Norge under andre verdenskrig er perioden fra starten på andre verdenskrig 1. september 1939, og frem til frigjøringen i Europa, 8. mai 1945.
Etter at Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig i 1939 erklærte Norge seg som nøytralt, som under første verdenskrig. Tiden før invasjonen av Norge var preget av en rekke krenkelser av norsk nøytralitet fra begge sidene i krigen, flest fra de allierte, blant annet krenkelser av luftrommet, minelegging av norsk farvann og bording av skip i norsk farvann. Den 9. april 1940 ble Norge og Danmark invadert av Tyskland; etter to måneders kamper med noe støtte av britiske, franske og polske styrker kapitulerte de norske styrkene.
Det okkuperte Norge ble delvis styrt av Vidkun Quislings regjering under tysk kontroll, og med omfattende tysk militær tilstedeværelse. Fastlandet var ikke involvert i regulære krigshandlinger etter kapitulasjonen i juni 1940, med ett viktig unntak. Det østligste Finnmark var sterkt berørt av kampene ved Murmanskfronten fra 1941. All bebyggelse i Finnmark og Nord-Troms ble brent og befolkningen tvangsevakuert da tyskerne høsten 1944 trakk seg tilbake etter nederlaget på Murmanskfronten. Deretter ble Øst-Finnmark frigjort av sovjetiske styrker i oktober 1944. Ved Tysklands kapitulasjon la de tyske styrkene i Norge ned våpnene uten kamp 8. mai 1945. Svalbard og Jan Mayen ble ikke okkupert.
Det er registrert over norske dødsoffer, herunder 738 jøder som ble drept i holocaust. Vel sovjetiske og over jugoslaviske krigsfanger døde i tysk fangenskap i Norge. tyske soldater er gravlagt i Norge. De materielle skadene var særlig store i Finnmark og Nord-Troms, samt steder som ble involvert i kamphandlinger etter invasjonen (blant annet Elverum, Molde, Kristiansund, Steinkjer, Namsos, Bodø og Narvik).
Etter krigen ble det gjennomført et stort rettsoppgjør med Quisling-regimet, andre kollaboratører og NS-medlemmer, samt med enkelte tyske tjenestemenn. ble fengslet, 25 norske og 12 tyske borgere ble henrettet. Flere tusen kvinner som hadde hatt forhold til tyske soldater (såkalte tyskertøser) ble anholdt og internert uten dom. Det er fortsatt strid om grunnlaget for og rettferdigheten i oppgjøret.
Okkupasjonens forhistorie Ifølge utenriksminister Halvdan Koht prøvde de allierte fra desember 1939 med alle midler å true Norge til å gå med dem i krigen.Halvdan Koht, Frå skanse til skanse : minne frå krigsmånadene i Noreg 1940, Oslo, Tiden, 1947, s. 8 Han uttalte at «eg trur for min part at England og Frankrike gjerne vil driva Noreg ut or nøytraliteten sin og inn i krigen».Undersøkelseskommisjonen av 1945. Bind I. Oslo : Aschehoug, 1946 s. 206Johan Scharffenberg, Norske aktstykker til okkupasjonens forhistorie, Oslo : Tanum, 1950 Koht var opptatt av at stormaktene ikke skulle få noe grunnlag for aksjoner mot det nøytrale Norge. En viktig bakgrunn for Norges uavhengige linje var troen på at den britiske marinen ville beskytte Norge mot angrep fra andre stormakter, slik som under første verdenskrig.Lange, Even (1998): Samling om felles mål 1935-1970. Bind 11 av Aschehougs norgeshistorie (red Knut Helle). Oslo: Aschehoug.
Før invasjonen var Norge den fjerde største sjøfartsnasjonen i verden. Storbritannia var en øynasjon fullstendig avhengig av forsyninger for å kunne føre krig mot Tyskland, og dette gjorde Norge til et strategisk okkupasjonsmål i forbindelse med slaget om Atlanterhavet for å blokkere britiske forsyninger og å ta over norske handelsskip. Før den tyske invasjonen våren 1940 hadde Norge inngått en handelsavtale som stilte mesteparten av landets tonnasje til disposisjon for vestmaktene.
