miniatyr|Stortingsmelding nr 85 (1951) Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge, eller bare Nord-Norgeplanen, var et program for å fremme industriutvikling i Nord-Norge etter at gjenoppbyggingen etter andre verdenskrig var over. Programmet gjaldt for årene 1952–1960. (2021)
Utbyggingsprogrammet ble igangsatt av myndighetene og basert på tre virkemidler: Utbyggingsfondet for Nord-Norge skulle tilføre kapital. Det ble innført egne regler for skatt og avskrivning for regionen. Det kom ekstra bevilginger over statsbudsjettet til kraftutbygging, kommunikasjoner og bedre yrkesutdannelse.
Etter andre verdenskrig ble Nord-Norge omtalt som en «tilbakeliggende landsdel» med mindre verdiskaping og dårligere levestandard enn landet for øvrig. Landsdelen hadde lite utbygget industri og dårlig teknisk infrastruktur. De viktigste næringsveiene hadde mange sysselsatte, men kastet for lite av seg. Det generelle utdanningsnivået var lavt.
Regjeringen anså på slutten av 1940-årene industrialisering og modernisering av Nord-Norge «ikke bare som en stor nasjonal oppgave og plikt, men som et tiltak av betydning for den vestlige verden […].» Utbyggingsprogrammet bygde på keynesiansk makroøkonomisk tenkning. Programmet skulle fremme næringer som landsdelen hadde naturlige forutsetninger for: Kraftkrevende industri, fiskeforedling og metall- og mineralutvinning. Det var viktig at investeringene skulle føre til økt eksport. Programmets overordnede mål var økt produktivitet og redusert arbeidsløshet, samt å redusere fraflyttingen fra landsdelen.
I Nord-Norge ble omveltningene store da folk i løpet av en generasjon fikk tilnærmet samme velstand som folk sør i landet. Tradisjonell husholdningsøkonomi, som fortsatt i 1945 styrte arbeids- og familiestrukturer, ble drastisk endret, og i 1970 var det tradisjonelle livet så godt som forsvunnet. Utbygging og mangfoldiggjøring av velferdstjenester, aviser, radio og infrastruktur var noe som på kort tid omformet landsdelen. Storsamfunnets normer og verdier fikk gjennomslag, mens det lokale og særegne gradvis ble visket ut. Da den store etterkrigsgenerasjonen ble voksne sist i 1960-årene, kom en motkulturell reaksjon. De var kritiske til foreldregenerasjonens livsform, de problematiserte forskjellene i velstandsutvikling mellom by og land, og de var skeptiske til de sosiale kostnadene som de hurtige strukturendringene hadde ført med seg. Sosiologen Ottar Brox' (1932–2024) bok, Hva skjer i Nord-Norge (1966), blitt stående som det klassiske bidraget til en kritisk gjennomgang av Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge.
Bakgrunnen for utbyggingsprogrammet mini|Hamningberg i Finnmark ble fraflyttet i 1965, etter at myndighetene ikke ville bevilge penger til havn. Rett etter andre verdenskrig ble Nord-Norge omtalt som en «tilbakeliggende landsdel», spesielt i regjeringen og blant økonomer i departementene. Til disse uttalelsene fantes statistikk og analyser som underbygget påstandene om at inntekter og levekår nordpå var dårligere enn i resten av landet. Den rådende oppfatningen var at Nord-Norge hadde lite utbygget industri og høyproduktive næringer, mens landbruk og fiskeri hadde alt for mange sysselsatte med for lav produktivitet. I tillegg var kraftforsyningen mangelfull, veier og havner var dårlige eller fraværende, bankene var for små og det manglet yrkesskoler, samt at kompetansenivået generelt var lavt. På den positive siden var myndighetene optimistiske med tanken på å utvikle landsdelen.
Et prosjekt i USA, som sosialøkonomen Knut Getz Wold (1915–1987) og andre norske toppbyråkrater hadde latt seg inspirere av, var utbyggingen som Tennessee Valley Authority (TVA) hadde stått bak. Her hadde det offentlige gått inn med støttetiltak for kraftutbygging og andre tiltak for økonomisk forbedring i et område med tre millioner innbyggere. I Nord-Norge var det også store vannkraftresurser som kunne bygges ut og brukes som innsatsfaktor til industri. Med en planmessig tilnærming og med statens hjelp så en for seg at noe lignende måtte være mulig nordpå. I Arbeiderpartiets valgprogram for 1949 var slike planer beskrevet. Tilbakeliggende landsdeler skulle trekkes med i utviklingen ved «aktiv inngrep og ledelse fra statens side», stod det i Utbyggingsprogrammet.
