De siste dagers hellige (på engelsk Latter Day Saint movement, forkortet LDS movement), også omtalt som mormoner eller mormonere (i entall mormon eller mormoner),Oppslagsordey «mormon» i Det Norske Akademis ordbokOppslagsordey «mormoner» i Det Norske Akademis ordbok er fellesbetegnelsen for medlemmene i flere trossamfunn som bygger på læren til den amerikanske religionsstifteren og profeten Joseph Smith (1805–1844). Tilhengerne ser på seg selv som kristne, men i tillegg til Bibelen anser de Mormons bok og to andre skrifter som like hellige. Boka inneholder angivelig en guddommelig inspirert tekst forfattet av profeten Mormon og forteller blant annet om jøder i Amerika i oldtida. Smith skal ha blitt ledet til å finne og oversette teksten, noen antar at orginalen så gikk tapt. Boka kom ut i 1830, og kirkesamfunnet ble dannet i årene like før.
Det er over 16 millioner mormoner i dag. Det overlegent største av mormonersamfunnene er Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige (The Church of Jesus Christ of Latter-day Saints eller LDS Church). Hovedsetet for mormonkirken har siden 1847 ligget i Salt Lake City i Utah i USA.
Mormonene legger vekt på familieliv, tjeneste og misjonsvirksomhet. Templer er viktige sentre for religiøse handlinger.
Mormons bok har gitt tilhengerne kallenavnet «mormoner» (i entall «mormon», med «mormoner» som norsk sideform)Språkrådet 2017 om entallsformen «mormon» og «mormoner» mens Smiths lære har fått tilnavnet «mormonisme» og kirkesamfunnet «mormonkirken». Adjektivet «hellig» ble brukt om de første kristne i Det nye testamentet, og «de siste» viser at mormonene betrakter seg som Kristi etterfølgere i «endetiden» før Jesu gjenkomst.
Bakgrunn miniatyr|Den amerikanske profeten Joseph Smith jr. (1805–1844) grunnla De siste dagers hellige på slutten av 1820-årene. Den kristne mormonkirken bygger sin troslære på blant annet Bibelen og Mormons bok, Smiths «oversettelse» av angivelig guddommelige tekster om jøder som utvandret til Amerika flere århundrer før Kristi fødsel. Flere mormoner praktiserte flerkoneri fram til 1890. Smith hadde over tretti koner, etterfølgeren flere enn femti.
Joseph Smith Joseph Smith jr. ble født i Sharon, Windsor County, Vermont 23. desember 1805. Omkring 1818–1819 flyttet familien til Palmyra i delstaten New York. På den tiden var det en sterk religiøs vekkelse i området.
Farens familie ble vunnet for den presbyterianske tro, og fire av familiemedlemmene sluttet seg til denne kirken: moren, Josephs to brødre Hyrum Smith og Samuel Harrison, og søsteren Sophronia. Joseph Smith var 14 år og ble meget opprørt av de teologiske stridighetene, men holdt seg i likhet med faren Joseph Smith d.e. utenfor kirkesamfunnene. Allikevel holdt familien sammen i bibellesing og felles bønn. Etter hvert rettet ungguttens oppmerksomhet seg mot metodistene, og Smith skriver at han ønsket til en viss grad å slutte seg til dem.
Smith forteller at han som fjortenåring i en bønn spurte om åndelig veiledning for sin kirkelige virksomhet. I en åpenbaring så han da to «herlige vesener» stå foran seg. Gjennom møtet fikk han vite at ingen av kirkesamfunnene var det rette, men at de alle var på avveier. «Herren» forbød ham å slutte seg til noen av dem, men instruerte ham å danne et eget samfunn.
Kirken ble offisielt organisert i Fayette i New York 6. april 1830. Den fikk først navnet «Jesu Kristi kirke», men skiftet til «Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige» etter en senere åpenbaring. Smith fortalte at døperen Johannes viste seg og påførte ham og samarbeidspartneren Oliver Cowdery «det gamle aroniske prestedømme». I et senere syn kom apostlene Peter, Jakob og Johannes og innviet dem til det melkisedekske og utnevnte dem til apostler. Gjennom nye åpenbaringer i desember 1830 ble Smith befalt å samle kirkens medlemmer i Ohio på grunn av forfølgelser, og vinteren 1831 ble hovedkvarteret etablert i Kirtland.
