige (se under).
Bygrensejusteringer
I siste halvdel av 1800-tallet da urbaniseringsprosessen for alvor kom i gang i Norge utvidet byene seg geografisk. Større arealer fikk tettbebyggelse. Mange byer fikk justert sine grenser ved at en mindre del av nabokommunen ble tillagt byen.
Norges første kommunesammenslåinger Før 1940 var det svært få kommunesammenslåinger 1841 – Fjotland ble slått sammen med Kvinesdal (men den ble igjen egen kommune i 1858). 1844 – Strømsgodset ble slått sammen med Skoger. 1846 – Namdalseid ble slått sammen med Beitstad, og Sævik ble slått sammen med Overhalla. 1859 – Brekke ble slått sammen med Lavik (men den ble igjen egen kommune i 1905). 1860 – Eid ble slått sammen med Fjelberg. 1877 – Bergen landdistrikt ble slått sammen med Bergen. Landdistriktet hadde et areal på 4,74 km² og 4 875 innbyggere, og omfattet strøkene Møhlenpris, Nygård, Kalfaret, Sandviken og Ytre Sandviken. Byutvidelsen medførte at byens areal økte til 7,65 km², og folketallet økte til 39 263. 1902 – Sammenslåingen av Arendal og Barbu kommuner. Barbu ble slått sammen med Arendal. Spørsmålet om utvidelse av byen Arendal ble tatt opp flere ganger på 1800-tallet, fordi man konstaterte at det var lite plass for mer bebyggelse innenfor bygrensene. Barbu kommune omringet Arendal fra 1878, og i 1894 sendte denne forstadkommunen en henvendelse til Regjeringen om ikke 3 av 4 skolekretser i Barbu burde innlemmes i byen Arendal. Saken ble behandlet gjennom mer enn seks år av de involverte partene, og staten kom da fram til at det eneste rette var å slå de to kommunene sammen. 1916 – Årstad ble slått sammen med Bergen. 1948 – Aker ble innlemmet i Oslo 1. januar 1948. Aker kommune hadde ved sammenslåingen 130 976 innbyggere, og geografisk hadde Aker omsluttet Oslo kommune fullstendig.
Schei-komiteen De administrative grensene fulgte ofte grensene for prestegjeld eller kirkesogn. Til rundt 1920 ble det opprettet flere kommuner ved deling av eksisterende; ofte var det et eksisterende kirkesogn som ble skilt ut som kommune. I 1929 var det rundt 750 kommuner og det bredte seg en oppfatning at det var for mange og for små kommuner.
Kommuneinndelingskomiteen, også kalt Schei-komiteen etter sin formann, ble oppnevnt av regjeringen i 1946.
Komiteen gjorde et omfattende arbeid ved å reise rundt hele landet for å skaffe grunnlagsdata og snakke med lokalpolitikere.
Nye kommunikasjonsmønstre Nye kommunikasjonsmønstre hadde stor betydning da arbeidet med å finne en mer hensiktsmessig inndeling av Kommune-Norge ble satt i gang i 1950-åra. Det var særlig i kyst- og fjordområdene at kommunikasjonene tidligere mest gikk over sjøen og etter hvert begynte å gå mer på land. Prestegjeld og kommuner lå ofte på begge sider av et sund eller en fjord. Schei-komitéen (ledet av Nikolai Schei) gikk gjennom alle kommunene og foreslo flere hundre sammenslåinger, og de fleste ble vedtatt gjennomført av Stortinget. Regjeringen:Kommuner og regioner. Besøkt 30.1.2021
1. januar 1957 hadde Norge 680 herredskommunerSt.meld. nr. 32 (1994–95) Kommune- og fylkesinndelingen Vedlegg 4. Dokumentasjon vedrørende kommuneinndelingen, Ot.prp. nr. 41 (2000–2001) Om lov om fastsetjing og endring av kommune- og fylkesgrenser (inndelingslova) kapittel 2., 64 bykommuner og noen ladesteder og andre områder med spesiell status. Det var svært mange små og ineffektive kommuner, og den mest omfattende kommunesammenslåingsprosessen i historien ble gjennomført på 1960-tallet.
Nye transportmåter var en viktig premiss for Schei-komiteen. Overgangen fra sjø- til landeveistransport skjedde hurtig. Veier ble bygget, bussruter og fergesamband ble opprettet, mens mange lokalbåtruter ble lagt ned. Det var veiene som skulle binde kommunen sammen og de nye kommunegrensene ble ofte lagt midtfjords. Fjorden som før hadde bundet sammen og vært hovedtransportåre i kommunen ble nå det som skulle skille en kommune fra en annen.
Schei-komiteen slo ikke bare kommunene sammen. Noen kommuner ble stykket opp i biter og tillagt nabokommunene. Den mest omfattende oppdelingen var det Herdla herad i Nordhordland som fikk, ettersom den ble delt opp og tillaget ikke mindre enn fem nabokommuner. Stangvik på Nordmøre er et annet eksempel; dette var en kommune basert på fjorden som bindeledd; grenda Stangvik med Stangvik kirke var det naturlige sentrum i en stor fjordkommune, der alle hadde et naturlig samlingspunkt da de rodde og seilte. Med den nye tiden ble Stangvik kommune spittet mellom tre nabokommuner. Hoveddelen av kommunen med 1 386 innbyggere ble slått sammen med Åsskard og Surnadal til den nye Surnadal kommune. Ålvundfjord krets som hadde 508 innbyggere, ble slått sammen med Sunndal kommune. Åsprong-Sandnes krets med 26 innbyggere ble slått sammen med Tingvoll kommune.
