Harald Engelsen (1883–1954) var en norsk offiser og lege, for ettertiden mest kjent for oppdagelse av blyforgiftning hos ansatte på Marinens hovedverft, ved Karljohansvern orlogsstasjon i Horten. I årene 1937–1940 var Engelsen sjef for Saniteten i Sjøforsvaret, med grad av kommandørkaptein.
Liv og virke Engelsen avla medisinsk embetseksamen i 1910, og hadde etter det forskjellige stillinger. Han studerte så krigsmedisin i Østerrike-Ungarn i 1916, med stipend fra den norske marine. Han studerte deretter bakteriologi, skipshygiene og tropesykdommer i Kristiania (dagens Oslo), Greenwich, Portsmouth, Napoli og Khartoum. Engelsen kom tilbake til Norge i 1920 og fikk stilling som leder av Marinens bakteriologiske laboratorium i Horten.Sommerfelt-Pettersen/Ogre 2004, s. 3236
Arbeid med skipsmedisin
I 1920-årene ble Engelsen involvert i utarbeidelse av en medisinsk veiledning for sjøfolk. I 1924 vedtok Røde Kors ligaenes generalforsamling at Norge hadde en ledende stilling på dette området, og organisasjonen anmodet om at det ble utarbeidet en internasjonal legebok og liste for medisinkiste for sjøfolk. Tanken var at med en slik bok og tilhørende medisinkiste, ville legeråd via radiotelegrafi være vesentlig enklere, både for avsender og mottaker.Sommerfelt-Pettersen 2020, s. 69–70
Engelsen ledet arbeidet med legeboken og resultatet ble lagt frem på en konferanse i Norge i 1926 som Røde Kors tok initiativ til. I tillegg til legeboken presenterte Engelsen en medisinsk kode for bruk over radio og lister for standardiserte, obligatoriske medisinkister. Engelsen hadde samarbeidet med overlege psykiater dr. med., Sigurd Dahlstrøm (1882–1933), sjefen for Marinens Sanitet Carl Ludvig Manthey (1869-1933) og dr. med. Harald Natvig (1872–1947). Boken ble oversatt til fransk, og lagt frem på Røde Kors konferansen i Tokyo i 1934, hvor den ble anbefalt innført i alle sjøfarende land.
Engelsen foreslo også en forbedring av ordningen med legeundersøkelser for sjømenn. Den skulle være tvungen, det skulle benyttes et standardisert skjema ved undersøkelsen og status for hver sjømanns helse (en helbredsrulle) skulle opprettes.Sommerfelt-Pettersen 2020, s. 72 Ifølge professor Haakon Natvig (1905–2003) var det frem til 1930 uvanlig at norske leger interesserte seg for arbeidsmedisin. Det var to unntak; Olai Lorange (1876–1965), som var sjef i Arbeidstilsynet, og marinelege Harald Engelsen.Sommerfelt-Pettersen 2020, s. 74
Blyforgiftningssaken Engelsen ble i 1922 bedt om å undersøke en arbeider ved Minevæsenets akkumulatorverksted, ved Karljohansvern orlogsstasjon. Det viste seg at pasienten hadde klare symptomer på blyforgiftning, og Engelsen ønsket å undersøke de andre arbeiderne i verkstedet, totalt ti, noe ledelsen var åpen for. Ni av de ti arbeiderne hadde subjektive symptomer som samsvarte med blypåvirkning, og tre av dem fant han såkalt basofili hos. Engelsen fortsatte å undersøke arbeiderne, og det ble også bygget et nytt verksted, det gamle ble karakterisert som primitivt. Hans samarbeid med ledelsen var godt, og arbeidernes helse ble forbedret ved omplassering, variasjon i arbeidsoppgaver, unngåelse av støv og avtrekk for blydamp.Sommerfelt-Pettersen/Ongre 2004, s. 3235
I årene 1925–1930 var Engelsen formann i Det stedlige fabrikktilsynet og foretok hvert halvår lovpålagte inspeksjoner på Marinens hovedverft. I 1931 sluttet han i fabrikktilsynet, da han fikk tilsyn med det meste av personellet i den norske marinen. Kort etter ble han oppsøkt av en skipsbygningsarbeider som hadde blitt blyforgiftet under arbeidet ved Marinens hovedverft, og Engelsen ble deretter raskt oppsøkt av flere arbeidere med tegn på slik forgiftning. Frem til oktober 1932 ble det registrert totalt 12 tilfeller av blyforgiftning ved Marinens hovedverft. Arbeiderne som hadde blitt syke hadde holdt på med rustbanking, brukt mønje (grunning) og opphugging av fartøyer som hadde vært blymalt og tettet med mønje. Under arbeidet hadde de syke pustet inn blyholdig damp og støv.