Utover våren 1940 økte presset på Norge, og ifølge Halvdan Koht var regjeringens medlemmer enige om at man måtte sørge for å havne på britenes side, dersom krig var uunngåelig. I valget mellom maktblokkene i Europa foretrakk norske myndigheter den fransk-britiske. På den annen side sa Koht at han følte at britene hadde satt seg som mål å drive Norge ut i krigen. En av hovedgrunnene til Norges viktighet var at Narvik var utskipningshavn for strategisk viktig jernmalm til både Tyskland og Storbritannia. Over 40 % av Tysklands forbruk av jernmalm kom fra de nord-svenske gruvene. Hitlers interesse for Skandinavia var til å begynne med primært defensive – å beskytte malmtilførselen i tilfelle langvarig krig med Frankrike og Storbritannia.
Vestmaktene hadde liten interesse for Danmark. Landet hadde liten strategisk betydning og små forutsetninger for selv å gjøre seg gjeldende militært. Danmark ble trukket inn i Tysklands forberedelser til invasjon i Norge: Tidlig på vinteren 1940 mente de militære planleggerne at det var nødvendig å sikre seg støttepunkt i Danmark, først og fremst i Nord-Jylland.
Krigsutbruddet i 1939
Etter at stormaktene i Europa erklærte hverandre krig i 1939 erklærte Norge seg som nøytralt ved krigsutbruddet, slik som under første verdenskrig. Tiden før invasjonen av Norge var preget av en rekke krenkelser av norsk nøytralitet fra begge sidene i krigen, men flest fra de allierte, herunder luftromkrenkelser, minelegging av norsk farvann og bording av skip i norsk farvann. Landet opprettet nøytralitetsvakt og forsterket vaktholdet langs kysten, men hadde etter mange års nedrustning et svakt og gammeldags forsvar. Den norske regjeringen følte at Norge var utsatt for et sterkt fiendtlig press fra begge sidene i krigen, og prøvde i denne vanskelige situasjonen å holde Norge nøytralt, ifølge daværende utenriksminister Halvdan Koht. Allerede høsten 1939 gikk marineminister Winston Churchill inn for å minelegge den norske kysten for å tvinge tyske skip som brukte den norske leden ut i internasjonalt farvann der britisk marine kunne angripe. Den norske skipsleden utgjorde et hull i den britiske blokaden av Tyskland, det gjaldt både frakt av jernmalm via Narvik, og krigsskip som kunne snike seg ut i Atlanterhavet via norske farvann. Den tyske marine kunne også tenke seg støttepunkt i Norge for ikke å bli låst fast i Østersjøen, og ikke minst for å kunne skjule ubåter og andre krigsskip i de norske fjordene.
Vinterkrigen Etter Sovjetunionens angrep på Finland, kjent som vinterkrigen (1939–1940) vurderte de allierte (Storbritannia og Frankrike) ulike planer for å støtte Finland, trolig var dette også eller i hovedsak et påskudd for operasjoner i Skandinavia. Etter at Storbritannia gikk mot Frankrikes forslag om landgang i Petsamo, gikk de over til en plan som også omfattet kontroll over jernmalmen ved landgang i Narvik og etterfølgende okkupasjon av malmfeltene nord i Sverige. Slik ville de allierte kunne sikre kontroll over all jernmalmen, samt sende styrker videre til Finland. Planen omfattet også okkupasjon av Bergen, Trondheim og Stavanger (operasjon Stratford), med mulig overføring av allierte styrker til Sør-Sverige via Trondheim i tilfelle tysk invasjon av Sverige (operasjon Plymouth). Stavanger skulle holdes primært for å kontrollere eller ødelegge Sola flyplass som er nærmest Scapa Flow, mens Bergen skulle brukes som base. Til operasjonen i Narvik (operasjon Avonmouth) tenkte man seg to brigader av britiske, franske og polske styrker. De allierte satte opp et ekspedisjonskorps som skulle være klart i mars 1940. Korpset skulle offisielt hjelpe Finland, men korpset var også tenkt å sikret Narvik som alliert base på norskekysten. Norge og Sverige ville ikke tillate ekspedisjonen gjennom sine land og britene ventet stilltiende aksept eller bare symbolsk motstand ved alliert landgang i Narvik. 12. mars var styrken klar for avreise mot Narvik, men fredsavtalen mellom Sovjetunionen og Finland ble undertegnet i Kreml natten mellom 12. og 13. mars 1940, og kampene ble innstilt den påfølgende dagen. Storbritannia avlyste ekspedisjonen til Narvik og overførte mesteparten av korpset til Frankrike. Den franske militærattacheen i Norge reiste i mars nordover og undersøkte Ofotbanen og kaianleggene i Narvik. Tyske myndigheter var klar over disse undersøkelsene, og fremskyndet sine planer om angrep.Jenssen, A. og K. Hanssen (1971): Fra fred til fred. Krigen 1939-1945. Bind 1. Norsk utgave. Oslo: Aschehoug.
miniatyr|Soldater fra infanteriregimentet 12 på vakt ved Skafferhullet, grensen til Finland, 1940.
