miniatyr|Christ the Pantocrator av Metropolitcan Jovan Zograf, 1384 Den historisk Jesus begrepet refererer til Jesu virke og Jesu liv tolket gjennom kritiske historiske metoder, i motsetning til det som tradisjonelt er religiøse tolkninger. Den vurderer også de historiske og kulturelle kontekstene når Jesus levde. Praktisk talt alle forskere innen antikken aksepterer at Jesus var en historisk skikkelse. Ideen om at Jesus bare var en oppdiktet figur, og ikke en virkelig person, har blitt jevnlig avvist av det store flertallet av forskere. Forskerne har forskjellige oppfatninger om troen og læren om Jesus, så vel som nøyaktigheten i de bibelske beretningene, med det er bare to hendelser som blir støttet av nesten alle vitenskap: Jesu dåp og Jesu korsfestelse.
All informasjon man har om Jesus er nedtegnet lenge etter hans død, både skrifter fra bibelen og ikke kristne skrifter. De som er fra nærmest hans levetid er fra 50 e.Kr. men de fleste er mye nyere og mange ble ikke skrevet før flere hundre år senere. Rekonstruksjoner av den historiske Jesus er basert på Paulus’ brev og evangelier, mens flere ikke-bibelske kilder også støtter hans historiske eksistens. Siden 1700 -tallet har tre separate betydningsfulle vitenskapelige funn blitt underlaget for at den historiske Jesus har levet, hver med tydelige referanser innenfor en bestemt kultur eller religiøs tradisjon, egenskaper og utvikling av nye forskjellige forskningskriterier. Historiske Jesus-lærde hevder typisk at han var en galileisk jøde og lever i en tid med forventningen av messias sin ankomst og troen på åpenbaringen.
Bilde av Jesus som har blitt skapt gjennom historie ved bruk av disse prosessene er ofte forskjellige, og også forskjellig fra bildet som er fremstilt i evangeliets beretninger. Slike bilder inkluderer Jesu som en apokalnyptisk profet, karismatisk healer, kynisk filosof, jødisk messias, profet for sosial endring, og rabbiner. Det er liten vitenskapelig enighet om et ensartet bilde, og heller ikke metodene som trengs for å konstruere det, men det er overlappende egenskaper mellom de forskjellige bildene, og lærde som er uenige om noen egenskaper kan være enige om andre.
Historisk belegg Praktisk talt alle forskere av antikken er enige om at Jesus eksisterte. Historiker Michael Grant hevder at hvis konvensjonelle standarder for historisk kritikk blir brukt på det nye testamente, «vi kan ikke avvise Jesu eksistens mer enn vi kan avvise eksistensen av flere paganismiske personligheter hvis virkelighet som historiske skikkelser aldri blir stilt spørsmål ved».
Siden 1970-tallet har forskjellige lærde som Joachim Jeremias, E. P. Sanders og Gerd Theissen sporet elementer av kristendom til strømmer i jødedommen fra det første århundre og har forkastet minoritetssyn fra det nittende århundre om Jesus som var basert på tidligere hedenske guddommer. Det finnes referanser til Jesus i historiske tekster som ikke er en del av Bibelen (ekstra-bibelske tekster), og de fleste historikere anser disse referansene som ekte og pålitelige. Forskjeller mellom innholdet i de jødiske messianske profetiene og Jesu liv undergraver ideen om at Jesus ble oppfunnet som en jødisk midrasj eller peshar. Tilstedeværelsen av detaljer i Jesu liv, og forskjellene mellom Paulus’ brev og evangelier er tilstrekkelig for de fleste lærde til å avvise Jesus som en mystisk skikkelse. Theissen sier «det er bred vitenskapelig enighet om at vi best kan finne tilgang til den historiske Jesus gjennom den synoptiske tradisjonen». Bart D. Ehrman legger til: «Å avvise evangeliene som historiske kilder er verken rettferdig eller vitenskapelig». En bok argumenterer for at Jesus ikke eksisterte, «opprinnelsen til de tidlige kristnes tro forblir et forvirrende mysterium». Eddy og Boyd sier at historisk forskning ikke kan gi absolutt sikkerhet om fortidige hendelser eller personer, men heller vurderer sannsynligheter basert på tilgjengelige bevis og sannsynligheten for at Jesus har eksistert er høy, Ehrman sier «praktisk talt alle historikere og lærde har konkludert med at Jesus eksisterte som en historisk skikkelse». Historiker James Dunn skriver: «I dag aksepterer nesten alle historikere, kristne eller ikke, at Jesus eksisterte». I en gjennomgang av tema som ble publisert i 2011, hvor forskere vurderte den aktuelle tilstanden for moderne vitenskap og forskning innen evnet skrev Ehrman: «Han eksisterte absolutt, som praktisk talt enhver kompetent lærd av antikken, kristen eller ikke-kristen, er enig i».
