Riksoperaen i Nord-Norge var turnévirksomheten til Den Norske Opera & Ballett (DNO) i de nordligste fylkene fra slutten av 1950-årene og frem til 2000-tallet. Virksomheten bygget på tidligere turneer fra Det Norske Operaselskap (NOS) på 1950-tallet.

Turnéene omfattet både fullskala oppsetninger og mindre produksjoner i en rekke nordnorske byer, blant annet Narvik, Tromsø, Harstad, Bodø og Mo i Rana. Riksoperaen utgjorde en sentral del av den nasjonale formidlingen av opera og ballett i Norge og var nært knyttet til etterkrigstidens kulturpolitiske mål om å gjøre profesjonell scenekunst tilgjengelig i hele landet.

Riksoperaen (tidligere «Operaen på turné») la opp til en kombinasjon av statlig styring og lokalt samarbeid. Riksoperaen hadde det kunstneriske ansvaret, mens vertskommunene bidro med scene, orkester, kor, deler av det tekniske apparatet og økonomiske garantier.

Bakgrunn Ideen om en nasjonal, turnerende opera ble diskutert allerede tidlig på 1950-tallet. I en artikkel i avisen Tromsø i 1952 ble det understreket at «det er ikke riktig å samle et slikt kulturgode i to eller tre større byer».

Operasanger Jonas Brunvoll pekte på at en slik modell ville gjøre kunstformen tilgjengelig for et bredere publikum. Han uttalte at «Norsk Operaselskap går inn for Riksoperatanken, fordi vi mener det er riktig at flest mulig mennesker får glede av denne kunstformen».Tromsø, 1952. Kapellmester Istvan Pajor understreket samtidig operaens folkelige potensial, og uttalte at «opera passer like godt for nordmenn som for alle andre folkeslag» og at den er «den mest folkelige form for teater og musikk».Tromsø, 1952.

«Det er behov for opera utover landet, og det er ikke riktig å samle et slikt kulturgode i to eller tre større byer.»

— Torgeir Heistein, Tromsø, 1952

Turnévirksomheten til Det Norske Operaselskap ble videreført etter etableringen av Den Norske Opera i 1958. Først ble betegnelsen «Operaen på turné» brukt, før virksomheten senere ble organisert som en egen enhet under navnet «Riksoperaen».Habbestad, Ida (2008). «Opera på tur». Ballade. Organisering Riksoperaen bygget på en modell som kombinerte statlig styring med lokalt samarbeid. Organiseringen var delvis inspirert av Riksteatret, og virksomheten skulle bidra til landsdekkende formidling av opera og ballett.Nationen, 13. november 1953. I likhet med Riksteatret skulle virksomheten ledes av et styre på fem medlemmer oppnevnt for fire år, samt en direktør og en kunstnerisk leder med åremål på fem år.Nationen, 13. november 1953.

Formålet med turnévirksomheten til Riksoperaen var å gjøre profesjonell opera og ballett tilgjengelig i hele landet.St.prp. nr. 37 (1997–98), Kulturdepartementet. Det ble lagt opp til en omfattende turnévirksomhet, med et mål om et betydelig antall forestillinger både i hovedstaden og i distriktene. Hensikten var ikke bare å formidle opera og ballett til et bredere publikum, men også å stimulere det lokale musikklivet gjennom samarbeid mellom profesjonelle og amatører.Nationen, 13. november 1953.

Den kunstneriske virksomheten skulle bygge på en fast kjerne av profesjonelle utøvere. Planen omfattet blant annet fast ansettelse av sangsolister, dansere og musikalsk ledelse, inkludert kapellmestere og repetitør, i tillegg til regissør, ballettmester og administrativt personale.Nationen, 13. november 1953.

Den sentrale institusjonen stilte med det kunstneriske apparatet og den overordnede produksjonsledelsen, mens vertskommunene bidro med scener, orkestre, kor, teknisk tilrettelegging og økonomiske garantier. Finansieringen var basert på statlige og kommunale tilskudd, lokale garantier og billettinntekter.Nationen, 13. november 1953.

Ordningen hadde også en kulturpolitisk målsetting om å stimulere lokale miljøer gjennom samarbeid mellom profesjonelle og amatører. Dette førte til at lokale orkestre, kor og ballettmiljøer mange steder fikk erfaring med større sceniske produksjoner.

