Den karelske arbeiderkommune (russisk: Карельская трудовая коммуна, Karelskaja trudovaja kommuna; finsk: Karjalan työkansan kommuuni) var en autonom region som ble etablert i 1920. Hovedstaden var Petrozavodsk.
Opprettelsen skjedde etter den røde armés plutselige angrep på republikken Uhtua, for å underminere separatistbevegelser. Opprettelsen skulle også hindre Finland i å frigjøre Øst-Karelen like før forhandlingene om Freden i Tartu og under de finske militære operasjonene som har fått fellesbetegnelsen Heimosodat.
Edvard Gylling og Yrjö Sirola, som i 1918 hadde sittet i regjeringen som skulle styre Den finske sosialistiske arbeiderrepublikk, møtte Vladimir Lenin i Kreml for å foreslå autonomi for Karelen innenfor rammene av Russisk SFSR.
Kommunen ble grunnlagt den 8. juni 1920 og opphørte den 25. juli 1923; den ble etterfulgt av Karelsk ASSR, etter slutten på Heimosodat.
Regjering thumb|350x350px|Foreslåtte grenser for kommunen, skissert av Edvard Gylling i mars 1920: Regjeringen ble ledet av den karelske revolusjonskomitè (Karrevkom), under ledelse av Edvard Gylling. Han hadde sittet i regjeringen til Den finske sosialistiske arbeiderrepublikk, som eksisterte noen få måneder i 1918. Mange av den nye kommunens ledere var såkalte «røde finner», deriblant Gylling og Aleksandr Šotman.
Flyktningestrøm Mot slutten av og rett etter den finske borgerkrigen flyktet rundt 20 000 finner til området som i 1920 ble til Den karelske arbeiderkommune; de fleste av disse flyktningene hadde vært medlemmer av den finske folkedelegasjon eller deltatt i kampene på de rødes side.
Hovedstad og grenseproblematikk Hovedstaden var Petrozavodsk. Problemet var dannelsen av et alternativt administrasjonssentrum gjennom den utøvende komitè av Olonets. Eksistensen av to administrative sentere skapte konflikter både av etnisk, legal, historisk og økonomisk art.
Grensene til kommunen ble tegnet slik at karelere og/eller finner dannet majoriteten i regionen. Under folketellingen i 1920 levde det 145,753 innbyggere der, hvorav 60.8%, eller 89,951, var etniske karelere. Den bitre konflikten førte til at den østlige grensen hovedsakelig gikk langs Murmanbanen fra Kvitsjøen til innsjøen Onega. Sjunga, Sjoltozero og munningen av elven Svir ble utenfor kommunen, for å begrense antallet russere i kommunen.thumb|390x390px|Kart over situasjonen mellom den utøvende komitè av Olonets og the den karelske revolusjonskomitè (Karrevkom). Grønt representerer områder under Karrevkom, mens rødt representerer områder under kontroll av guvernementet Olonets. Sistnevnte forsvant i 1922, men ble aldri formelt oppløst.
Språkstrid Gylling var motstander av karelifisering som med hans ord betydde:
Dette førte til at finsk ble eneste offisielle språk, også i regioner hvor majoriteten snakket karelsk. Politikken var ment å få karelerne til ikke å støtte den forente karelske regjering og den finske regjeringen på grunn av deres støtte til anti-kommunistiske og separatistiske bevegelser.
Den all-karelske kongress av sovjeter Den første all-karelske kongress av sovjeter av arbeiderers, bønders og den røde armés varamedlemmer ble avholdt mellom 11. og 19. februar 1921. Kongressen valgte formann av den karelske regionale utøvende komitè (Karoblispolkom), som hadde jurisdiksjon over alt territorium bortsett fra det som var i konflikt med den utøvende komitè av Olonets. 144 delegater deltok i denne sesjonen og Edward Gylling ble valgt til formann av Karoblispolkom.
Kongressen avholdt møte i Petrozavodsk mellom 1.–3. juli 1920. Det var et de facto valg på 142 delegater som representerte 24 karelske voloster i kommunen. Delegatene representerte omkring 105,000 innbyggere. Kongressen skulle lufte regionenes holdning til spørsmålet om uavhengighet, innlemmelse i Finland eller om de ville forbli i Russisk SFSR. Resultatet var at 88.3% av deltagerne ønsket å forbli i Russisk SFSR, 10.8% ønsket uavhengighet, og 0.9% ønsket innlemmelse i Finland.
Kongressen var fylt av en regionalistisk debatt. Den utøvende komitè av Olonets ønsket å forbli i Russisk SFSR, mens regionen Hvite-Karelen ønsket uavhengighet eller innlemmelse i Finland. Selve kongressen ble fremmet av den utøvende komitè av Olonets den 28. april 1920. De adopterte en spesiell resolusjon hvor kongressen ville behandle spørsmålet om Karelens uavhengighet, innlemmelse i Finland eller forbli i Russisk SFSR.
Kongressen beordret også den karelske revolusjonskomitè (Karrevkom) om å treffe tiltak for å bekjempe sult, forhindre hungersnød, og bevare landbruket, fiskeriene og skogbruket.
Kongressen ble den øverste statsmakt i kommunen etter en resolusjon den 8. juni 1920 der Karrevkom opphørte. Den hadde fullført sin midlertidige oppgave.
Felles presidium Selv om den karelske revolusjonskomitè (Karrevkom) hadde autoritet over den utøvende komitè av Olonets, henvendte de seg til et felles presidium, en provinsiell utøvende komitè. Ved siden av dette ble mye politisk makt tildelt et folkekommisærenes råd (CPC). En rekke problemer ble ikke løst av komitèen. Naboområdene Petrozavodskij ujezd og Povenetskij ujezd var innenfor guvernementet Olonets, men utenfor rekkevidden til CPC. De var fortsatt under de jure kontroll av den utøvende komitè av Olonets.
Den administrative kommisjon til presidiet foreslo å inkludere begge regioner, men dette ble avvist av folkekommissariatet for interne affærer i Russisk SFSR. Forslaget ble deretter lagt frem for den all-russiske sentrale utøvende komitè og folkekommisærenes råd. De avviste forslaget den 11. september 1920. Avvisningen var signert av Vladimir Lenin. Dette ble sagt å være for å bevare den gamle provinsens økonomiske sider, med mat og landområder. P. F. Anokhin (1891–1922) ble senere valgt til formann av presidiet i august 1920.
Økonomi Kommunen hadde mangel på arbeidskraft på grunn av en konflikt i regionen. Dette ved siden av de politiske motivene til det bolsjevikiske partiet som hadde etablert forskjellige tvangsarbeidsleirer innenfor sitt territorium, deriblant et sagbruk langs elven Neglinnaja, som ble drevet av Tsjeka inntil Gylling ba om at det ble drevet av det karelske økonomiske råd. De ekstreme konfliktene i kommunen førte til den sporadiske delingen av ressurser med den utøvende komitè i Aunus og det karelske økonomiske råd, som ble ledet av Aleksander Šotman. Kommunen hadde blitt tildelt økonomisk og administrativ autonomi relatert til dens ressurser av regjeringen i Moskva.
Planlagt ekspansjon Kommunen var ikke ment å begrenses til Karelen alene. Intensjonen var ekspansjon og dette ble også diskutert i den karelo-finske SSR. Kommunen var ment å være et springbrett for den kommunistiske revolusjon i Finland. Men disse ideer ble drept med politikken sosialisme i et land, som Joseph Stalin adopterte etter den polsk-sovjetiske krig.
Referanser
Kategori:Sovjetunionen Kategori:Karelens historie