Konklavet som varte fra 14. desember 1830 til 2. februar 1831 i Quirinalet i Roma resulterte i valget av kardinal Bartolomeo Cappellari, som tok navnet Gregor XVI, til å etterfølge den nylig avdøde pave Pius VIII.

Bakgrunn Pave Pius VIII døde torsdag den 30. november 1830, i en alder av sekstini år. Den 11. desember informerte monsignor Benedetto Cappelletti, guvernøren i Roma, kardinalene om at det var en konspirasjon i Roma som involverte Bonaparte-nevøene til kardinal Joseph Fesch. En av dem som var i varetekt var blitt løslatt til den russiske minister, siden moren hans var den russiskfødte Katharina av Württemberg. Fesch nektet å be sine nevøer om å forlate Roma.Adams, John Paul. "Sede Vacante 1830-1831", California State University Northridge En papirbombe eksploderte under vinduene til konklavet.Silvagni, David. "The Election of Gregory XVI", Rome, Its Princes, Priests and People, vol. 3, (Fanny McLaughlin, tr.), E. Stock, 1887 Konklavet åpnet dermed i en atmosfære av høy spenning.

Beskrivelse Da konklavet trådte sammen sammen 14. desember, deltok rundt 45 av de 54 gjenlevende kardinalene; åtte av dem var ikke italienske. Bartolomeo Pacca var dekan for kardinalkollegiet.

I utgangspunktet var hovedkandidatene Emmanuele De Gregorio og Bartolomeo Pacca, som hadde vært papabili i konklavet i 1829, pluss Giacomo Giustiniani, som var en mangeårig pavelig diplomat, men som det ble nedlagt veto mot av kong Ferdinand VII. Giustiniani hadde tjenestegjort som nuntius i Madrid og pådratt seg motvillte fra ministeren for kirkelige anliggenderMurphy, John Nicholas. The Chair of Peter, Burns and Oates, 1886, s. 616 og dronning Christina angående arvefølgen. Det var kardinal Juan Francisco Marco y Catalán som kunngjorde hans exclusive.

Fra den første dag av stemmegivningen, som var den 15., og frem til den 27., var stemmene ganske jevnt fordelt mellom De Gregorio og Pacca. Det ble imidlertid etterhvert klart at ingen av de vetofri papabiliene kunne få støtte fra to tredjedeler av kardinalene, og siden prins Klemens Wenzel von Metternich ønsket en svært sterk pave som kunne stå standhaftig mot revolusjonsflommen som hjemsøkte Europa på tidspunktet for konklavet, grep Giuseppe Albani, som ledet den østerrikske fraksjon og støttet Pacca, inn. Han foreslo Vincenzo Macchi, tidligere nuntius til Paris, som sin kandidat, men få av de andre kardinalene så Macchi som egnet til paveembedet. Kardinal Joachim-Jean-Xavier d'Isoard ble instruert av kong Louis-Philippe av Frankrike til å legge ned veto mot valget av Macchi om nødvendig. Kardinal Tommaso Bernetti, som konkurrerte med Albani om stillingen som statssekretær, ga sin støtte til De Gregorio.

Cappellari dukket opp som et alternativ til både De Gregorio og Macchi bare da konklavet var godt kommet underveis, men selv om Albani motarbeidet ham, tok Cappellari til slutt ledelsen og vant valget, og tok pavenavnet Gregor XVI.

Intet konklave siden da har så langt (2025) vart så lenge som én uke, men på den tiden hadde intet konklave siden 1667 vart mindre enn tre uker. Konklaven tok åttitre stemmeomganger for å gi to tredjedels flertall til en kandidat, mens intet konklave siden har krevd mer enn fjorten.

Cappellari, den gang en kamaldolesisk prest og prefekt for Kongregasjonen for troens utbredelse, var også den siste paven som ennå ikke var biskop da han ble valgt.."Some of the History of Conclaves", Zenit, 11. mars 2013

Kardinaler Under sedisvakansen var det 54 kardinaler, hvorav 45 dettok i pavevalget.Den eldste deltagende var den 86-årige Benedetto Naro. Gjennomsnittsalderen var på 65 år.

Viktige embeder Under sekdisvakansen ble disse embede utøvet av de følgende kardinaler:

Kardinaldekan: Bartolomeo Pacca Kardinalsubdekan: Pietro Francesco Galleffi Camerlengo: Pietro Francesco Galeffi Kardinalvikar: Giacinto Placido Zurla Kardinalprotodiakon: Giuseppe Albani

Deltagere Følgende kardinaler deltok i konklavet:

Bartolomeo Pacca, kardinaldekan Pietro Francesco Galleffi Tommaso Arezzo Emmanuele De Gregorio, kardinalstorpænitentiar Giovanni Francesco Falzacappa Carlo Maria Pedicini Luigi Ruffo Scilla, erkebiskop av Napoli Joseph Fesch Carlo Oppizzoni Giuseppe Morozzo Della Rocca Fabrizio Sceberras Testaferrata Benedetto Naro Giorgio Doria Pamfilj Landi Antonio Pallotta Ercole Dandini Carlo Odescalchi Giacinto Placido Zurla, kardinalvikar Giuseppe Albani, kardinalstatssekretær under Pius VIII. Agostino Rivarola Cesare Guerrieri Gonzaga Antonio Frosini Tommaso Riario Sforza Giovanni Battista Bussi, erkebiskop av Benevento Karl Kajetan von Gaisruck Pedro Inguanzo y Rivero Ludovico Micara Gustav Maximilian von Croÿ Bartolomeo Alberto Cappellari (ble valgt til pave Gregor XVI) Pietro Caprano Giacomo Giustiniani Vincenzo Macchi Giacomo Filippo Fransoni Benedetto Colonna Barberini di Sciarra Giovanni Antonio Benvenuti Ignazio Nasalli-Ratti Joachim-Jean-Xavier d’Isoard, erkebiskop av Auch Antonio Domenico Gamberini, biskop av Orvieto Tommaso Bernetti Belisario Cristaldi Cesare Nembrini Pironi Gonzaga Thomas Weld Louis-François-Auguste de Rohan-Chabot Juan Francisco Marco y Catalán Raffaele Mazio Domenico De Simone

Ikke deltagende kardinaler De følgende kardinaler deltok ikke i konklavet:

Giovanni Caccia-Piatti, prefekt for Segnatura apostolica Francisco Javier de Cienfuegos y Jovellanos, erkebiskop av Sevilla Cesare Brancadoro, erkebiskop Fermo Bonaventura Gazzola Teresio Maria Carlo Vittorio Ferrero della Marmora Rudolf Johannes Joseph Rainer von Habsburg-Lothringen Patrício da Silva, patriark av Lisboa Alexander Rudnay Jean-Baptiste de Latil, erkebiskop av Reims

Referanser

1830 Kategori:Hendelser i 1830 Kategori:Hendelser i 1831