Begrepet "preteritention" (også stavet praeteritention) er et latinsk juridisk uttrykk som betyr "utover intensjon". Derfor betyr det å begå en forbrytelse 'praeter intentionem' å ha begått en ufrivillig forbrytelse som er mer alvorlig enn den tiltenkte.

Straffansvar "praeter intentionem" er et typisk bruksuttrykk for objektivt ansvar, avledet fra læren om "versari in re illicita": subjektivt straffeansvar antas og ikke fastslås: <<Læren gikk ut på at hvis gjerningspersonen frivillig utførte en handling, heftet han for handlingens naturlige følger (casus). Forsettet refererte seg altså til handlingen, og svarer til at i moderne rett hefter gjerningspersonen for slumpetreffet hvis han handlet med hensikt. Tilsvarende var det ikke noe krav om at forsettet dekket følgen, den som med vilje til å skade, drepte sitt offer svarte for dødsfølgen. Dette var regelen i Norske lov 6-11-1. Det var først ved straffeloven av 1902 at dekningsprinsippet ble innført i norsk rett. I engelsk rett er dette fortsatt gjeldende rett. For å bli dømt for murder etter common law, er det tilstrekkelig at gjerningspersonens hensikt var å tilføye grievous bodily harm>>.

Den norske straffeloven har (i hvert fall formelt) avvist den primitive logikken i læren om versari in re illicita, og andre former for utilsiktet objektivt ansvar. Faktisk, i § 21(Skyldkravet) legitimerer det ondsinnet eller i det minste uaktsomt straffeansvar: "Straffelovgivningen rammer bare forsettlige lovbrudd med mindre annet er bestemt." Videre beskriver den § 22 (Forsett) forestillingen om ondskap som også inkluderer "dolus eventualis": "Forsett foreligger når noen begår en handling som dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud: a. med hensikt, b. med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig dekker gjerningsbeskrivelsen, eller c. holder det for mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen, og velger å handle selv om det skulle være tilfellet.Forsett foreligger selv om lovbryteren ikke er kjent med at handlingen er ulovlig, jf. § 26." Og i § 23 (Uaktsomhet) fullfører straffeloven prinsippet om subjektivt straffeansvar, og beskriver begrepet skyld: " Den som handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og som ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides, er uaktsom.Uaktsomheten er grov dersom handlingen er svært klanderverdig og det er grunnlag for sterk bebreidelse." Seksjon 24 (Uforsettlig følge) er dedikert til praktiske tilfeller av "praeter intentionem" forbrytelser: "En uforsettlig følge inngår i vurderingen av om et lovbrudd er grovt dersom lovbryteren har opptrådt uaktsomt med hensyn til følgen eller unnlatt etter evne å avverge følgen etter å ha blitt oppmerksom på at den kunne inntre." Den norske straffeloven sanksjonerer gjerningsmannen ved å sikte ham for to forbrytelser. For frivillig voldsutøvelse med § 271 (Kroppskrenkelse): "Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som øver vold mot en annen person eller på annen måte krenker ham fysisk.En kroppskrenkelse kan gjøres straffri dersom a. den er gjengjeldt med en kroppskrenkelse eller kroppsskade, eller b. den gjengjelder en forutgående kroppskrenkelse, kroppsskade eller særlig provoserende ytring." Og i den følgende § 273 (Kroppsskade) en grunnleggende forbrytelse av batteri eller skade: "Med fengsel inntil 6 år straffes den som skader en annens kropp eller helse, gjør en annen fysisk maktesløs eller fremkaller bevisstløshet eller liknende tilstand hos en annen". Mens for tilfelle av utilsiktet død årsakssammenheng med den nevnte frivillige oppførselen, med § 281(Uaktsom forvoldelse av død): "Med fengsel inntil 6 år straffes den som uaktsomt forvolder en annens død." Men utover intensjonen om å eliminere enhver form for utilsiktet objektivt ansvar, slipper ikke virkeligheten i rettssaker unna problemene med ansvar for forbrytelser med progresjon praeter intentionem: <<På grunnlag av høyesterettspraksis hittil er det vanskelig å si noe om omfanget av regelen. Begge dommene stilte spørsmål om følgene av handlingene var forsettlige, og omfattet ikke handlingene i seg selv. Det er uklart om regelen om sløret forsett bare forholder seg til skadefølgene, altså grensen mot uforsettlige følger etter § 24, eller om den også omfatter tilfellene der handlingen i seg skjer på impuls. Det er heller ikke avklart om regelen kan anvendes på andre lovbrudd enn voldsforbrytelser>>.Noen doktrinære løsninger har blitt fremmet om emnet: <<Gjerningsmannen handler ofte ofte raskt, impulsivt, uten å gjøre seg mange tanker om følgene, eller tenkeevnen er innsnevret på grunn av opphisselse eller skrekk. Det kan også forekomme tilfelle av psykologisk selvbedrag. hvor gjerningsmannen tilslører handlingens karakter overfor seg selv og derfor glir over i forbrytelsen i en slags halvbevisst tilstand. Det kreves ikke til forsett noen klar bevissthet, forsettsbegrepet omfatter også det halvklare, slørede forsettet. Men det er grunn til en viss forsiktighet ved bevisvurderingen. Det kan lett skje urett hvis dommeren overfor en tiltalt som har handlet impulsivt eller i affekt uten videre går ut fra at han har forstått altdet som han ville ha forstått ved rolig ettertanke >>. Faktisk tillater ikke reglenes mangel på analytisk karakter enhetlige rettsvitenskapelige løsninger som følger prinsippet om subjektivt ansvar: <<Det er uklart om regelen om sløret forsett bare forholder seg til skadefølgene, altså grensen mot uforsettlige følger etter § 24, eller om den også omfatter tilfellene der handlingen i seg skjer på impuls. Det er heller ikke avklart om regelen kan anvendes på andre lovbrudd enn voldsforbrytelser>>.

