Skjellrustning

thumb|right|Dakisk skjellrustning fra Trajansøylen. Skjellrustning er en tidlig form for rustning som består av et stort antall små skjell eller plater som er festet på et underlag av tøy eller lær slik at de overlapper hverandre som takstein.Johan Nicolay (2008): Armed Batavians: Use and Significance of Weaponry and Horse Gear from Non-military Contexts in the Rhine Delta (50 Bc to Ad 450), Amsterdam University Press, ISBN 90-5356-253-2, ISBN 978-90-5356-253-6 Skjellrustning ble brukt av krigere og soldater og noen ganger til og med hester fra en rekke forskjellige kulturer. Mange forskjellige materialer har blitt brukt. Blant de vanligere er skjell av jern, bronse, rålær eller lær, men også cuir bouilli, horn og til og med armert kartong ha vært brukt. De forskjellige materialene reflekterer først og fremst tilgangen på råmaterialer. En rustning med forgylte skjell fra skjelldyr ble gitt til Kong Georg III av Det britiske ostindiske kompani i 1820.

Kjente typer skjellrustning Selv om mange kulturer har brukt skjellrustning er den særlig forbundet med området fra Midtøsten og østover.

Skyterne Skytere brukte nesten utelukkende skjellrustning. Til og med leggskinner, skjold og hjelmer var ofte konstruert av overlappende skjell.

Samaritanerne Samaritanene brukte skjellrustning også for hestene sine.

Romerne Romerne brukte skjellrustning kalt lorica squamata. En egen type med en ribbe langs hvert enkelt skjell og noen ganger festet til en brynje under ble kalt for «fjærrustning», lorica plumata og mest brukt for offiserer. En spesiell klasse kavalerister kalt katafrakter brukt av flere stridende parter i Midtøsten hadde både hester og ryttere dekket fra topp til tå i rustning, vanligvis skjellrustning.

Referanser

Litteratur Thordeman, Bengt (1941), «Stridsdräkten under forntid och medeltid«, i

Kategori:Rustning Kategori:Middelalderen Kategori:Klesdrakt i middelalderen Kategori:Militærhistorie i middelalderen