Den anglo-normanniske invasjonen av Irland

thumb|upright=1.8|Ekteskapet mellom Strongbow og Aoife, maleri av Daniel Maclise (1854), representerer den normanniske erobringen av Irland og ekteskapet til den anglo-normanniske adelsmannen Strongbow med den irske prinsessen Aoife. Den anglo-normanniske invasjonen av Irland fant sted på slutten av 1100-tallet, da anglo-normannere gradvis erobret og skaffet seg kontroll over store deler av landet fra irene, som kongene av England deretter krevde suverenitet over, alt angivelig sanksjonert ved den pavelige bulle Laudabiliter. Ó Corráin, Donnchadh (2017): The Irish Church, Its Reform and the English Invasion, Four Courts Press, ISBN 978-1-84682-667-2 Johnston, Elva (29. juli 2017): «The Irish Church, Its Reform and the English Invasion review», The Irish Times. På den tiden var irsk-gælisk Irland sammensatt av flere kongedømmer, med en formell overkonge som hevdet autoritet over de fleste av de andre kongene. Den normanniske invasjonen var et vannskille i Irlands historie, og markerte begynnelsen på mer enn 800 år med direkte engelsk og senere britisk erobring og kolonialisme i Irland.

I mai 1169 gikk anglo-normanniske leiesoldater i land i Irland på forespørsel fra Diarmaid Mac Murchadha (Dermot MacMurragh), den avsatte kongen av Leinster, som søkte deres hjelp til å gjenvinne sitt kongedømme. De oppnådde dette i løpet av uker og angrep naboriker. Denne militære intervensjonen ble sanksjonert av kong Henrik II av England. Til gjengjeld hadde Diarmait sverget lojalitet til Henrik og lovet land og eiendommer til normannerne.

I 1170 var det ytterligere normanniske landganger, ledet av jarlen av Pembroke, Richard «Strongbow» de Clare. De erobret de viktige norrøn-irske byene Dublin og Waterford, og Strongbow giftet seg med Diarmaits datter Aoífe. Diarmait døde i mai 1171 og Strongbow gjorde krav på Leinster, som Diarmait hadde lovet ham, og i retten av sitt ekteskap. Ledet av overkongen Ruaidrí Ua Conchobair (Rory O'Conor), en koalisjon av de fleste av de irske kongedømmene, ble Dublin beleiret, samtidig som normannisk kontrollerte Waterford og Wexford også ble angrepet. Normannerne klarte imidlertid å holde det meste av sitt territorium.

I oktober 1171 gikk kong Henrik i land med en stor hær for å hevde kontroll over både anglo-normannerne og irene. Denne intervensjonen ble støttet av een katolske kirke, som så den som et middel til å sikre irsk religiøs reform, og en kilde til inntekter ved religiøse skatter. På den tiden var irske ekteskapslover i konflikt med de fra den bredere kirken, og den gregorianske reformen fra 1000-tallet var ikke fullstendig implementert i Irland. Henrik ga Strongbow Leinster som et len, erklærte de norrønt-irske byene for å være krongods, og arrangerte synoden i Cashel for å reformere den irske kirken. Mange irske konger underkastet seg også, sannsynligvis i håp om at han ville dempe normannisk ekspansjon, men Henrik ga det uerobrede kongeriket Mide (Meath) til Hugh de Lacy. Etter Henrik forlot Irland i 1172 fortsatte kampene mellom normannerne og irene.

Windsor-traktaten fra 1175treaty of Windsor, Oxford Reference anerkjente Henrik som overherre over det erobrede territoriet og Ruaidrí som overherre over resten av Irland, med Ruaidrí som også måtte sverge troskap til Henrik. Traktaten kollapset snart: Normanniske herrer fortsatte å invadere irske kongedømmer og irene fortsatte å angripe normannerne. I 1177 vedtok Henrik en ny politikk. Han erklærte sin sønn Johan for å være «Irlands herre» (det vil si at han gjorde krav på hele den irske øya) og autoriserte de normanniske herrene til å erobre mer land. Territoriet de hadde ble Lordship of Ireland, en del av det engelske Angevin-riket. Normannernes suksess har blitt tilskrevet militær overlegenhet og bygging av solide festninger i stein, mangelen på en samlet motstand fra irene og støtten fra den katolske kirken for Henriks intervensjon.Campbell, Kenneth L. (2013): Ireland's History: Prehistory to the Present. A & C Black. s. 59.