Strukturen til den "Praeter intentionem" forbrytelsen Oppførsel.

Den "preterintensjonelle" forbrytelsen kan begås med en ondsinnet, aktiv eller utelatende atferd, som ikke nødvendigvis trenger å innse den mindre forbrytelsen som den skyldige har tilsiktet (som deretter absorberes av den mer alvorlige og ultratilsiktede hendelsen), men kan heller sette en stopper for et rent forsettlig forsøk på kriminalitet: slik at dommeren kan fordømme forfatteren av den "preterintensjonelle" forbrytelsen som er produsert og årsaksmessig forbundet med den nevnte frivillige oppførselen, selv om den bare er forsøkt. Det nevnte ondsinnede forsøket, i tillegg til å være tilstrekkelig, er også uunnværlig for at agenten skal dømmes for en "preterintensjonell" forbrytelse: offeret for slik frivillig oppførsel kan hypotetisk motstå med den frigjørende motstanden fra "legitimt forsvar", fastsatt av straffeloven, forsvare seg mot farlig og ulovlig atferd, og ikke mot strafferettslig irrelevant atferd preget av uegnede og tvetydige handlinger ved begåelsen av en forbrytelse. Omvendt er et forsøk på pre-intensjonell forbrytelse ikke logisk konfigurerbar: hvis den "preterintensjonelle" hendelsen ikke inntreffer, kan man ikke snakke om en "preterintensjonell" forbrytelse: forfatteren ville bare være ansvarlig for den mindre forbrytelsen som er bevisst forsøkt. Når det gjelder straffens omfang, er det universelle prinsippet om at den strafferettslige sanksjonen må stå i forhold til nytteløsheten av den forbrytelse som er begått for at straffens omoppdragende funksjon skal være effektiv, hindrer på den ene side at straffen kun anvendes for den forbrytelsen som gjerningsmannen har tilsiktet, uten å ta hensyn til den straffbare hendelsens skjerpende omstendighet, og på den annen side gjør det uutholdelig å straffe. gjerningsmannen til den skyldige forbrytelsen med en særlig streng straff: ignorere viljen til gjerningsmannen til ikke å begå handlingen som skjedde utenfor hans intensjoner.