Kristi myteteori er påstanden om at Jesus fra Nazaret aldri eksisterte, eller hvis han gjorde det, hadde han praktisk talt ingenting å gjøre med grunnleggelsen av jødisk kristendom og beretningene i evangeliene å gjøre. I det 21. århundre har det vært en rekke bøker og dokumentarer om dette emnet. For eksempel har Earl Doherty skrevet at Jesus kan ha vært en ekte person, men at de bibelske beretningene om ham er nesten helt fiktive. Mange talsmenn bruker et tredoblet argument som først utviklet seg på 1800-tallet at: Det nye testamente har ikke noen historisk verdi med hensyn til Jesu eksistens, at det ikke er noen ikke-kristne referanser til Jesus fra det første århundre, og at kristendommen hadde hedensk og/eller mytiske røtter.
Samtidige antikk forskere er enige om at Jesus eksisterte, og bibelske lærde og klassiske historikere ser på teoriene om hans ikke-eksistens som fulstendig tilbakevist. Robert M. Price, en ateist som benekter eksistensen av Jesus, er enig i at hans perspektiv går mot synspunktene fra flertallet av de lærde. Michael Grant (en klassiker og historiker) uttaler at «de siste årene har ingen seriøse lærde våget seg på å anta eller foreslå Jesus ikke-historiske eksistens, eller i alle fall veldig få har det, og de har ikke lyktes i å overbevise etter som det er mye sterkere bevis på det motsatte». Richard A. Burridge uttaler: «det er de som hevder at Jesus er en skikkelse utav kirkens fantasi, at det aldri var en Jesus i det hele tatt, men jeg vet ikke noen respektabel kritisk lærd som sier det lenger».
Kilder Det nye testamente representerer kilder som har blitt kanoniske for kristendommen, og det er mange apokryfe tekster som er eksempler på det store mangfoldet av skrifter i de første århundrene e.Kr. som er relatert til Jesus.
Ikke-kristne kilder som brukes til å studere og fastslå Jesus historie inkluderer jødiske kilder som Josefus og romerske kilder som Tacitus.
Det nye testamentets kilder
Paulus’ brev Hovedartikkel: Paulus’ brev
Paulus’ brev er datert til mellom 50 og 60 e.Kr. (dvs. omtrent tjue til tretti år etter den allment aksepterte tidsperioden for Jesu død), og er de tidligste overlevende kristne tekstene som inkluderer informasjon om Jesus.
Selv om apostelen Paulus gir lite biografisk informasjon om Jesus sammenlignet med evangeliene, var han en samtid med Jesus og gjør det klart at han anser Jesus for å ha vært en virkelig person og en jøde. Dessuten hevder han å ha møtt Jakob den rettferdige, broren til Jesus. Paulus uttaler at han personlig kjente og pratet med øyenvitner til Jesus, som hans nærmeste disipler (Peter og Johannes) og familiemedlemmer (broren Jakob) rundt 35 eller 36 e.Kr., det vil si kun noen få år etter korsfestelsen, og han fikk direkte informasjon om livet hans fra dem. Fra Paulus skrifter kan man finne en ganske fullstendig oversikt over Jesu liv, om hans avstamning fra Abraham og David, hans oppvekst i den jødiske troen, samling av disiplene, inkludert Cephas (Peter) og Johannes, at han levde et forbilledlig liv, om nattverden og forræderi, mange detaljer rundt hans død og begravelse, oppstandelse, at han ble sett av Peter, Jakob, de tolv og andre, sammen med en rekke sitater som refererer til bemerkelsesverdige læresetninger og hendelser som finnes i evangeliene.
