Allen Davis (1929–2011) var en trener og leder i amerikansk fotball. Han var hovedeier og daglig leder for National Football Leagues (NFL) Oakland Raiders i 39 år, fra 1972 til hans død i 2011. Før han ble Raiders’ hovedeier var han også lagets hovedtrener fra 1963 til 1965 og deleier fra 1966 til 1971, begge posisjonene mens laget spilte i American Football League (AFL). Han var også AFLs kommissær i 1966.
Han er kjent for sitt motto, «Just win, baby», og ledet Raiders til å bli et av NFLs mest vellykkede og populære lag. Den største suksessperioden var på 1970- og 1980-tallet da de ofte nådde sluttspillet og vant tre Super Bowls. Han ble innlemmet i Pro Football Hall of Fame i 1992.
Davis var en aktiv borgerrettighetsforkjemper og nektet Raiders å spille i byer hvor fargede og hvite spillere måtte bo på forskjellige hoteller. Han var den første NFL-eieren i den moderne æraen til å ansette en farget hovedtrener (Art Shell), den første til ansette en kvinne i en lederstilling (Amy Trask), og den første eieren i NFL til å ansette en latinamerikansk hovedtrener (Tom Flores). Han er fremdeles den eneste personen i NFLs historie som har vært en assistenttrener, hovedtrener, general manager, kommissær og eier.
Tidlig liv Davis ble født i Brockton i Massachusetts. Davis’ far, Louis Davis, hadde forskjellige yrker i Massachusetts; etter å ha funnet noe suksess i klesproduksjon flyttet han til Brooklyn i New York i 1934 med konen Rose og de to sønnene Jerry og Allen. Louis Davis leide en leilighet i sjette etasje for familien på Utica Avenue, men takket være inntektene fra jobb kunne han betale for begge sønnenes skolegang gjennom college og kjøpe en bedre bolig i Atlantic Beach i New York. Selv om der har vært flere historier om at Louis Davis alltid støttet sin yngste sønn så lenge han ikke ble tatt eller trakk seg fra en konfrontasjon, kommer de fleste historiene fra Al Davis selv. Barndomsvenner beskrev ham som en som heller ville løse ting med ord enn med knyttnevene, og at han var ganske flink til nettopp dette. Den unge Als favorittidrett var basketball, og harn fikk et rykte for å spille hardt selv om han ikke hadde mest talent. Som ung hadde han bestemt seg for at han ville spille under trener Al Badain på Erasmus Hall High School, istedenfor å gå en skole nærmere sitt hjem. Selv om han bare var en reserve på skolelaget og fikk lite spilletid studerte han Badains trenerstil, og lærte mye av ham. Da Badain var syk på 1980-tallet sponset Davis en tur for Badain til vestkysten slik at han kunne se Raiders i Super Bowl, og nedbetalte sin gamle treners gjeld.
Til tross for at Davis ikke spilte en stor rolle for sitt lag i high school beskrev senere medieguider publisert av Raiders Davis som en stjerne i high school før disse påstandene ble dempet eller fjernet i senere utgaver etter at reportere undersøkte historien grundigere. Hans manglende erfaring innen amerikansk fotball gjorde ham til en av få hovedtrenere i NFL eller AFL som aldri hadde spilt i high school.
Davis fullførte high school i januar 1947 og registrert seg umiddelbart på Wittenberg College i Springfield, Ohio, da 17 år gammel. Skolen hadde rekruttert Davis, men tilbød ham ikke et idrettsstipend. Han tilbragte et semester der og spilte baseball mens han planla å gå over til et annet, mer anerkjent universitet. I midten av 1947 begynte han på Syracuse University. Selv om Davis skal ha prøvespilt for skolelaget endte han opp med å sitte på benken for baseballaget. Ut av frustrasjon gikk han over til Hartwick College, som også lå i delstaten New York, i 1948, men var tilbake på Syracuse ikke lenge etter. Til tross for manglende suksess på banen holdt han seg med idrettsutøvere, som ofte antok at han også var en idrettsutøver som spilte for et annet lag. Han klarte heller ikke få en plass på baskebtallaget, men endte opp med å interessere seg for strategien i amerikansk fotball og var ofte tilstede under lagets treningsøkter frem til hovedtreneren ble mistenksom over at Davis alltid tok notater og kastet ham ut. Davis tok også kurs i amerikansk fotballs strategi avholdt av assistenttrenerne, som vanligvis kun ble tatt av spillere.