Psykologisk element Det er viktig å understreke at en "preterintensjonell" handling ikke kan betraktes som en tredje type viljetilstand som er plassert mellom skyld og intensjon: en hendelse kan være ønsket eller ikke ønsket av personen (det er ingen tredje mellommulighet ); Europeiske lovgiveres forsøk på å lage et tredje psykologisk kriterium med: «mise en Danger», «Recklessness » og «Leichtfertigkeit», har forfalt til et betydelig objektivt ansvar. Noen land (Østerrike) anser "preterintensjonelle" handlinger som en form for blandet mental tilstand for å tilpasse "preterintentionelle" handlinger til skyldprinsippet (subjektivt ansvar: "Nulla poena sine culpa"), preterintensjonelle handlinger som en form for blandet mental tilstand: intensjonen rettferdiggjør begåelsen av en mindre forbrytelse og skyld må karakterisere den uønskede ultraintensjonelle hendelsen. Mens andre land (USA), forblir trofaste til den ontologiske naturen til "preterintention", anser det som en form for forsettlig kriminalitet som forverres av den utilsiktede hendelsen: tilskrevet forfatteren selv hvis han ikke ønsket arrangementet, akseptere en form for forsvarlig objektivt ansvar: Hvis straffeloven advarer D på forhånd om sanksjonskonsekvensene i tilfelle at hans forsettlige oppførsel resulterer i en uønsket "preterintentional" forbrytelse, da kravene til «rettsstaten» er oppfylt: D kunne på forhånd beregne de sanksjonsmessige konsekvensene av sin oppførsel («principle of calculability of the followings of sanctions»: «EMK»-loven og « EU"-retten), og kan velge om predikatforbrytelsen skal begås ved å akseptere de mulige rettslige konsekvensene ved en "utilsiktet" forbrytelse. Ifølge denne oppgaven vil ethvert forsøk fra enkelte land (Tyskland) på å gjøre konseptet "preterintention" forenlig med skyldprinsippet (straffansvar kan bare være forsettlig eller uaktsomt, og aldri objektivt!), til regler som kreve tilstedeværelsen av en antatt feil for å tilskrive den forutbestemte hendelsen, en uunngåelig praktisk anvendelse av objektivt straffeansvar, "maskering" den antatte eller objektiverte feilen (tiltaltes skyld mht. til den uaktsomme forbrytelsen er forutsatt og ikke konkret konstatert av dommeren). Andre rettsvitenskapelige forsøk på å forene "pre-intensjonelt" ansvar med prinsippet om "nulla poena sine culpa" - betraktet av den nevnte doktrinen som bare dissimulationer av objektivt ansvar - er teorien om perfekt ulovlig risiko, modellen for generisk objektivert gjeld og doktrinen om spesifikk gjeld:

●«Teorien om totalt utilbørlig risiko» sier at dersom den forsettlige oppførselen er ulovlig, må ansvaret for den «ikke-tilsiktede» hendelsen være annerledes og mer alvorlig enn ren uaktsomhet, uaktsomhet eller inkompetanse. Dette er fordi risikoen som løper er helt forbudt: både den som er knyttet til tilsiktet atferd og den som er knyttet til den ikke-tilsiktede hendelsen; Modellen for generisk objektivisert skyld, derimot, bestemmer at for å fastslå "preterintentional" ansvar, er det tilstrekkelig at den mindre forsettlige forbrytelsen inneholder i seg selv forutsigbarheten av den "preterintensjonelle" hendelsen: det er ikke nødvendig å fastslå uaktsomhet, inkompetanse eller uforsiktighet fra den kriminelle agenten i å fastslå det;

●Modellen for generisk objektivisert skyld, derimot, fastholder at for å fastslå skyldig ansvar er det tilstrekkelig at den mindre forsettlige forbrytelsen inneholder i seg selv forutsigbarheten av den skyldige hendelsen: det er ikke nødvendig å fastslå uaktsomheten, inhabiliteten eller uaktsomhet fra den kriminelle agenten.

●Ifølge teorien om «enhetlig intensjon», når forfatteren med vilje begår en forbrytelse, påtar han seg automatisk risikoen for at det kan oppstå en «preterintentional» hendelse som er skadelig for et gode som er homogent med det som skapes av den nevnte forsettlige atferden, som bør være skadelig, uten at det er nødvendig å fastslå mulig brudd på parametrene for forsiktighet, aktsomhet og ekspertise i forhold til den "preterintensjonelle" hendelsen.