høyre|miniatyr|180x180pk|Områder der det bor et betydelig antall tuareger Tuaregopprøret 1962–1964, noen ganger kalt det første tuaregopprøret eller Alfellaga, var et væpnet opprør i det som i dag er det nordlige Mali, startet kort tid etter at landet oppnådde uavhengighet fra Frankrike i 1960.Baz Lecocq. «Alfellaga: Chapter Four» i Disputed Desert: Decolonisation, Competing Nationalisms and Tuareg Rebellions in Northern Mali. Brill (2010). s. 181–226.Baz Lecocq. «IV. Alfellaga: The revolt of the Kel Adagh (1963-1964)» i That desert is our country: Tuareg rebellions and competing nationalisms in contemporary Mali (1946-1996). Universiteit van Amsterdam (2002). Det korte opprøret kunne først slås ned etter at Marokko og Algerie grep inn i konflikten i 1963, overleverte 35 ledere fra motopprøret, og deretter innførte militærstyre i de tuareg-befolkede områdene.
Mange i det tynt befolkede og etnisk særpregede nord i Mali, sammen med enkelte i det sørlige Algerie og nordlige Niger, forventet at det ville bli opprettet en uavhengig tuaregisk, berbisk og arabisk stat i Saharaørkenen etter avkoloniseringen. Kombinert med misnøye med den nye regjeringen førte dette til at noen tuareger i Nord-Mali gjorde opprør i 1963.
De første tuaregiske angrepene begynte i Nord-Mali tidlig i 1962 som små «hit-and-run»-aksjoner mot regjeringsmål. Angrepene økte i omfang og ødeleggelser gjennom 1963, noe som førte til svært urolige forhold i de tuareg-befolkede områdene i nord.
Angrepene reflekterte imidlertid ikke en samlet ledelse, en godt koordinert strategi eller klare tegn på en helhetlig plan. Opprørerne var som regel avhengige av kameler til transport og var hovedsakelig bevæpnet med enkle og forholdsvis gamle håndvåpen, i motsetning til Malis hær som hadde sovjetiske våpen og støtte fra Algerie og Marokko. De klarte heller ikke å mobilisere hele tuaregbefolkningen. Selv om anslagene er usikre, er det lite sannsynlig at opprørstyrkene noensinne talte mer enn rundt 1 500 soldater.
Regjeringen reagerte raskt og hardt. Malis hær, godt motivert og utstyrt med nye sovjetiske våpen, gjennomførte omfattende motopprørsoperasjoner. Innen utgangen av 1964 hadde myndighetenes harde virkemidler knust opprøret. De tuareg-befolkede områdene i nord ble deretter satt under et undertrykkende militærstyre. Mange tuareger flyktet som flyktninger til nabolandene. Selv om regjeringen hadde lyktes i å få slutt på opprøret, førte tvangstiltakene til at mange tuareger som ikke hadde støttet opprørerne, ble fremmedgjort. Overgrep og brudd på menneskerettighetene fra begge sider bidro til en atmosfære av frykt og mistillit i nord. Regjeringen annonserte i ettertid en rekke programmer for å forbedre lokal infrastruktur og økonomiske muligheter, men manglet ressurser til å gjennomføre de fleste av dem. Tuaregenes misnøye ble dermed i stor grad stående uløst, og en vedvarende harme fortsatte i mange tuaregsamfunn etter 1964. Problemet med ustabilitet i nord ble dermed bare utsatt, ikke løst.
Referanser
Eksterne lenker Cartogracy: Tuareg Independence Movement
Kategori:Konflikter i 1962 Kategori:Konflikter i 1963 Kategori:Konflikter i 1964 Kategori:Mali