Adelsgarden (italiensk: Guardia Nobile, Guardia Nobile Pontificia) var en av husholdningsgardene som tjente paven, og var en del av militæret Kirkestaten, og i Vatikanstaten. Den ble dannet av pave Pius VII i 1801 som et regiment av tungt kavalleri, og avskaffet i 1970 av pave Paul VI etter Det andre Vatikankonsil. Enheten, som ble unnfanget som pavens personlige garde, sørget for en ridende eskorte for paven når han beveget seg rundt i Roma i sin vogn og ridende vakt utenfor sine gemakker i pavepalassene. Gardistene var også tilgjengelige for spesielle oppdrag innenfor Kirkestaten etter pavens ordre. En av deres første store oppgaver var å eskortere Pius VII til Paris for kroningen av Napoleon i 1804.

Historie I 1801 begynte det en agitasjon i Roma blant aristokratiet for å danne en livvakt for paven, og et skriv ble sendt til Pius VII der de tilbød sine tjenester vederlagsfritt. Som resultat ble adelsgarden (Guardia Nobile) opprettet den 11. mai 1801."Historic Army of the Vatican is Reforming", San Jose Mercury-news, Volume LXXXV, Number 98, 6. oktober 1913

Guardia Nobile, som utelukkende var en palassvakt, deltok ikke i aktiv militærtjeneste eller kamp under de mange militære felttoge som engasjerte Kirkestaten mellom 1801 og 1870. Med Italias gjenforening og avskaffelsen av Kirkestaten i 1870 begrenset Guardia Nobile sin aktivitet til Vatikanets bygninger og område. Selv om den nominelt fortsatt var en kavalerienhet, hadde enheten liten mulighet til å utplassere seg til hest på Vatikanets begrensede område. To ridende soldater fulgte pavevognen når paven ble kjørt rundt i Vatikanets hager. I 1904 ble den ridende tjenesten avskaffet, og de siste hestene ble solgt. Skjønt de opprinnelig var bevæpnet med karabiner, pistoler og sabler, bar gardistene etter 1870 bare sabel.David Alvarez, The Pope's Soldiers: A Military History of the Modern Vatican (Lawrence, KS: University Press of Kansas, 2011), ss.263-265.

Korpset var alltid et frivillig korps – medlemmene fikk ikke betalt for sine tjenester, selv om de fikk godtgjørelse for sine uniformer. Rekrutter ble hentet fra adelsfamilier i Roma, selv om kravene i praksis ble lempet på i det tjuende århundre for å tillate adel fra andre regioner i Italia å bli med i korpset. Gardistene var forventet å ha adelstitler som strakk seg minst 100 år tilbake i tid."Pope Will Appoint 10 to Noble Guard", The New York Times, 18. januar 1964

Korpssjefen ble kalt kapteinen. Kommandoen var arvelig i Barberini- og Altieri-familiene, men gikk senere over til Rospigliosi. En av de underordnede stillinger i korpset var den arvelige fanebæreren, som var ansvarlig for å bære den katolske kirkes fane. Dette embetet ble holdt av Patrizi-Naro-Montoro.

Etter 1870 utførte Guardia Nobile, nå redusert til en styrke på færre enn 70 mann, hovedsakelig seremonielle oppgaver som æresgarde. Gardister viste seg oftest offentlig når paven ledet seremonier i Peterskirken. Når paven ble båret i sedia gestatoria, gikk adelsgardister langs pavestolen. I løpet av timene som var reservert for pavelig audiens, sto gardister også i antekammeret til de pavelige gemakker og, ved formelle anledninger, på hver side av pavetronen.

Under Andre Verdenskrig delte Guardia Nobile ansvaret med Sveitsergarden for pave Pius XIIs personlige sikkerhet. For første gang siden 1870 ble pistoler utstedt til tjenestepersonell. Gjennom hele krigen Guardia Nobile vakt utenfor de pavelige gemakker natt og dag, og gardister fulgte Pius XII når han tok sine daglige spaserturer i Vatikanhagene.Álvarez,The Pope's Soldiers, s.337.

Guardia Nobile ble avskaffet av pave Paul VI i 1970 som en del av reformene av kirken etter Det andre Vatikankonsil. Det elitistiske bilde av et privilegert seremonikorps ble ansett som å være ute av takt med en enklere og mer inkluderende æra.Álvarez,The Pope's Soldiers, s.337. En planlagt avskjedsaudiens for gardistene hos paven fant ikke sted, og enhetens eiendom ble rekvirert på kort varsel av det pavelige statssekretariat.Álvarez,The Pope's Soldiers, s.361.

Tidligere medlemmer av Guardia Nobile dannet en veteranforening, «La Compagnia delle Lance Spezzate» (De brukkede lansers kompani).

Kommandanter (kapteiner)

Giuseppe, fyrst Antici-Mattei, 4. hertug av Giove (1801–1809) Giovanni, 8. marki Patrizi-Naro-Montoro (koadjutor: 1801–1804) Don Luigi Braschi-Onesti, 1. hertug av Nemi, 1, fyrst av Rocca Sinibalda, 1, marki av Belmonte Sabino, greve av Falcino, marki og greve Braschi-Onesti, Grandee av Spania 1. klasse, 1. fyrste av Det hellige romerske rike (1814–1816) Paluzzo, fyrst Altieri, 5. fyrst av Oriolo, 5. fyrst of Viano, 5, hertug av Monterano, 6. fyrst av Rasina (koadjutor: 1801–1814, kommandant: 1816–1819) Francesco Barberini-Colonna, 6. fyrste av Palestrina, etc (koadjutor: 1816–1819, kommandant: 1819–1853) Carlo Felice Barberini-Colonna, hertug av Castel Vecchio (senere 7. fyrste av Palestrina, etc) (koadjutor: 1819–1853, kommandant: 1853–1878) Emilio, fyrst Altieri, 7th fyrst of Oriolo, 7th fyrst of Viano, 7. hertug av Monterano, 8. fyrst av Rasina (koadjutor: 1853–1878, kommandant: 1878–1900) Paolo Giuseppe Ange, fyrst Altieri, 8. fyrste av Oriolo, 8. fyrste av Viano, 8, hertug av Monterano, 9. fyrste of Rasina (koadjutor: 1895–1900, kommandant: 1900–1901) Camillo Francesco Maria Rospigliosi, fyrste av Zagarolo (andre sønn av Clemente Francesco Rospigliosi, 7. fyrst Rospigliosi, fyrste av Det hellige romerske rike, fyrste av Castiglione, hertug av Zagarolo, etc) (1901–1915) Giuseppe Camillo Francesco Pietro Borghese-Aldobrandini, fyrst Aldobrandini, fyrste av Sarsina, 2. fyrste av Meldola, etc (1915–1939) Francesco Chigi-Albani della Rovere (tredje sønn av Mario, fyrst Chigi-Albani della Rovere, 7. fyrste av Farnese) (1939–1953) Mario Filippo Benedetto del Drago, marki av Riofreddo (av fyrstene av Drago-Biscia-Gentili, fyrstene av Mazzano og av Antuni, markier av Riofreddo) (1957–1970); den siste kommandant

Referanser

Kategori:Kirkestaten Kategori:Vatikanstaten Kategori:Etableringer i 1801 Kategori:Opphør i 1970 Kategori:Armeer Kategori:Gardister