thumb|Et satellittbilde av Palestina med tilstøtende områder Palestina er en geografisk og historisk region som omtrentlig betegner landområdet mellom Middelhavet og Jordan-elven som omfatter Israel og Palestina (Vestbredden og Gazastripen). I enkelte avgrensninger inkluderer det også hele eller nordvestre deler av Jordan.

Navn Former av navnet er kjent brukt i greske kilder fra det 5. århundre f.Kr., og var en oppkalling etter området Filistia og filisterne, folket som bodde der. Derfra fikk navnet også utbredelse blant romerne, brukt om det samme området. I begynnelsen av keisertiden ble navnet for eksempel benyttet av jødene Philon av Alexandria og Josephus rundt Kr.f. for å beskrive området omfattet av provinsen Judea. Etter at denne provinsen i omtrent 135 e.Kr var blitt slått sammen med provinsen Syria til provinsen Syria Palaestina, ble den i 193 igjen innskrenket til Judea og beholdt da navnet Syria Palaestina. I bysantinsk tid ble denne delt i Palaestina Prima (sør) og Palaestina Secunda (nord), provinser som igjen ble gjenstand for ytterligere inndelinger, kortvarig erobret av sassanidene og igjen vunnet tilbake, for så endelig å inntas av araberne i 636. Navnet har herfra sin tradisjon både i arabisk og i europeiske språk.

Geografi Historisk sett har grensen for hva som ble regnet som Palestina gått noe lenger nord, ved elven Qasimiyeh, nå i Libanon. Tidligere ble også områder øst for Jordan-elven regnet med i Palestina. Før første verdenskrig omtalte Encyclopædia Britannica områdene vest for Jordan som Vest-Palestina og områdene øst for Jordan som Øst-Palestina.«Palestine» i Encyclopædia Britannica, 1911 Alternativt ble betegnelsen Transjordan brukt om det som i dag er staten Jordan, mens Cisjordan ble brukt om områdene vest for Jordan-elven.

Det som i dag regnes til Palestina, var etter første verdenskrig tenkt som del av en syrisk stat. Dette kommer blant annet frem i den syriske kongressens memorandum til King-Crane-kommisjonen i 1919, der de ber om uavhengighet for et Syria som strekker seg ned til Akaba i syd og til Middelhavet i vest, og ber om at «den sydlige delen av Syria, kjent som Palestina,» ikke skal deles fra resten av landet.

Området har kyst mot Middelhavet og grenser mot Egypt, Libanon, Syria og Jordan. Viktige elver og vassdrag er Jordan, Tiberiassjøen og Dødehavet. Området Palestina inkluderer hellig land for jødedommen, kristendommen, og islam.

Landskapet i Palestina er varierende. Øvre Galilea er fjellrikt, mens lenger syd i Galilea går landskapet over i lave åser. Åslandskapet fortsetter inn i Vestbredden (Judea og Samaria), der Jebel az-Zeitun (Oljeberget) er blant de viktigste høydedragene. Mot øst faller landskapet, og Jordandalen ligger under havets overflate. Også vestover fra Judea faller landskapet ned mot Middelhavet. I sør er Negevørkenen.

Palestinaområdet er delt mellom statene Israel og Palestina. I 2025 bodde 5,5 millioner palestinere i Palestina, hvorav 3,4 millioner på Vestbredden med Øst-Jerusalem og 2,1 millioner på Gazastripen. I tillegg kom drøye israelske bosettere på Vestbredden og 234 000 i Øst-Jerusalem. israel regnet i 2025 med en befolkning på 10,148 millioner (inkludert bosettere på Vestbredden og i Øst-Jerusalem), hvorav 7,7 millioner jøder og andre, 2,1 millioner arabere (inkludert 1,9 millioner palestinere) og utenlandske statsborgere.

Historie

Syv kjente assyriske inskripsjoner refererer til regionen under navnet Palashtu eller Pilistu cirka 800 f.Kr. Moderne arkeologi har identifisert 12 eldgamle inskripsjoner fra egyptiske og assyriske opptegnelser som registrerer sannsynlige beslektninger i området rundt cirka 1150. Begrepet er generelt akseptert å være en beslektet av det bibelske navnet «Peleshet»

Noen andre termer som i løpet av historien har blitt brukt for å referere til hele, eller deler av, dette landet inkluderer Kanaan, Israels land (Eretz Yisrael eller Ha'aretz) det lovede land, Stor-Syria, Det hellige land, Iudaea-provinsen, kongeriket Jerusalem, Sion, det sørlige Syria, eller Sør-Levanten.