Allerede i de første årene etter andre verdenskrig tok staten på seg en stor rolle i industrialiseringene av Nord-Norge da det store jernverket i Mo i Rana ble oppført. Andre statlige initiativer var moderne fiskeforedlingsanlegg med et nettverk av bedrifter i Nord-Troms og Finnmark, kjent som FINOTRO (Finnmark & Nord-Troms Fiskeindustri).
Problemet Nord-Norge Redaktør i Narvik-avisen Fremover, Georg Rokkan (1889–1959), skrev i 1930-årene om «Statens knugende hånd over Nord-Norge», og mente da konsekvensen av den harde sparepolitikken som de borgerlige partiene førte, hadde gått hardt utover økonomien i Nord-Norge. Kriseforliket i 1935 mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet ga et regimeskifte over til den såkalte Nygaardsvold-sosialismen. Denne offentlige politikken fikk da en sterk stilling nordpå, i en tid hvor landsdelen var preget av å være underutviklet og preget av naturalhusholdning. Politikken integrerte Nord-Norge i den kapitalistiske markedsøkonomien. Særlig var utbygging av infrastruktur viktig og politikken ga en form for «hjelp til selvhjelp» ved å stimulere til egenaktivitet, som statsviter Erik Oddvar Eriksen uttrykker det. En annen konsekvens var at makten til nessekongeene og sørnorske handelsmenn ble svekket. Offentlige initiativer som råfiskloven, meieriorganisasjonene og kredittinstitusjoner (banker) ga mulighet for folkelig innsats og innovasjon, det samme med samvirkeorganisasjonene. Dette var enkle midler, med liten statlig innsats, for å stimulere den tradisjonelle selvhjelpskulturen som fantes.
Byråsjef og sosialøkonom Olaf Marcelius Grønaas (1905–1986) holdt en tale i Bodø den 7. august 1947 for næringslivsledere, politikere og organisasjonsfolk. Selv var Grønaas utflyttet nordlending med stilling som byråsjef i Fiskeridepartementet. Han uttalte blant annet:
«Vi nordlendinger har jo av og til den følelsen at mange betrakter oss som noen stakkarer som man må hjelpe så godt man kan[,] og man får ofte den følelsen at vi lever på bidrag fra det øvrige land. Vi for vår del har derimot det bestemte inntrykk […] at det er vi i Nord-Norge som yder mer til det øvrige land enn vi får. Vi reson[n]erer som så at vi har råstoffene og naturherlighetene[,] og at fordelen ved utnyttelsen herav i stor utstrekning kommer det øvrige land tilgode. Vi mener derfor at vi har berettiget krav i mange henseende når det gjelder opphjelp av landsdelens industri og næringsliv, slik at levestandarden kan stige. Materiell fremgang for Nord-Norge vil også indirekte medføre fremgang for det hele land. Herom kan det ikke være tvil.»
Historiker Harald Rinde mener at Grønaas uttrykte oppfatninger som var utbredt i regjeringsapparatet og i den samfunnsinteresserte eliten i Nord-Norge. Selv om noen nok tvilte på at dette var hele sannheten, mente mange at Nord-Norge hadde blitt forsømt av de sentrale myndighetene. Hensikten med møtet var å diskutere hva som kunne gjøres i landsdelen for å kunne forbedre forholdene. Deltagerne på møtet ble enige om at det skulle stiftes et studieselskap for å arbeide for utvikling i landsdelen.
Studieselskapet for nord-norsk næringsliv mini|Kvinner arbeider på en åker i Tysfjord. Mye tungt manuelt arbeid ble utført i Nord-Norge, noe sosialøkonomer påpekte ga lav avkastning. Studieselskapet for nord-norsk næringsliv ble stiftet i 1947, og ble en pådriver for modernisering av Nord-Norge. Selskapet fikk bred oppslutning fra hele landsdelen, med både enkeltpersoner og organisasjoner som medlemmer. De viktigste oppgavene selskapet tok på seg var utredninger, opplysningsarbeid og bedriftsutvikling.