Bakgrunn På 1100-tallet var det irsk-gælisk Irland bygd opp av flere kongeriker, som hver omfattet flere mindre småkongedømmer. På toppen var overkongen, som mottok hyllest fra de andre kongene, men som ikke styrte Irland som en enhetlig stat, selv om den hadde en felles kultur og rettssystem. De fem havnebyene Dublin, Wexford, Waterford, Cork og Limerick var bebodd av norrøn-irere og hadde sine egne herskere eller ledere.

Normannerne hadde erobret England mellom 1066 og 1075, med alle jarledømmer deretter holdt av normannere, i likhet med alle bispedømmer etter 1096. Parallelt skapte Abernethy-traktaten et begrenset oppgjør mellom de normanniske erobrerne og kongeriket Skottland, med landområder i Cumbria byttet mot fred. I løpet av de følgende tiårene erobret normanniske herrer store deler av sørlige Wales og etablerte sine egne semi-uavhengige herredømmer der. Ifølge historikeren John Gillingham, etter den normanniske erobringen, oppsto en imperialistisk holdning blant Englands nye fransktalende herskerelite, og de kom til å se på sine keltiske naboer som mindreverdige og barbariske.Gillingham, John (2000): The English in the Twelfth Century. Boydell & Brewer Ltd.; s. 42–43, 145.

Tidlige normanniske kontakter thumb|Samtidig framstilling av Henrik II av England, fra Topographia Hibernica, ca. 1186–1188. Det er antatt at den felles hæren fra kongeriket Dublin og kongeriket Leinster i slaget ved Clontarf utenfor Dublin i 1014 kan ha inkludert tropper fra hertugdømmet Normandie.

Etter den normanniske erobringen av England i 1066, ble normannerne klar over rollen Irland spilte i å gi tilflukt og hjelp til deres fiender. Duffy (2014), s. 259. Blant annet flyktet en del av sønnene til Harold Godwinson til Irland etter slaget ved Hastings, og hadde mislykte forsøk på å invadere England i 1068 og 1069 med støtte fra den irske overkongen Diarmait mac Máel na mBó.Flanagan, Marie Therese ( 1997): "Irish and Anglo-Norman Warfare in Twelfth Century Ireland", Bartlett, Thomas; Jeffery, Keith, red.: A Military History of Ireland. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521415993; s. 59. Normannerne vurderte således også å invadere og erobre Irland. Duffy (2005), s. 15–16. Det er nedtegnet i Den angelsaksiske krønike at hvis Vilhelm Erobreren hadde levd i to år til (til 1089) «ville han ha erobret Irland ved sin klokskap og uten noen våpen».Duffy (2014), s. 260. Vilhelms sønn, Vilhelm Rufus, skal å ha sagt «For å erobre dette landet, vil jeg samle alle skipene i mitt rike, og vil lage en bro av dem å krysse over».

Det var kontakter mellom irerne og normannerne i god tid før 1169. Den normanniske adelsmannen av Pembroke, Arnulf de Montgomery, var svigersønnen til Muirchertach Ua Briain (Murtough O'Brien), konge av Munster og overkonge av Irland. De Montgomery og hans familie hadde gjort opprør mot Henrik I i 1100 og søkte irsk hjelp. De Montgomery giftet seg med Muirchertachs datter Lafracoth og fikk hjelp fra hans flåte, men ble likevel tvunget til å flykte til Irland i 1102. Den engelske krønikeskriveren Orderic Vitalis’ beretning sier at De Montgomery brukte troppene sine til å hjelpe Muirchertach i Irland og i håp om å etterfølge svigerfamilie som irsk konge, men måtte flykte etter at hæren hans vendte seg mot ham. William av Malmesbury uttalte at det var først etter at normannerne innførte en handelsembargo mot Irland at situasjonen stilnet og alliansen mellom Muirchertach og de Montgomery tok slutt. Duffy (2014), s. 263. I september 1155 holdt kong Henrik II av England et råd i Winchester. Ifølge krønikeskriveren Robert av Torigni diskuterte Henrik planer om å invadere Irland og gi det til broren William FitzEmpress som en adelig anskaffelse. Det anglo-normanniske presteskapet støttet forslaget sterkt. Planene ble dog til ingenting, angivelig på grunn av motstand fra moren hans, Maud av England (Matilda).Duffy, Seán (2007): «Henry II and England's Insular Neighbours», Harper-Bill, Christopher, red.: Henry II: New Interpretations. Boydell Press; s. 132–133.Martin, s. 56–57.

