Karl III Johan i Norge, Karl XIV Johan i Sverige, opprinnelig Jean Baptiste Bernadotte (1763–1844) var en fransk soldat, offiser og senere konge av Sverige og Norge fra 1818 frem til sin død. Som norsk konge brukte han sitt ordenstall i den svenske kongerekken, Karl XIV Johan, og ble aldri kalt Karl III Johan.
Bernadotte vervet seg som menig soldat i den franske hæren i 1780. Etter en lengre periode som underoffiser avanserte han raskt under den franske revolusjonen og ble general i 1794. Han utmerket seg ved flere slag og felttog og var i en kort periode også Frankrikes krigsminister. Etter flere års opposisjon mot Napoléon Bonaparte ble de i 1804 forsonet og Bernadotte ble utnevnt til marskalk, landets høyeste offiserstittel.
Bernadotte ble i 1810 valgt av Sveriges riksdag som svensk tronfølger, og under navnet Karl Johan tok han raskt over som reelt statsoverhode, da den regjerende kongen Karl XIIIs helse var dårlig. Karl Johan var valgt i håp om at han kunne styrke forbindelsene med Frankrike og gjenerobre Finland, som var avstått til Russland i 1809. Han la om den svenske utenrikspolitikken og ledet Sverige inn i allianse med Russland og Storbritannia mot Frankrike. Som belønning for å gå imot Napoléon Bonaparte fikk Sverige løfte om å få Norge som kompensasjon for tapet av Finland. I 1813 ledet Karl Johan koalisjonens nordarmé i den sjette koalisjonskrigen. Etter seier mot franske styrker i slaget ved Leipzig tvang han Danmark til å avstå Norge ved Kielfreden. Til tross for sin stilling som svensk tronarving arbeidet Karl Johan for og håpet på en rolle i Frankrike etter Napoléon Bonaparte, noe hverken det franske folk eller koalisjonspartnerne ønsket. Etter invasjon i Norge sensommeren 1814 inngikk partene våpenstillstand. I Mossekonvensjonen anerkjente Karl Johan den norske 17. mai-grunnloven, mens kong Christian Frederik godtok å abdisere og la landet gå inn i en personalunion med Sverige.
Ved Karl XIIIs død i februar 1818 ble Karl Johan konge av både Sverige og Norge. I Sverige arbeidet han for å bedre landets økonomi. Den ble fundert ved balansering av budsjett og nedbetaling av statens utenlandsgjeld, samtidig som store infrastrukturprosjekter som Göta kanal ble gjennomført. Overfor Norge forsøkte Karl Johan gjennom amalgamasjonspolitikken å få landet tettere knyttet til Sverige, men hans utspill ble i stor grad avvist av det norske Stortinget. Utenrikspolitisk forlot han «1812-års politikk» og sørget for at Sverige og Norge skulle være alliansefrie i fred og nøytrale i krig. Karl Johan styrte ganske egenrådig i Sverige, og utover i 1830-årene ble han sterkt kritisert av en liberal opposisjon. Mot slutten av sitt liv ga han mer etter for opposisjonens krav, og ved hans død ble det sørget både i Sverige og Norge.
Bakgrunn og oppvekst
Jean-Baptiste Bernadotte ble født 26. januar 1763 i Pau, provinshovedstaden i den tidligere provinsen Béarn i den sydvestlige delen av Kongeriket Frankrike som yngst av fem søsken. Foreldrene var Jean Henri Bernadotte og Jeanne de Saint-Jean.Alan Palmer 1992, s. 22Erik Bjørnskau 1999, s. 26-29 Han ble født for tidlig, og foreldrene fikk ham derfor døpt allerede dagen etter. Han het opprinnelig Jean Bernadotte, men ble også kalt Baptiste siden han var oppkalt etter Johannes Døperen. Kort etter fødselen ble han sendt til en amme noen kilometer fra Pau og ble der i ett år.Erik Bjørnskau 1999, s. 31-34 Bernadotte skal ha hatt et kjølig forhold til sin mor, og etter at han forlot barndomshjemmet for å bli soldat, besøkte han hjemstedet kun én gang.