I løpet av bronsealderen ble det opprettet uavhengige kanaaneiske bystater i området, og de ble påvirket av de omkring-liggende sivilisasjonene i det gamle Egypt, Mesopotamia, Fønikia, det minoiske Kreta og Syria.

I løpet av jernalderen etablerte israelittene to beslektede områder: Israel og Juda. Kongeriket Israel dukket opp som en viktig lokal makt på 1000-tallet, før området falt under det ny-assyriske riket i år 722. Israels sørlige nabo, kongeriket Juda, dukket opp på 800-tallet eller 900-tallet f.Kr. Ifølge Bibelen kulminerte en krig mot Egypt i år 586 f.kr. med at Jerusalem ble ødelagt av den babylonske kongen Nebukadnesar II. Overklassen i kongeriket Juda ble deportert til Babylon. På 330-tallet f.kr. erobret den makedonske herskeren Alexander den store hele regionen. Under de påfølgende konfliktene skiftet hender flere ganger, før det kom inn under Selevkideriket mellom 219 og 200 f.kr. I år 116 f.Kr. resulterte en seleukidisk borgerkrig til uavhengighet for visse regioner, inkludert det hasmoneiske fyrstedømmet i Judea-fjellene.

Fra 110 før Kristus utvidet hasmoneerne sin autoritet over store deler av Palestina, og skapte en jødisk-samaritansk-idumaisk-ituraisk-galileisk allianse. Mellom år 73 og 63 før Kristus utvidet den romerske republikken sin innflytelse til regionen, under den tredje mitridatiske krigen. Rundt år 40 f.Kr. erobret parterne Palestina, avsatte den romerske allierte Hyrcanus II og installerte en marionett-hersker fra Hasmonean-linjen kjent som Antigonus II. Tre år senere trakk parterne seg ut av Palestina. I år 70 e.Kr. ble Jerusalem plyndret av Titus, noe som resulterte i at byens kristne og jøder ble spredt til Yavne og Pella. I år 132 e.Kr. sluttet Hadrian seg til provinsen Iudaea med Galilea og Paralia, noe som grunnla den nye provinsen Syria-Palaestina, og Jerusalem ble omdøpt til "Aelia Capitolina"

Mellom år 259 og 272 falt regionen under styret til Odaenathus, som konge av Palmyrene-riket. Etter seieren til den kristne keiseren Konstantin under borgerkrigene i Tetrarkiet begynte kristningen av hele Romerriket og byggingen av kirker og andre helligdommer. Palestina ble et sentrum for kristendommen, og tiltrakk seg mange munker og religiøse lærde. Alle samaritan-opprørene i denne perioden, forårsaket nesten deres utryddelse. I år 614 ble Palestina annektert av et annet persisk dynasti, sassanidene, frem til området kom tilbake under bysantinsk kontroll i år 628 e.Kr.

Palestina ble erobret av det islamske kalifatet, i 634 e.Kr. I år 636 markerte Slaget ved Jarmuk, under den muslimske erobringen av Levanten, begynnelsen på muslimsk hegemoni over hele regionen. Området ble kjent som Jund Filastin, i provinsen Bilâd al-Shâm (Stor-Syria). I år 661, etter attentatet på Ali, ble Muawiyah ibn Abi Sufyan innsatt som ny kalif i den islamske verden - etter å ha blitt kronet i Jerusalem. Klippedomen, ferdigstilt i 691, var verdens første store verk innen islamsk arkitektur. Flertallet av befolkningen var kristen, og skulle forbli det frem til Saladins erobring i 1187. Den muslimske erobringen hadde tilsynelatende liten innvirkning på sosiale eller administrative kontinuiteter i flere tiår. Ordet araber på den tiden refererte hovedsakelig til beduinske nomader, selv om arabisk bosetting var attestert i Judeas høyland og i nærheten av Jerusalem på 500-tallet, og noen av disse stammene hadde konvertert til kristendommen. Lokalbefolkningen drev hovedsakelig med jordbruk.

Umayyadene, som hadde ansporet til en sterk økonomisk gjenoppblomstring i området, ble erstattet av abbasidene i år 750. Ramla ble det nye administrative senteret i de følgende århundrene. Fra 878 ble Palestina kontrollert fra Egypt, av semi-autonome herskere i nesten et århundre, men ble preget av forfølgelse av kristne, etter hvert som trusselen fra Bysants vokste. Fatimidene, med en overveiende berber-hær, erobret regionen i 970, en dato som også markerer begynnelsen på en periode med uopphørlig krigføring mellom tallrike fiender. Mellom år 1071 og 1073 ble Palestina lagt under det store Seldsjukkriket, bare for å bli gjenerobret av fatimidene i 1098.