Allianse mellom Leinster og normannere Fra minst 1144 hadde kongen av Leinster, Diarmaid Mac Murchadha, vært på god fot med den framtidige Henrik II. Etter å ha blitt konge av England i desember 1154, hadde Henrik II alliert seg med Somerled, småkonge av Argyll på vestkysten av Skottland, og Muirchertach Mac Lochlainn, konge av Cenél nEógain, en gren av nordlige Uí Néill, for å legge press på den nye kongen av Skottland, Malcolm IV av Skottland.Martin, s. 62. Fruktene av denne alliansen fikk Malcolm til å avstå deler av Skottland til England i 1157 og slutte fred med Somerled i 1160. I Irland invaderte Muirchertach Mac Lochlainn kongeriket Bréifne, tvang Ruaidrí Ua Conchobair, konge av Connacht, til å underkaste og ga i 1161 Diarmaid Mac Murchadha østlige Mide.

I seks måneder i 1165 ble Dublinflåten, som var under kontroll av Diarmaid Mac Murchadha, brukt til å hjelpe Henrik IIs styrker i en mislykket krig i Nord-Wales.

Kirkens rolle

Noe av initiativet til politisk og militær intervensjon kom fra anglo-normanniske kirkeledere – spesielt Theobald av Bec, erkebiskop av Canterbury – som ønsket å kontrollere den irske kirken og fullt ut implementere de gregorianske reformene.Martin (2008), s. 57–60Crooks, Peter (2005): «Anglo-Irish Relations», Duffy, Seán, red.: Medieval Ireland: An Encyclopedia. Routledge; s. 27.Carpenter, David (2003): The Struggle for Mastery: Britain 1066–1284. Oxford University Press; s. 218–219. Irske kirkeledere hadde lovfestet reform, særlig ved synodene til Cashel (1101), Ráth Breasail (1111) og Kells (1152). Derimot var gjennomføringen av reformene imidlertid sakte og vanskelig. Det «ville kreve oppgivelse av trekk ved det irsk-gæliske samfunnet som gikk tilbake til førkristen tid og av praksis som hadde blitt akseptert i århundrer av kirken i Irland.» Disse omfattet holdninger til ekteskap, geistlig sølibat, sakramentsystemet og kontroll over kirkens landområder.

Ved synoden i Kells fikk kirken i Canterbury ikke igjennom sine krav om forrang over den irske kirken da pave Eugenius III som mente at den irske kirken kunne håndtere sine egne saker. Dette falt ikke i god jord hos det anglo-normanniske presteskapet i England. I 1155 gjorde Johannes av Salisbury, sekretær for erkebiskopen av Canterbury, og gode venner med den nylig valgte anglo-normanniske pave Hadrian IV (den første og eneste engelske pave i historie), en «ekstraordinær intervensjon» ved den romerske kurie. Han ba om normannisk engasjement i Irland for å reformere dets «barbariske og ugudelige» folk. Dette resulterte i den pavelige bulle Laudabiliter, som påsto å gi Henrik II pavelig myndighet til å gripe inn i Irland, for eksempel ved erobring.Martin, s. 58–59. Salisbury hadde blitt inspirert i sitt syn på irene av Livet til Malakias, «Den hellige Malakias av Armagh (~1094-1148)», Katolsk.noskrevet av en venn av Malakias av Armagh venn, Bernard av Clairvaux. Denne hagiografien, skrevet innen et år etter Malakias’ død i 1148, skildret irene, faktisk sterkt kristnet, i overdrevne ordelag som barbariske, bortimot hedenske og trengte reform. Den irske historiker Francis Xavier Martin har skrevet at Irland var «barbarisk» i Bernards øyne ettersom landet «hadde beholdt sin egen kultur og hadde holdt seg utenfor den latinske sekulære verden». Denne framstillingen av Irland og irere ble etablert som gjennomgående oppfatning i det meste av kristenheten i Europa.

Landgang i Irland 1169 thumb|«Henrik gir Dermod fullmakt til å innkreve styrker», fra A Chronicle of England (1864) av James Doyle.