Faren Jean Henri Bernadotte var sakfører (fransk: procureur au sénéchal, anklager) ved en av domstolene i Béarn. Han hadde så dårlig betalt at han muligens ikke fikk råd til å gifte seg før han var 43 år gammel,Torvald T:son Höjer 1939, s. 3 og han døde rett etter Jean Baptiste hadde fylt 17 år.Alan Palmer 1992, s. 24-25
Jean Baptiste Bernadotte fikk antakelig undervisning i et lokalt benediktinerkloster, men en del av utdannelsen kan han også ha fått hjemme, noe som ikke var uvanlig på den tiden. Han begynte i 15-årsalderen som lærling med arbeid som skriver hos en ansett lokal jurist, Jean Pierre de Batsalle.Torvald T:son Höjer 1939, s. 5
Tidlig karrière Menig og underoffiser
Jean Henri Bernadotte døde den 31. mars 1780 og etterlot familien i en anstrengt økonomisk situasjon.Torvald T:son Höjer 1939, s. 6-7 Den 3. september 1780 vervet Bernadotte seg som menig i regimentet Royal-La Marine.Alan Palmer 1992, s. 26 Styrken var spesielt beregnet for bruk i koloniene og ved havner.Torvald T:son Höjer 1939, s. 9 Grunnutdannelsen fikk han i Collioure i Roussillon, og han tilbrakte deretter halvannet år i tjeneste på Korsika.Alan Palmer 1992, s. 27 Etter et lengre opphold hjemme av helsemessige grunner fra høsten 1782 til våren 1784Alan Palmer 1992, s. 28 fulgte han regimentet til nye garnisonsbyer – blant andre Besançon, Grenoble, Vienne, Marseille og Saint-Martin-de-Ré.Alan Palmer 1992, s. 29
Jean Baptiste Bernadotte avanserte fra grenader til korporal den 16. juni 1785 og ble sersjant samme høst. I 1784 fikk regimentet en ny oberst og øverstkommanderende, som merket seg Bernadotte og ga ham flere oppgaver. Han fikk blant annet ansvar for drilling av nye rekrutter, utlevering av uniformer og instruksjon i fekting.
I 1788 var Bernadottes regiment stasjonert i Grenoble. Det ble utkommandert for å hindre protester på den såkalte taksteinsdagen 7. juni 1788.Alan Palmer 1992, s. 30-32 Bernadotte var nettopp blitt utnevnt til sergent-major (høyere underoffisersgrad), og dette var første gang han ledet en styrke i angrep. Opptøyene han befant seg i ble i ettertid vurdert som en av gnistene som førte til den franske revolusjon. Hans bataljon ble våren 1789 forflyttet først til Avignon, deretter sommeren 1789 til det urolige Marseille, landets tredje største by, som var preget av revolusjonær stemning.
Bernadotte ble adjudant 7. februar 1790, på den tiden den høyeste underoffisersgraden i den franske hær.Torvald T:son Höjer 1939, s. 13 Der hadde hans videre avansement stoppet – han kunne maksimalt ha blitt kapteinTorvald T:son Höjer 1939, s. 8 – om ikke den franske revolusjonen hadde brutt ned skillet som i 1783 ble satt mellom underoffisers- og offisersgradene.
I løpet av sin tjeneste som underoffiser hadde Jean Baptiste Bernadotte ved adskillige anledninger vist initiativ. Etter i 1790 å ha blitt stasjonert i Marseille, støttet han sin sjef, Louis de Merle, marki d'Ambert, i en konflikt med lokale myndigheter. Bernadotte reddet ham muligens fra en mobb.Torvald T:son Höjer 1939, s. 14Alan Palmer 1992, s. 34-36 Under regimentets opphold i den lille byen Lambesc nær Marseille skal Bernadotte takket være sin veltalenhet ha klart å forhindre at soldatene gjorde mytteri. Hendelsen skal ha funnet sted i en nedlagt kirke, der noen kompanier hadde sitt losji; Bernadotte skal ha gått opp på prekestolen og holdt en straffepreken for oppviglerne, som deretter avbrøt mytteriforsøket.Alan Palmer 1992, s. 36-38Torvald T:son Höjer 1939, s. 15 Episoden er uklar og omstridt, men det synes som Bernadottes regiment var mindre utsatt for desertering enn andre tilsvarende enheter i denne perioden.