Virksomheten i Nord-Norge I Nord-Norge fikk Riksoperaen særlig betydning fordi flere byer utviklet stabile samarbeid med Den Norske Opera. Produksjonene omfattet både opera, operette og ballett, og ble ofte gjennomført i samarbeid med lokale orkestre, kor og danseskoler.

Publikumstilstrømningen var høy flere steder, og virksomheten bidro til å bygge opp både interesse og kompetanse i det regionale musikklivet. Samarbeidet med amatørorkestre og sangkor ble fremhevet som en særlig vellykket modell, der lokale utøvere fikk nye kunstneriske impulser og erfaring med større sceniske produksjoner.

Blant de viktigste turnéstedene var Narvik, som av Den Norske Opera ble omtalt som «operabyen i nord». Også Tromsø, Harstad, Bodø og Mo i Rana utviklet aktive operamiljøer gjennom samarbeidet med Riksoperaen.

Lokale samarbeid Et særtrekk ved Riksoperaens virksomhet i Nord-Norge var den omfattende lokale medvirkningen. Lokale orkestre og kor utgjorde ofte den musikalske grunnstammen i produksjonene, mens danseskoler og amatørmiljøer bidro scenisk.

I Narvik var blant annet Narvik Byorkester, Narvik Operakor, Narvik Guttekor, Henry Haagensens ballettskole og Kirsten Lians Ballettskole sentrale samarbeidspartnere. Tilsvarende samarbeidsmodeller eksisterte også andre steder i landsdelen.

Dirigenter som Istvan Pajor pendlet mellom Oslo og Nord-Norge for å arbeide med lokale musikere og kor før forestillingene.

Virksomheten bidro dermed ikke bare til publikumsopplevelser, men også til kompetansebygging og utvikling av lokale kulturmiljøer.

Nord-Norge danser (1994) I 1994 gjennomførte Den Norske Opera & Ballett (DNO) en omfattende turné i Nord-Norge, omtalt som Nord-Norge danser. Over en periode på fire uker besøkte ensemblet en rekke steder i landsdelen med både forestillinger og oppsøkende virksomhet.

Turneen ble gjennomført i samarbeid med blant andre landsdelsmusikerne i Nord-Norge, Tromsø symfoniorkester, Forsvarets musikkorps, Lofoten og Vesterålen SymfoniorkesterDet er altså ikke blitt en del av Arktisk Filharmoni eller skiftet navn, men eksisterer fortsatt som et regionalt semi-profesjonelt symfoniorkester i Lofoten og Vesterålen, samt en rekke lokale ensembler og institusjoner. Forestillingene fant sted i kulturhus, skoler, institusjoner og andre arenaer.

Pianisten Eva Knardahl deltok som solist i Rhapsody in Blue av George Gershwin og som akkompagnatør i flere innslag.

Turneen startet i Kautokeino 26. mai og besøkte blant annet Karasjok, Tromsø, Hammerfest, Vardø, Alta, Narvik, Harstad, Sortland og Bodø, før den ble avsluttet under Festspillene i Nord-Norge i Harstad 24. juni.

Produksjonen kombinerte profesjonelle dansere fra Den Norske Opera med lokale orkestre, musikere og dansegrupper. I Narvik ble forestillingen oppført i Folkets Hus 12. juni 1994 med medvirkning fra Narvik Byorkester.

Fra riksopera til regional modell Fra 1980-årene ble det stadig tydeligere at mange spillesteder i distriktene hadde begrensninger knyttet til scenestørrelse, teknisk utstyr og infrastruktur. Ifølge uttalelser fra riksopera-komiteen var flere scener «for små eller utilstrekkelig utstyrt» for de nye produksjonene.Fremover, 20. januar 1982.

Dette førte til at produksjonene i økende grad måtte tilpasses lokale forhold gjennom enklere scenografi og reduserte tekniske krav.

Samtidig ble produksjonene mer kostnadskrevende. Ifølge turnésjef Jan Helge Trøen ble turnévirksomheten gradvis vanskeligere å opprettholde fordi nyproduksjoner bandt opp en større del av Den Norske Operas budsjett.Habbestad, Ida (2008). «Opera på tur». Ballade.