Tidlig trenerkarriere College Da han søkte på jobbet introduserte han seg selv som «Davis fra Syracuse»", trolig i håp om å bli blandet med George Davis, en halfback for skolelaget. Han fikk avslag på Hofstra University og fra Bill Altenberg, athletic director på Adelphi University (begge på Long Island), og tok deretter kontakt med Adelphis president. Det er ukjent nøyaktig hva som foregikk mellom de to; biografen Mark Ribowsky foreslo at Davis brukte en kombinasjon av «bløffing og lyging,» men en halvtime etter Davis hadde forlatt Altenbergs kontor fikk han en telefon fra presidenten om at han hadde en ny trener.
Militærtjeneste Etter å ha fullført mastergraden sin ble Davis i 1952 vervet til USAs hær. Han sikret seg tidlig en stilling tilknyttet en PR-avdeling nær Syracuse og siktet seg inn på en trenerstilling for et av hærens fotballag. General Stanley Scott på Fort Belvoir i Virginia ansatte Davis som fotballtrener for sitt lag i 1953. Amerikansk fotball i militæret ble på den tiden tatt veldig alvorlig; lagene hadde flere stjernespillere fra college som allerede var draftet og hadde ofte treningskamper mot lag i National Football League. Davis var trener for Fort Belvoir, sør for Washington, D.C., gjennom åtte seiere, to nederlag og en kamp som endte uavgjort, men fikk ikke spille i Poinsettia Bowl i San Diego etter et nederlag i sesongens siste kamp mot Quantico Marine Base. Med graden Private First Class endte han ofte opp med å være trener for spillere med høyere grad, inkludert offiserer. Mot slutten av 1952 måtte han vitne foran en kongresskomité som undersøkte hvorvidt idrettsutøvere ble beskyttet av militæret. Selv om størsteparten av Davis’ lag ble sendt til Koreakrigen forble han selv på Fort Belvoir frem til han ble dimittert i 1954. Som trener i hæren solgte Davis speiderinformasjon om sine spillere til lag i NFL. En av lederne i NFL som kontaktet Davis var Los Angeles Rams’ Pete Rozelle, men ettersom Rozelle ikke hadde fått et budsjett delte ikke Davis informasjon med ham.
Talentspeider og collegetrener Etter militærtjenesten giftet Davis seg med forloveden Carol Sagal i en synagoge i Brooklyn; paret kjøpte sitt første hjem i Atlantic Beach, nær Davis’ foreldre. I ett år jobbet han frilans som talentspeider for Baltimore Colts i NFL. Han hadde omfattende kunskap om spillere han hadde hatt i sin spillerstall eller spilt mot, og tilbød Colts råd om hvem de burde tilby kontrakter eller drafte etter de fullførte militærtjenesten. Davis forsøkte bygge en relasjon med Colts’ hovedtrener Weeb Ewbank i et håp om at Ewbank kunne skaffe ham en trenerjobb, noe som endte opp med å lønne seg i januar 1955 da Davis ble ansatt av The Citadel i Sør-Carolina som en assistenttrener under hovedtrener John Sauer. Militærakademiet hadde tapt hver eneste kamp året før, og forrige hovedtrener John McMillan hadde fått sparken etter to sesonger. I et intervju sa Davis at han ville klare å overtale menn fra småbyer til å gå på The Citadel, som ofte hadde hatt problemer med å rekruttere stjernespillere på grunn av de strenge reglene på universitetet. Han fant suksess i rekrutteringen, selv om ikke alle han hentet inn ble værende etter treningsleiren på Parris Island.
Under kamper holdt Davis seg i presseboksen og valgte plays som vanligvis ble godkjent av Sauer uten endringer. Citadel overrasket ved å starte sesongen med fem seiere på seks kamper, men tapte de tre neste og endte seriespillet 5–4. Davis fikk mye av æren for lagets suksess, men Sauer mislikte at Davis hele tiden prøvde å reklamere for seg selv. I 1956 endte laget sesongen 3–5–1. Sauer sa opp ette sesongen; Davis forsøkte uten hell å sikre stillingen som hovedtrener før han også sa opp; Ribowsky fant eksempler på anklager om betalinger og andre fordeler til spillere som brøt NCAAs regler; han skrev også at Davis forsøkte å presse professorer til å endre karakterene slik at spillerne kunne oppnå kravene for å spille. Innen han forlot The Citadel hadde Davis allerede sikret seg en ny jobb, på University of Southern California (USC) i Los Angeles.