Sommeren 1790 ble Bernadottes regiment flyttet til Île d'Oléron utenfor byen Rochefort.Torvald T:son Höjer 1939, s. 16 I april 1791 ble bataljonen sendt videre til Île de Ré, hvor han tjenestegjorde ett år.
Offiserstiden
I slutten av mars 1792, etter 12 års tjeneste i regimentet Royal-La Marine, ble Bernadotte utnevnt til løytnant og beordret til 36. regiment, stasjonert i Saint-Servan i Bretagne. Kort etter ble hans regiment beordret til den franske Rhin-arméen ved fronten i øst. Mens regimentet marsjerte østover gikk revolusjonen over i en ny fase, og politiske kommissærer ble utnevnt for å kontrollere armeen.Alan Palmer 1992, s. 40-41 Etter den franske seieren i slaget ved Valmy ble Bernadottes regiment stasjonert vinteren over i Bingen am Rhein. Våren 1793 gikk prøyssiske styrker på offensiven og krysset Rhinen, og de franske styrkene var hardt presset.Alan Palmer 1992, s. 42-43 Med Spanias inntreden i krigen fryktet Bernadotte for Pau og prøvde forgjeves gjennom broren å bli overflyttet til den franske Pyrené-armeen. I et brev til broren beskriver Bernadotte hvordan han avverget panikk blant frivillige ved et østerriksk motangrep ved Rülzheim, sør for Speyer i mai 1793.
Dette var den første av en rekke situasjoner hvor Bernadotte klarte å hindre panikk og oppildne troppene.Torvald T:son Höjer 1939, s. 19 Han utmerket seg i kampene og steg raskt i gradene.Årene 1793–1794 var kritiske for den franske revolusjonen, ettersom en rekke erfarne offiserer flyktet, mens landet ble angrepet fra flere sider. Det var svært gode avansementsmuligheter for de offiserer som utmerket seg på slagmarken, som Bernadotte. Se: Torvald T:son Höjer 1939, s. 27 Etter kampene ved Speyer og Mainz ble han i juli 1793 utnevnt til kaptein,Alan Palmer 1992, s. 44-45 og i august tre uker senere ble han av soldatene i regimentet stemt frem til graden oberstløytnant. Avansementet ble først bekreftet av krigsministeriet året etter, og den 8. februar 1794 ble han bataljonssjef.Torvald T:son Höjer 1939, s. 22 Forfremmelsen skjedde mens Bernadottes 36. regiment var på marsj fra Rhinen mot kysten av Belgia. De kjempet mot britiske styrker ved Wervik og Menen og truet med å avskjære britene fra deres base ved Oostende.
Bernadotte avanserte til oberst den 4. april 1794 og fikk kommando over 71. halvbrigade (fransk: demibrigade, en sammensatt brigade hvor halvparten var profesjonelle og halvparten frivillige), et resultat av krigsminister Lazare Carnots reformer. Bernadottes styrke ble overført til Sambre- og Meuse-arméen. De første trefningene gikk dårlig, og Bernadotte måtte oppildne sine menn da de begynte å flykte for fienden.
miniatyr|Den strategiske situasjonen i Europa i mars 1796, Bernadottes styrker var underlagt Sambre- og Meuse-arméen ved Jean-Baptiste Jourdan og forlagt i Boppard.Torvald T:son Höjer 1939, s. 62
Bernadottes styrker utmerket seg særlig ved det avgjørende slaget ved Fleurus den 26. juni 1794, hvorpå han «for tapperhet og lysende bragder» på general Jean-Baptiste Klébers begjæring ble utnevnt til brigadegeneral.Alan Palmer 1992, s. 48-49 Etter beleiringen av Maastricht i oktober samme år og slaget ved AldenhovenTorvald T:son Höjer 1939, s. 39 ble Bernadotte den 22. oktober 1794 utnevnt til divisjonsgeneral,Torvald T:son Höjer 1939, s. 42 den høyeste permanente grad i revolusjonsarméen.Alan Palmer 1992, s. 50-51 I motsetning til de fleste av datidens hærførere utmerket Bernadotte seg ved sin respekt og omtanke for sivilbefolkningen. Han holdt streng disiplin med sine styrker for å hindre plyndring.