Et viktig vendepunkt kom i 1998, da de statlige midlene til turnévirksomheten ikke lenger ble øremerket, men innlemmet i Den Norske Operas ordinære driftstilskudd.Klassekampen, 6. juli 2011. Flere aktører mente dette førte til en gradvis nedbygging av Riksoperaens virksomhet i distriktene.

Dirigent Terje Boye Hansen uttalte at utviklingen representerte «en svekkelse av operaopplevelser i Nord-Norge», og tok til orde for en egen organisering av turnévirksomheten.

Operaregissør Ronald Rørvik beskrev samtidig bortfallet av riksoperavirksomheten som «det store sviket».Klassekampen, 6. juli 2011.

Regionalisering og kritikk Parallelt med nedbyggingen av Riksoperaen ble det etablert regionale institusjoner med ansvar for operavirksomhet, blant annet Nordnorsk Opera og Symfoniorkester (NOSO).

Målet var å videreføre operatilbudet gjennom en regional modell, men flere aktører mente at denne ordningen ikke fullt ut kompenserte for bortfallet av den tidligere turnévirksomheten.

Kritikere har fremhevet at den tidligere riksoperamodellen sikret både hyppigere forestillinger og tettere samarbeid med lokale miljøer, mens den nye strukturen i større grad har vært preget av prosjektbasert virksomhet og svakere kontinuitet. Dette har i enkelte områder ført til det som er blitt omtalt som et «operavakuum», der aktiviteten er betydelig redusert sammenlignet med perioden med riksopera.

Utviklingen kulminerte i 2023 da Arktisk Filharmoni varslet at institusjonen ikke lenger hadde økonomisk grunnlag for fullsceniske operaproduksjoner. Operasjef Espen Langvik mistet stillingen, og virksomheten ble redusert til mindre opera- og vokalproduksjoner. I artikkelen ble det understreket at det dermed ikke lenger fantes noen profesjonell institusjon med ansvar for fullscenisk opera i Nord-Norge.«Når de nå slutter med fullscenisk opera, er det ingen andre profesjonelle institusjoner som kan ta dette ansvaret.»

Espen Langvik

I en analyse publisert i Scenekunst i 2024 ble utviklingen omtalt som en form for «operatisk ansvarspulverisering», der ansvaret for den landsdekkende operavirksomheten etter hvert ble uklart fordelt mellom staten, Nasjonaloperaen og regionoperaene.

Artikkelen konkluderte med at «et eller annet ikke fungerer som det skal i den riksdekkende satsningen på opera i Norge».

Ettervirkninger Bortfallet av Riksoperaens virksomhet førte til at flere lokale operamiljøer mistet en viktig samarbeidspartner. Dette fikk konsekvenser for rekruttering, aktivitet og kompetanseutvikling i landsdelen.

Flere tidligere samarbeidspartnere uttrykte bekymring for utviklingen. Kulturhussjef Bjørnar Mikkelborg i Narvik uttalte i 2009 at «de siste årene har det blitt stadig vanskeligere å nå gjennom med ønsket om å få besøk».

Representanter for Narvik Byorkester uttalte i 2018 at «i dag har vi ikke lenger besøk av riksoperaen».

Utvikling Periode Utvikling 1951–1957 Turnévirksomhet med Det Norske Operaselskap (NOS). De første operabesøkene til Nord-Norge. 1958–1973 Etablering av Den Norske Opera og videreføring av turnévirksomheten under betegnelsen «Operaen på turné». 1974–1990-årene Riksoperaen organisert som egen enhet. Omfattende turnévirksomhet i samarbeid med lokale orkestre, kor og ballettmiljøer. 1990-årene Gradvis reduksjon i turnéaktiviteten som følge av økonomiske og tekniske utfordringer. ca. 2000–2008 Turnévirksomheten avvikles gradvis i forbindelse med omorganisering og åpningen av operahuset i Bjørvika.

Galleri

Se også Riksoperaen i Narvik Den Norske Opera & Ballett Arktisk Filharmoni Narvik Byorkester Narvik Operakor

Referanser

Kategori:Opera i Norge Kategori:Norsk musikkhistorie Kategori:Kultur i Nord-Norge Kategori:Den Norske Opera & Ballett