De synoptiske evangelier og gjerninger Hovedartikkel: De synoptiske evangeliene
De synoptiske evangeliene er de primære kildene til historisk informasjon om Jesus og den religiøse bevegelsen han grunnla. Disse religiøse evangeliene – Matteusevangeliet, Markusevangeliet og Lukasevangeliet – forteller om inkarnasjonen, livet, gjerningene, korsfestelsen og oppstandelsen av en jøde ved navn Jesus som snakket arameisk og bar sisít. Det er forskjellige hypoteser angående opprinnelsen til tekstene fordi evangeliene i Det nye testamente ble skrevet på gresk for gresktalende samfunn, og ble senere oversatt til syrisk, latin og koptisk.
Historikere studerer ofte den historiske sannheten til Apostlenes gjerninger når de studerer påliteligheten til evangeliene, ettersom Apostlenes gjerninger tilsynelatende ble skrevet av samme forfatter som Lukasevangeliet.
Johannesevangeliet Hovedartikkel: Johannesevangeliet
Det fjerde evangeliet, Johannesevangeliet, skiller seg sterkt fra de synoptiske evangeliene, og forskere anser det generelt for å være mindre nyttig for rekonstruksjoner av Jesu liv enn de synoptiske evangeliene. Som James Crossley og Robert J. Myles forklarer, er Johannes «av begrenset nytte for å rekonstruere livet til den historiske Jesus». I den moderne periode av Jesus-forskningen blir imidlertid Johns evangelium sett på som å ha mer pålitelighet enn tidligere antatt, eller noen ganger til og med sett på som enda mer pålitelig enn synoptikerne. For eksempel er visse utsagn i Johannes like gamle som eller eldre enn deres synoptiske motstykker, hans representasjon av topografien rundt Jerusalem er ofte overlegen synoptikernes, hans vitnesbyrd om at Jesus ble henrettet før, snarere enn i påsken, kan godt være mer nøyaktig, og hans presentasjon av Jesus i Getsemane hagen og det forrige møtet som ble holdt av jødiske myndigheter er mer historisk plausible enn deres synoptiske paralleller.
Ikke-bibelske kilder I tillegg til bibelske kilder er det en rekke omtaler av Jesus i ikke-kristne kilder.
Thallos Bibelforsker Frederick Fyvie Bruce sier at den tidligste omtalen av Jesus utenfor Det nye testamente skjer ca.55 e.Kr. fra en historiker ved navn Thallos. Thallos' historie, i likhet med det store flertallet av antikkens litteratur, har gått tapt, men ikke før den ble sitert av Sextus Julius Africanus (ca. 160 – c. 240 e.Kr.), en kristen forfatter, i hans History of the World (ca. 220). Denne boken gikk også tapt, men ikke før en av dens sitater av Thallos ble tatt opp av den bysantinske historikeren Georgios Synkellos i hans Chronicle (ca. 800). Det er ingen måte å etablere sikkerhet på angående denne eller noen av de andre tapte referansene og tvilsomme referanser som nevner noen aspekter ved Jesu liv eller død, men ved evaluering av bevis er det passende å merke seg at de eksisterer.
Josefus og Tacitus Hovedartikkel: Josefus
Det er to avsnitt i skriftene til den jødiske historikeren Josefus, og en fra den romerske historikeren Tacitus, som generelt anses som gode bevis.
Josefus' Antiquities of the Jews, skrevet rundt 93–94 e.Kr., inkluderer to referanser til den bibelske Jesus i bok 18 og 20. Det generelle vitenskapelige synet er at selv om den lengre passasjen, kjent som Testimonium Flavianum, mest sannsynlig ikke er autentisk i sin helhet, er det bred enighet om at den opprinnelig var gjenstand for en, kristen kjerne. Av den andre omtalen i Josephus har Josefus-eksperten Louis H. Feldman uttalt at «få har tvilt på ekteheten» av Josefus' henvisning til Jesus i Antiquities 20, 9, 1 («broren til Jesus, hvis navn var Jakob»). Paulus refererer til møte og samhandling med Jakob, Jesu bror, og siden er stor likhet mellom de forskjellige kildene støtter det Josefus' uttalelse, utsagnet bestridt kun av et lite antall lærde.