Davis drev effektiv rekruttering som assistenttrener på USC. Han inviterte Angelo Coia til Los Angeles Coliseum en kveld, og da lysene begynte å bli slukket ba han studenten se for seg at han spilte foran 100 000 tilskuere. Coia spilte for USC og jobbet senere i Raiders’ administrasjon. Da Davis ankom skolen var USC på prøvetid etter å ha latt tidligere spillere gi penger til aktive spillere, og hadde ikke hatt lov til å spille i et Bowl Game etter 1956-sesongen; disse sanksjonene var et hinder for Davis i hans to første sesonger på USC i 1957 og 1958, da laget hadde et sammenlagresultat på 5–14–1. Hovedtreneren Don Clark endte opp med å lene seg på Davis. De to hadde et håp om sikre conference-tittelen i 1959 og spille i Rose Bowl, men i april 1959 ble USC igjen sanksjonert av NCAA, da for å ha overtalt rekrutter som allerede hadde signert med andre skoler bryte sine intensjonsavtaler. Uten å få noe TV-tid vant USC lagets åtte første kamper før de tapte mot UCLA og Notre Dame. Til tross for nederlagene vant laget Pacific Coast Conference, men fikk ikke spille i Rose Bowl på grunn av sanksjonene. Clark sa opp etter sesongen; selv om Davis var en av kandidatene for stillingen endte den opp med å gå til en annen assistenttrener i John McKay, som valgte å ikke beholde Davis i trenerstallen.
Assistenttrener for Chargers Davis hadde møtt Los Angeles Rams’ trener Sid Gillman i Atlantic City under en trenerkonferanse; NFL-treneren hadde vært imponert over at Davis satt på første rad, tok notater og stilte flere spørsmål etter presentasjonen. Gillman fikk sparken etter 1959-sesongen, men ble ansatt av Los Angeles Chargers i American Football League (AFL) før debutsesongen i 1960. Han ansatte Davis som backfield coach i en trenerstall som inkluderte fremtidig Hall of Famer Chuck Noll og fremtidig hovedtrener i AFL og general manager i NFL Jack Faulkner. Gillman sa senere at han ansatte Davis både på grunn av hans suksess som trener og rekrutterer, og fordi «Al hadde en evne for å fortelle folk akkurat det de ville høre. Han var svært flink til å overtale.»
AFL hadde regler som skulle sørge for mye scoringer. I senere år hintet Davis mot at han hadde utformet Chargers’ angrep, eller i det minste fortjente noe av æren for det, som ergret Gillman. Laget fant tidlig suksess med divisjonstittelen i AFL Western Division i 1960 og 1961, men tapte mot Houston Oilers i AFL Championship Game begge årene. Med skrantende økonomi på grunn av lave tilskuertall i det massive Los Angeles Coliseum flyttet laget til San Diego i 1961. I 1962 vant laget kun fire av sesongens 14 kamper.
En av spillerne som Davis anbefalte til Chargers og som ble signert var wide receiver Lance Alworth fra Arkansas, som ble draftet av San Francisco 49ers i første runde av NFLs draft i 1962. Davis, som ikke ville gi 49ers sjansen til å signere ham, løp på banen etter Alworths siste kamp i college, Sugar Bowl 1962, og fikk ham til å signere en kontrakt under målstengene mens 49ers’ hovedtrener Red Hickey så på fra tribunen. Davis sa senere at «jeg visste jeg ikke kunne la Alworth gå i garderoben.» I 1978 valgte Alworth Davis til å introdusere ham under innlemmelsen hans til Pro Football Hall of Fame i Canton i Ohio.
Første periode med Raiders Bakgrunn og ansettelse Tidlig i 1962-sesongen hadde Davis en prat med Oakland Raiders’ eier F. Wayne Valley om jobben som hovedtrener, men Davis var for tiden ikke interessert. Etter at laget hadde en katastrofal 1962-sesonge hvor de tapte 13 kamper på rad før de slo et Boston Patriots som ikke lenger hadde en sjanse på å nå sluttspillet var valley ute etter å erstatte hovedtrener Red Conkright.