Fatimidene mistet igjen regionen, til korsfarerne opprettet kongeriket Jerusalem (mellom 1099 og 1291). Deres kontroll over Jerusalem, og det meste av Palestina, varte nesten et helt århundre, frem til nederlaget mot Saladin og hans styrker i år 1187. Deretter ble det meste av Palestina kontrollert av Ajjubidedynastiet, bortsett fra årene 1229–1244, da Jerusalem og andre områder ble gjenerobret av Det andre kongeriket Jerusalem, som da ble kontrollert fra Akko (1191–1291). Til tross for senere korstog var ikke frankerne lenger noen betydelig makt i regionen. Det fjerde korstoget, som ikke nådde Palestina, førte direkte til det bysantinske rikets tilbakegang. Dette reduserte dramatisk kristen innflytelse i hele regionen.

Mamelukksultanatet ble opprettet i Egypt som et indirekte resultat av det syvende korstoget. Det mongolske riket nådde Palestina for første gang i 1260, og begynte med de mongolske angrepene inn i Palestina under den nestorianisme-kristne general Kitbuqa. Dette nådde et høydepunkt under slaget ved Ayn Jalut, hvor de ble presset tilbake av mamelukkene. I 1486 brøt det ut fiendtligheter mellom mamelukkene og det osmanske riket. Ottomanerne erobret hele Palestina i 1516. På 1500-tallet og 1600-tallet styrte en tett allianse av tre lokale dynastier, Ridwan-klanen i Gaza, Turabayene fra al-Lajjun, og Farrukh-stammen fra Nablus, Palestina. På 1700-tallet styrte Zaydani-klanen under ledelse av Zahir al-Umar store deler av Palestina autonomt, inntil ottomanerne var i stand til å beseire dem i 1775 og 1776.

Zahir hadde gjort havnebyen Acre til en stor regional makt, delvis drevet av monopoliseringen på handelen med bomull og olivenolje fra Palestina til Europa. Acres regionale dominans ble ytterligere hevet under Zahirs etterfølger Ahmad Pasha al-Jazzar, men dette gikk på bekostning av Damaskus.

Senere havnet området under egyptisk styre, som ble utfordret i 1834 av et landsomfattende folkeopprør mot blant annet verneplikt og andre tiltak som ble ansett som alt for påtrengende av lokalbefolkningen. I 1840 grep Storbritannia inn, og ga tilbake kontrollen over Levanten til ottomanerne.

Fra 1860-tallet gjennomgikk Palestina en akselerasjon innenfor sosioøkonomiske utvikling. Fra 1880 begynte en storstilt jødisk immigrasjon for alvor, nesten utelukkende fra Europa. Det førte også til en gjenopplivning av det hebraiske språket og kulturen i området.

Britene startet kampene i Sinai og Palestina i 1915. Verdenskrigen nådde det sørlige Palestina i 1917 og fortsatte mot Gaza og rundt Jerusalem samme år. Britene sikret Jerusalem i desember 1917. Britene ble formelt tildelt mandat til å kontrollere regionen i 1922. De ikke-jødiske palestinerne forsøkte å gjøre opprør i både 1920, i 1929 og igjen i 1936. I 1947, etter andre verdenskrig og holocaust, kunngjorde den britiske regjeringen at de ønsket å avslutte hele mandatet.

FNs generalforsamling vedtok i november 1947 FNs delingsplan for Palestina om anbefalte deling i en arabisk stat, og en jødisk stat. Den jødiske ledelsen i området godtok forslaget, men den arabiske høyere komité avviste forslaget. En borgerkrig i området begynte umiddelbart etter resolusjonens vedtak. Israel som en egen nasjon ble erklært i mai 1948.

Statsdannelse i 1988

Staten Palestina (arabisk: دولة فلسطين‎, dawlat filastin), offisielt bare Palestina (arabisk: فلسطين‎, filastin), ble grunnlagt ved en unilateral erklæring fra Palestinas frigjøringsorganisasjons side den 15. november 1988, da PLOs nasjonalråd vedtok en frigjøringserklæring. Etter et vedtak i FNs generalforsamling november 2012 er Palestina en «observatørstat uten medlemskap» i FN.