Med bakgrunn i Engelsens funn ga Det stedlige fabrikktilsyn flere pålegg. Bruk av blymønje for tetting av plateskjøter ble forbudt, og alle arbeiderne måtte få veiledning i hvordan blyforgiftning oppsto, hva slags symptomer den ga og hvordan arbeiderne kunne beskytte seg. Alle som hadde arbeidet med bly hadde blitt undersøkt, flere nye tilfeller av kronisk blyforgiftning hadde blitt oppdaget, og en rekke av arbeiderne var såkalte blybærere. Det betød at de hadde vært blyeksponert, eventuelt forgiftet, men var symptomfri. Forgiftningen kan da være latent, og blusse opp senere, eksempelvis ved en infeksjon.Sommerfelt-Pettersen/Ongre 2004, s. 3236
Medieomtale og blykommisjonen
Engelsens undersøkelser og funn av blyforgiftning ved Marinens hovedverft fikk bred omtale i avisene, både lokale og riksaviser, særlig i årene 1932–1933. Det var artikler om saken i Arbeiderbladet, Tidens Tegn og Dagbladet. I november 1933 opprettet regjeringen en kommisjon som skulle undersøke saken. Tilfellene av blyforgiftning skulle granskes, likeså arbeidsforholdene ved Marinens hovedverft, og forhold ved andre verft og tilsvarende virksomheter skulle undersøkes. Kommisjonen ble ledet av professor Peter Fredrik Holst (1861–1935), og besto ellers av professor Klaus Hansen (1895–1971) og overlege Carl Arnoldus Müller (1886–1983). Den avgav sin innstilling i august 1935.
Komiteens innstilling ble imidlertid ikke offentliggjort. Både pressen og legenes fagtidsskrift krevde at innstillingen måtte bli offentliggjort. Regjeringen la i mai 1936 frem en stortingsproposisjon om sakene med blyforgiftning ved Marinens hovedverft. Saken ble grundig fremstilt, og med kommisjonens innstilling og høringsuttalelser som bilag. Rapporten fra kommisjonen viste at arbeidere ved Marinens hovedverft hadde blitt blyforgiftet, men omfanget var noe mindre enn først antatt. Marinens hovedverft hadde ikke vært nøye nok med å overholde påbudte forebyggende tiltak og ansvarsforhold vedrørende kontroll hadde vært oppstykket. Av de 46 mulige tilfeller av blyforgiftede arbeidere hadde Engelsen stått bak 44 av rapportene. Av disse var 5 forgiftet, 15 sannsynligvis forgiftet, 11 var tvilsomme, mens 15 ikke var forgiftet.
Overdriveler og simulering?
At det kunne være pasienter som overdrev når det gjaldt symptomer på blodforgiftning var Engelsen klar over, og han utelukket heller ikke at noen av hans pasienter simulerte sykdom. Han anså imidlertid at for flertallet av pasientene gikk det heller andre veien, at de blyforgiftede fikk en såkalt symptomatisk diagnose (basert på pasientens subjektive følelse og legens vurdering av samme).Sommerfelt-Pettersen/Ongre 2004, s. 3237
Mange av arbeiderne som hadde blitt rammet av blyforgiftning ved Marinens hovedverft hadde nok fått diagnoser som nevrasteni (nervetretthet, en diagnose som ikke lenger er i bruk), nervøsitet, magekatarr og forstoppelse, fordi den egentlige årsaken til deres helseplager ikke var forstått.