27. mars 1836 ble Kirtland-tempelet innviet, og 3. april samme vår hevdet Joseph Smith og Cowdery at de mottok viktige presteskapsnøkler av Moses, Elias og Elijah, skikkelser fra bibelsk mytologi. Kirken møtte store forfølgelser også der, og flertallet av medlemmene dro 14. mars 1838 videre til Far West i Missouri. Våren 1839 slo de seg omsider ned i Illinois og grunnla byen Nauvoo. 6. april 1841 ble grunnsteinen til Nauvoo-tempelet lagt, og ett år etter, 17. mars 1842, ble hjelpeforeningen organisert for kvinnene.
27. juni 1844 ble Joseph, i en alder av 38 år, og broren Hyrum drept i fengslet i Carthage i Illinois. Årsakene var både religiøse og lokalpolitiske. Etter Joseph Smiths død tok Brigham Young (1801–1877), som var president for De tolv apostlers kvorum, over ledelsen av flertallet. Han førte den første gruppen av pionérer over km prærie. Følget nådde frem til Saltsjødalen i dagens Utah i 1847, og etablerte dagens hovedsete for kirken.
Mountain Meadows Ti år senere inntraff en av de mest eksplosive hendelser i USAs tidlige historie, Mountain Meadows-massakren som var et massedrap på et vogntog med nybyggere. Lokal mormonsk milits stod bak, men hadde med seg flere paiute-krigere for å skape inntrykk av at det dreide seg om et indianerangrep på hvite. Angrepet utviklet seg til en beleiring som pågikk 7.–11. september 1857, og endte med ren henrettelse av nybyggerne etter at de hadde overgitt seg. Det anslås at bortimot 120 personer ble drept, mens 17 barn ble spart, alle yngre enn åtte år.
miniatyr|John Doyle Lee.
Bare én deltaker ble stilt for retten, John Doyle Lee (f. 1812). Sammen med sin kone sluttet han seg til mormonerne i Far West i 1837. Dette var bare syv år etter grunnleggelsen av kirken, men bevegelsen var alt forvist fra Smiths hjemstat New York og fra Ohio. Smiths anklager mot andre kirkesamfunn falt ikke i god jord, og mormonere hadde også en tendens til å konsentrere både politisk og økonomisk makt slik at de etter hvert også ble utvist av Missouri og Illinois, der Smith ble lynsjet i 1844. For å bryte denne onde sirkel, besluttet Brigham Young å flytte med de gjenværende medlemmene til Utah, noe som ga ham tilnavnet «mormonernes Moses». Som nyomvendt sluttet Lee seg til en hemmelig kirkeorden kalt danittene som beskyttet og forsvarte mormonere. Da folk i Missouri protesterte mot mormonernes stemmegivning ved et stemmelokale i 1838, stormet danittene inn i mengden og slo løs på folk med køller. Bygninger brant ned, og Lee innrømme senere å ha deltatt i plyndring. Han var i Kentucky da Smith ble lynsjet, men ble med Brigham Young til Utah, som da utgjorde en del av Mexico, vel utenfor rekkevidde av amerikansk lovverk. Lee var utnevnt til «kaptein over femti [personer]» på vandringen til Saltsjødalen. President Millard Fillmore utnevnte Young til guvernør over Utah, og Lee ble agent for indianerne, han misjonerte og skaffet dem redskaper og plantefrø. Da US army trakk seg ut, fulgte rundt 100 mormonerkvinner dem. Det forverret den anspente stemningen at ryktene gikk om at mormonere tillot flerkoneri, noe som også viste seg å stemme. I april 1857 ble mormoneren Parley Pratt drept i Arkansas av den lovlige ektemann til en av «konene» hans. Mormonersamfunnet utla dette som religiøs forfølgelse, og regnet Pratt som en martyr. De tok til å lagre korn i forventning om et apokalyptisk sammenstøt med dem de kalte «amerikanere». De mente at hæren planla en invasjon av Utah, og Young forsøkte å verve paiuter fra Mountain Meadows til kampen. Han innførte unntakstilstand med forbud mot å reise gjennom territoriet uten tillatelse. Vogntoget med nybyggere fra Arkansas på vei til California kjente neppe til forbudet. Gilbert King: The Aftermath of Mountain Meadows, 29. februar 2012
miniatyr|Christopher Fancher og hans søster Tryphena overlevde massakren.