De allierte planene for okkupasjon av Narvik og de svenske malmfeltene kunne gjøre Skandinavia til en stor krigsskueplass. I dette tilfellet skulle 50 000 franske og 100 000 britiske soldater, samt 40 marinejagere og 10 flydivisjoner, gjøres klare.
Norge var offisielt nøytralt i krigen mellom Sovjetunionen og Finland, men styrket Finnmark militært så mye som mulig i tilfelle sovjetisk innmarsj i Norge. Alta bataljon med 800 mann ble overført til Sør-Varanger på nøytralitetsvakt, også Varanger bataljon ble innkalt. I Pasvikdalen var kampene på finsk side synlig fra Norge.Petterson, Arvid: Hverdagen for befolkningen i Finnmark og Nord-Troms 1944-1045. Ottar, hefte nr 202, utgitt 1994 i Tromsø. Den nye overvåkningstjenesten i Øst-Finnmark ble ledet av politimannen Jonas Lie, og der arbeidet også etterretningsoffiseren Karl Marthinsen. Norge ville heller ikke gi militærhjelp til Finland. Finske styrker som krysset grensen inn i Norge ble avvæpnet og internert. Selv om det ikke var en direkte sammenheng mellom vinterkrigen og stillstandskrigen mellom Tyskland og Storbritannia, førte vinterkrigen til økt oppmerksomhet om Norden.
Trond Spurkeland mener at britene ikke ville nøye seg med å okkupere Narvik for å stanse utførsel av malm fra Sverige til Tyskland. Malmfeltene måtte okkuperes eller gruvene ødelegges, og Luleå med havnene måtte okkuperes. Ifølge Spurkeland førte ikke slutten på vinterkrigen til at britene ga opp ideen om å involvere Norge og Sverige i krigen. Planer for angrep mot Luleå havn, operasjon «Paul», ble trappet opp etter våpenhvilen. Det ble 8. mars gitt tillatelse til sabotasje mot lastekranene i Oxelösund. Spurkeland mener at britene ville gjennomføre Plan R4 og okkupere Norge uansett og ikke bare for å komme Tyskland i forkjøpet. Spurkelands konklusjoner er i strid med blant annet Magne Skodvin og Olav Riste.Spurkeland, Trond: Få tyskerne nordover. Dag og Tid, 29. mai 2015 s.12.Spurkeland disputerer , UiO, HF-fakultetet, publisert 30. juni 2014.
Norsk nøytralitet under press I oktober 1939 ble det amerikanske SS «City of Flint» tatt som prise av den tyske marine og ført til norsk havn, hvor de tyske soldatene ble internert og skipet returnert til den amerikanske besetningen. I slutten av november 1939 passerte «Westerwald» norsk farvann og Bergen krigshavn, uten å la seg inspisere av nøytralitetsvakten. I desember 1939 ble tre skip i britisk tjeneste torpederte av tyske ubåter i norsk farvann, de allierte fremholdt at Tyskland utnyttet nøytralt område til krigføring uten at Norge gjorde noe. I løpet av januar 1940 forliste minst 18 norske skip og over 200 mannskap omkom i Nordsjøen og Atlanterhavet, blant annet lasteskipet D/S «Bisp», flere ble torpedert av tyske ubåter. En av de alvorligste hendelsene var Altmark-saken 16. februar, der den britiske jageren HMS «Cossack» bordet det tyske skipet «Altmark» i Jøssingfjorden for å befri britiske krigsfanger, til tross for norske protester. Dette ble brukt fra tysk side som argument for at Norge ikke var i stand til å ivareta sin nøytralitet. I virkeligheten hadde Tyskland begynt å planlegge invasjonen allerede i desember året før. Tyskland fryktet for at de allierte skulle ta kontroll over Norge og benytte landet som base for angrep mot Tysklands indre, samtidig som malmeksporten fra Sverige til Tyskland ville bli blokkert.