Erstatning og pensjoner
De arbeidere ved Marinens hovedverft som hadde fått påvist blyforgiftning kunne ha krav på både erstatning og pensjon fra bedriften, som altså var helt statseid. Den offentlige kommisjonen som hadde undersøkt saken mente at et økonomisk oppgjør for de som hadde fått helseskader var viktig. Det var imidlertid vanskelig å stille diagnose, den var dels basert på skjønn, og det var krevende å bestemme i hvor stor grad den enkelte arbeider hadde fått redusert arbeidsevne. Kommisjonen fant færre blyforgiftede enn hva Engelsen hadde diagnostisert, og diskuterte om enkeltpersoner eller institusjoner kunne kritiseres for å ha gitt saken for store proporsjoner. Ved gjennomgang av medisinske journaler ble kommisjonens konklusjon at de syke hadde blitt nøye undersøkt, og at de opprinnelige symptomene kunne ha blitt svakere fordi arbeidere som var rammet hadde blitt holdt vekk fra arbeid med bly og blyforbindelser.
I oktober 1935 skrev Engelsen følgende til Forsvarsdepartementet: «Som læge for de blyforgiftede vil jeg oplyse, at jeg nu betrakter dem som sjøfolk i havsnød, som trenger øyeblikkelig hjelp.» Myndighetene bestemte i 1936 at det skulle gis 2000 kroner i erstatning til 28, og 1000 kroner til 12 blyforgiftede arbeidere og pensjonister. Til 16 arbeidere ble det foreslått forhøyet pensjon, 1450 kroner i året, mens én arbeider fikk 1700 kroner i året i pensjon. For å vise beløpenes størrelse, så var årslønn for en verftsarbeider rundt 2000 kroner.
For å få erstatning (overlevelsesrente) etter en arbeider, utsatt for blyforgiftning, som døde av lungebetennelse i februar 1940, gikk enken til sak mot Marinens hovedverft. Overlege Carl Arnoldus Müller som hadde vært medlem av kommisjonen var utnevnt som sakkyndig vitne, og hevdet at arbeiderens død ikke var knyttet til hans blyforgiftning. Engelsen var også utnevnt som sakkyndig vitne og påsto det motsatte, at kronisk blyforgiftning kunne være latent, og at «organismens celler er skadet og motstandskraften overfor infeksjon som lungebetennelse er svekket». Oslo byrett dømte i april 1943 staten ved Rikstrygdeverket til å betale erstatning til enken etter verftsarbeideren. Saken endte til sist i Høyesterett, men før dom falt der, ble partene enig om et forlik.
Utmerkelser og priser frameless|upright=0.25 Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden (1936) frameless|upright=0.25 Østterike-Ungarns Røde Kors' ærestegn av 2. klasse, med krigsdekorasjon
Priser 1936: Schiøtz medalje for hygienisk forskning«Mottakere av UiOs medaljer (samlet oversikt)»1936 ble han tildelt Universitetets gullmedalje for hygienisk forskning for en avhandling om blyforgiftning. Av universitetets årbok fremgår det at han hadde «levert et grunnleggende arbeide med hensyn til den viktigste av alle yrkessykdommer, blyforgiftning»
Referanser
Kilder Jan Sommerfelt-Pettersen og Aksel Ongre, «Enda en folkefiende – om Harald Engelsen og blyforgiftningssaken i Horten», i Tidsskrift for Den norske legeforening, nr. 24, 2004. Jan Sommerfelt-Pettersen, «Røde Kors’ helsearbeid for sjøfolk», i Michael, 2020; 17 : Supplement 25
Kategori:Norske kommandørkapteiner Kategori:Norske leger Kategori:Militærleger Kategori:Forsvarsmedaljen med laurbærgren