Lee og George A. Smith kontaktet paiutene og advarte dem mot inntrengende hvite som kunne tenkes å forgifte vann og kveg på sin vei. Vogntoget hadde med kveg som de lot gresse på mormonernes land, noe som vakte sinne. Lee fremstilte nybyggene som frekke og truende, mens andre beskrev dem som respektfulle. Men sommeren 1857 forverret stemningen seg, og unge menn gikk i prosesjon gjennom Cedar City med bannere påskrevet «A terror to evil doers» (= Et skremsel for de som vil ondt). Lee og Isaac C. Haight, menighetsforstander og milits-leder, ga paiutene våpen, og 7. september angrep paiuter assistert av mormonere forkledd som indianere for å kamuflere sin tilknytning til kirken. Emigrantene grov grøfter rundt vogntoget og slo fra seg – men etter fem dagers beleiring gikk de tom for ammunisjon, vann og proviant. Mormonerne mente emigrantene var blitt klar over hvem som stod bak angrepet, og fryktet at om dette kom hæren for øre, ville det fremskynde en invasjon. Kommandanten William H. Dame ga ordre om at ingen vitner skulle overleve, med unntak for barn under åtte år. 11. september oppsøkte Lee og flere fra militsen vogntoget under hvitt flagg og tilbød fritt leide til Cedar City. Emigrantene trengte bare å overlate kveg og eiendeler til paiutene. Emigrantene hadde intet annet valg enn å gå med på dette, og fulgte med militsen i tre grupper – den siste bestod av de voksne mennene som ble skutt ned på kloss hold, mens kvinner og mindreårige møtte et regn av kuler og piler i et bakhold. Drapsofrene ble kjapt begravd. Lokalbefolkningen auksjonerte bort eller fordelte eiendelene deresGilbert King: The Aftermath of Mountain Meadows, 29. februar 2012 sammen med de overlevende barna. En kvinne i Cedar City mintes synet av de 17 barna: «To ble tatt hardt på, de fleste hadde foreldrenes blod på klærne, og alle skrek av redsel og sorg og forferdelse.»John Kuroski: Mountain Meadows-massakren]</ref>
Først året etter kom tropper anført av major James H. Carleton til Mountain Meadows for å etterforske drapene, og fant knokler fra «svært små barn». Soldatene samlet knoklene så godt de kunne, reiste en varde påskrevet: «Her ble 120 menn, kvinner og barn massakrert med kaldt blod tidlig i september 1857. De var fra Arkansas.» Et kors ble satt opp med påskriften: «Hevnen hører meg til, jeg vil gjengjelde, sier Herren.» (Romerbrevet 12,19.Romerbrevet 12,19) Under avhørene av de overlevende barna i 1859 ble det forklart hva fosterforeldrene hadde gitt paiutene i bytte for barna; men siden ble det oppklart at barna aldri hadde vært hos indianerne, og at ingenting var betalt for dem.Barna som overlevde
Lee og de andre lederne hadde avlagt ed på at de aldri ville røpe sin delaktighet i massakren, og Lee selv fortalte Brigham Young at paiutene var ansvarlige. Dette forble kirkens offisielle standpunkt frem til 2007. Men i sin rapportMajor James H. Carleton: Rapport om Mountain Meadows-massakren til kongressen anklaget major Carleton mormonernes milits og kirkeledere. Young ekskommuniserte både Lee og Haight, men bare Lee ble stilt for retten. I 1877 ble han dømt til døden og skutt av en eksekusjonspelotong. Han stod fast på at han ble brukt som syndebukk, og selv om han først hadde sagt at Young var uvitende om planleggingen, skrev han senere i Life and Confessions of John D. Lee<ref>[https://www.mtn-meadows-assoc.com/jdlconfession.htm Life and Confessions of John D. Lee at massakren fant sted «på direkte ordre av Brigham Young». Foran 300 fremmøtte ble han skutt på åstedet for massakren. Iført frakk og skjerf satte han seg på kisten han skulle gravlegges i. Den fremmøtte fotografen sa seg villig til å sørge for en kopi av bildet av ham til hver av hans tre siste koner. Kl. 11:30 håndhilste han på mennene rundt seg, tok av seg hatt og frakk og snudde seg mot de fem skytterne med anmodning om å bli skutt i hjertet. De åpnet ild, og Lee ramlet ned i kisten.Gilbert King: The Aftermath of Mountain Meadows, 29. februar 2012