Presidentvalget i Estland 1992 ble holdt ved direkte valg søndag 20. september 1992, samme dag som parlamentsvalget. Dette var de første frie valgene i Estland etter oppløsningen av Sovjetunionen. De fleste russere i Estland hadde ikke stemmerett.
Ettersom ingen av presidentkandidatene fikk mer enn halvparten av stemmene i første valgomgang, ble det holdt en andre valgomgang i parlamentet, Riigikogu, mandag 5. oktober.
De som ønsket et oppgjør med sovjettiden samlet seg bak Lennart Meri, som ble valgt til Estlands president for en fireårsperiode.
Alle senere presidentvalg i Estland har vært holdt som indirekte valg i parlamentet.
Valgkamp Meningsmålingene viste at fungerende president Arnold Rüütel, tidligere formann i Det øverste sovjet i Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk, hadde støtte fra flest velgere, men ikke nok til et flertall. Han tilhørte valgforbundet «Trygt hjem», som for en stor del bestod av nomenklaturaen fra sovjettiden.
Lennart Meri, som hadde vært utenriksminister i overgangsregjeringen, ble støttet av av konservative og liberale partier i valgforbundet «Fedreland» samt av sosialdemokratene.
Professoren Rein Taagepera hadde levd i eksil i sovjettiden og stilte som presidentkandidat for Folkefronten. Taagepera tvilte på Rüütels demokratiske sinnelag, og han støttet Meri indirekte. Ved å tiltrekke seg en del av Rüütels velgere forhindret Taagepera at Rüütel fikk mer enn halvparten av stemmene i første valgomgang.
Det høyrenasjonale ERSP stod for en hard antikommunistisk linje og stilte med den tidligere dissidenten Lagle Parek som presidentkandidat.
Ytterligere to presidentkandidater ble foreslått, men ønsket ikke å stille, og en siste klarte ikke å samle nok velgererklæringer for å kunne stille.
Valgkampen handlet mye om «det gamle regimet» og kandidatenes integritet. Både Rüütel og Meri måtte svare på beskyldninger om forbindelser til KGB i sovjettiden, men en granskningskommisjon ledet av Endel Lippmaa fant ingen beviser mot noen av kandidatene.
Mange statsborgerskapssaker var fortsatt uavklart, så de færreste russere eller andre sovjetborgere som hadde kommet til Estland etter 1940 hadde stemmerett. De utgjorde en tredjedel av befolkningen. Heller ikke etniske estere som var født i eksil hadde stemmerett. Valget ble likevel gjennomført i ordnede og demokratiske former.
Den danske utenrikskorrespondenten Thomas Heine forklarte forskjellen i velgernes preferanser i presidentvalget og parlamentsvalget slik:
«Folk stemte på personen Arnold Rüütel, som tidlig stilte seg i spissen for den estiske selvstendighetskampen. Men i det parallelle parlamentsvalget ville bare få vite av hans bakgrunn, [valgforbundet «Trygt hjem»], som overveldende var basert på aldrende direktører for de statlige bedriftene […]»
Valgresultater Første valgomgang ble holdt som direkte valg den 20. september 1992:
Presidentkandidat Parti/blokk Stemmer # % Arnold Rüütel Valgforbundet «Trygt hjem» 195 743 41,8 Lennart Meri Valgforbundet «Fedreland» 138 317 29,5 Rein Taagepera Folkefronten 109 631 23,4 Lagle Parek Det estiske nasjonale uavhengighetspartiet 19 837 4,2Gyldige stemmer463 52898,9Blanke/ugyldige stemmer5 0771,1Totalt (valgdeltagelse 68 %)468 605100,0
Andre valgomgang ble holdt som indirekte valg i parlamentet den 5. oktober 1992:
Presidentkandidat Parti/blokk Stemmer Lennart Meri Valgforbundet «Fedreland» 59 Arnold Rüütel Valgforbundet «Trygt hjem» 31 Blanke/ugyldige stemmer 11
Referanser
Kategori:Valg i Estland Kategori:Valg i 1992 Kategori:1992 i Estland