Åmli kommune i Aust-Agder er et typisk eksempel på en norsk landkommunes oppdeling og sammenslåing. Kommunen ble i 1908 delt i tre: Åmli, Gjøvdal og Tovdal. 59 år seinere, i 1967, var de samme kommunene igjen slått sammen til Åmli kommune. På disse årene hadde veiene blitt forbedret vesentlig, bilen var blitt allemannseie og folketallet i utkantkommunene var gått sterkt tilbake.
I årene 1962 til 1967 var det svært mange sammenslåinger. Toppåret var 1964, da ca. en fjerdedel av Norges kommuner ble lagt ned.
En annet viktig trekk var at det ble skapt store bykommuner som slukte omkringliggende landkommuner, blant annet for å lette byenes vekst. En strøm av protester reiste seg, men kommunene ble likevel slått sammen. Etter at Ålen og Haltdalen var slått sammen til Holtålen var det pr. 1. januar 1972 tilsammen 444 kommuner i Norge.
På 70-tallet ble noen få kommuner delt opp igjen eller skilt ut: Tolga-Os delt i Tolga og Os, Fron delt i Nord-Fron og Sør-Fron, Hole fra Ringerike, Eidfjord fra Ullensvang, Hornindal fra Stryn, Ørskog delt i (nye) Ørskog, Stordal og Skodje, Sula fra Ålesund, Sømna fra Brønnøy og Flakstad fra Moskenes.
Buvik-utvalget
På 1970-tallet var det få sammenslåinger, men på slutten av 80-tallet og tidlig på 90-tallet begynte man å slå sammen kommuner rundt de mellomstore byene. Buvik-utvalget la frem NOU 1986:7 med forslag til endringer i kommuneinndelingen for byområdene Horten, Tønsberg, og Larvik (Buvik I), og senere NOU 1989:16 om kommuneinndelingen for byområdene Sarpsborg, Fredrikstad, Arendal, Hamar og Hammerfest (Buvik II). Utredningene ble fulgt opp med flere stortingsvedtak om sammenslåing rundt byområder, til tross for massiv motstanden i flere av de involverte kommunene (se under). I etterkant av disse tvangsmessige sammenslåingene vedtok Stortinget i 1995 at kommuner ikke skal slåes sammen mot sin egen vilje.
Den økonomiske gevinsten var svært mager på kort sikt, så i tiden etter dette har det vært få sammenslåinger. Det ble diskutert i 2004 om en tredjedel av kommunene må slås sammen for å effektivisere driften, denne gangen basert på frivillighet.
Kommunesammenslåinger 1988–2013
Om slike sammenslåinger er det ellers å si at økonomisk gevinst er kun ett av mange mål på hvorvidt en sammenslåing er vellykket. Andre hensyn som spiller inn kan være ønske om en mer samordnet samferdselspolitikk i en verden hvor avstandene bare blir mindre og mindre. Mer samordnet praktisering av statlig initiert politikk kan også fremmes av sammenslåing. Det største problemet med sammenslåing synes å være folkelig motstand mot sammenslåing. Nordmenn er svært patriotisk innstilt til egen kommune og eget hjemsted.
1. januar 1988 ble Horten og Borre slått sammen til nye Borre kommune, med administrasjonsenteret i Horten. I ettertid ble det stor strid om kommunenavnet og krav om folkeavstemning. -Byen Horten var blitt slettet fra kartet. Den gav knapt flertall for Horten og fra 1. juni 2002 heter kommunen altså Horten. 1. januar 1988 ble Tønsberg og Sem slått sammen til nye Tønsberg kommune med administrasjonen i byen (Sem hadde også kommunehuset i Tønsberg!) Sammenslåingen skjedde uten konflikter. 1. januar 1988 ble Larvik slått sammen med Stavern, Tjølling, Brunlanes og Hedrum til nye Larvik storkommune, selv om kommunesammenslåingen var svært omstridt i omlandskommunene. Folkeavstemningen i Tjølling sa 16 % ja. 1. januar 1992 ble Sarpsborg slått sammen med Tune, Varteig og Skjeberg til nye Sarpsborg storkommune. Folkeavstemninger i de omliggende kommunene viste stor motstand: Tune 24,4 % ja, Varteig 11 % ja og Skjeberg 17 % ja. Det ble valgt en sentralstyrt kommuneorganisering (de omliggende kommunene ble 'slukt' av byen). 1. januar 1992 ble Hamar slått sammen med Vang i Hedmark, samt en mindre del av Ringsaker, til nye Hamar storkommune med administrasjonen i byen. Det var folkeavstemninger i omlandskommunene med stort flertall imot: Ringsaker 3,8 %ja, Vang 5 % ja og Løten 2,5 % ja. Vang ble likefullt innlemmet i storkommunen, mens Løten og det meste av Ringsaker forble selvstendige kommuner.