Studieselskapet hadde fra 1949 som formål å få til en omlegging av næringslivet i Nord-Norge. Selskapet påpekte Nord-Norges svakheter som mangel på kapital, svakt utbygget elektrisk kraft, dårlige kommunikasjoner og lavt kunnskapsnivå. Mye av dette skyldtes lavproduktive næringer som jordbruk og fiske, og at det var lite handel, industri og sjøfart.
Studieselskapet stod bak en utredning med tittel Problemet Nord-Norge (1948), der en forsøkte å regne ut Nord-Norges andel av landets nasjonalprodukt i 1938. Nasjonalproduktet per innbygger ble funnet til å være halvparten av det det var i Sør-Norge. Utredningen pekte på at løsningen på lang sikt for landsdelen var en omlegging av næringslivet, med overgang til kapitalintensive næringer som industri, handel og sjøfart.
Utbyggingsprogrammets oppbygging mini|Narvik med rådhuset i bakgrunnen. Narvik var et at de utpekte vekstsentra i Nordland og fikk et moderne bysentra etter ødeleggelsene under andre verdenskrig.
Gerhardsen-regjeringen anså på slutten av 1940-årene utbyggingen av Nord-Norge «ikke bare som en stor nasjonal oppgave og plikt, men som et tiltak av betydning for den vestlige verden som samarbeider gjennom Organisasjonen for europeisk økonomisk samarbeid i Paris og Atlantpaktorganisasjonen.» Statsminister Einar Gerhardsen (1897–1987) hadde informert den amerikanske presidentens spesialrådgiver for internasjonalt økonomisk og politisk samarbeid om at regjeringen ville sette i verk et slikt utbyggingsprogram.
Fra 1952 da utbyggingsprogrammet skulle gjelde, var allerede boliger og forretninger gjenoppbygget etter ødeleggelsene under andre verdenskrig. Fiskerinæringen og annen industri var også kommet på fote. Samtidig var det gjort noen investeringer i kraftforsyningen.
Fra de første etterkrigsårene og frem til Utbyggingsprogrammet ble utarbeidet, skjedde en endring i synet på hvilke interesser som skulle drive frem industrialiseringen. Rett etter krigen ble det satset på tungindustri og direkte statlig engasjement. Med utbyggingsprogrammet gikk bort fra denne linjen og ville heller stimulere privat kapital og styre økonomien indirekte, blant annet påvirket av den borgerlige opposisjonens motvilje og motstand fra næringslivet selv. De borgerlige partiene påvirket også at programmet ble utvidet til å omfatte primærnæringene, kraftutbygging, kommunikasjoner og yrkesutdanning. Programmet baserte seg mye på at keynesiansk makroøkonomi og infrastrukturbygging skulle sørge for industrietableringer. Bak dette lå en endring av Arbeiderpartiets partiprogram som la vekt på vekst og modernisering.
Overordnede målsetninger mini|Norsk Jernverk i Mo i Rana og andre virksomheter i regionen var bedrifter som kom i gang helt eller delvis ved myndighetenes initativ.
Utbyggingsprogrammet ble beskrevet i Stortingsmelding nummer 85, utgitt i 1951. Programmet skulle stimulere til igangsetting av private bedrifter. Kraftutbygging, forbedrede kommunikasjoner og yrkesopplæring skulle være ansvarsområder for det offentlige. Programmet skulle konsentreres om de deler av næringslivet i landsdelen som de naturlige betingelsene lå til rette for: kraftkrevende industri, fiskeforedling og metall- og mineralutvinning. Spesielt var det viktig at det offentliges investeringer skulle føre til økt eksport, selv om også hjemmemarkedet skulle prioriteres. Til det siste anså en at småindustri, jordbruk og delvis fiskeforedling hadde en rolle.
Utbyggingsprogrammet forutsatte at private bedrifter skulle stå for mesteparten av økningen av industriproduksjonen. Det offentlige skulle bidra med finansiering og stimulering av næringslivet med særskilte skattebestemmelser og fordeler. Det offentlige skulle ta oppgaven med utbygging av elektrisk kraft, enten med direkte finansiering eller støtte. Statlige bedrifter var bare noe som skulle etableres i begrenset omfang. Programmets overordnede mål var økt produktivitet og forbedret arbeidstilbud. Arbeidstilbudet skulle forbedres for å redusere arbeidsløsheten, både den permanente og sesongvise. Et annet viktig formål var å begrense utflyttingen fra landsdelen.