Margaret Alice Murray (1863–1963) var en britisk egyptolog, arkeolog, antropolog, historiker og folklorist . Hun arbeidet som den første kvinne i stillingen som lektor i arkeologi i Storbritannia, og var ansatt ved University College London (UCL) fra 1898 til 1935. Hun fungerte som president for Folklore Society fra 1953 til 1955, og virket som produktiv publisist på flere fagområder. I dag er Murray mest kjent for sin bok The Witch-Cult in Western Europe fra 1921.

Liv og virke Murray ble født inn i en velstående engelsk middelklassefamilie i Calcutta i Britisk India. Oppveksten tilbrakte hun dels i India, dels i Storbritannia og Tyskland. Hun tok også utdannelse som sykepleier og sosionom i India.

Utdanning I 1894 startet hun studier i egyptologi ved University College i London under veiledning av professor William Flinders Petrie, som var en viktig pådriver i å oppfordre henne til å skrive og publisere artikler. Han utnevnte henne også til juniorforeleser i 1898. Parallet med dette lærte hun hieroglyffer under Dr. Walker og senere under Alan Gardiner. I 1902–1903 deltok hun i Petries utgravninger i Abydos i Egypt, hvor hun oppdaget Osireiontempelet. I påfølgende sesong ble hun satt til å undersøke Saqqara-kirkegården. Begge disse oppgavene førte til at hun vant renommé som arkeolog og egyptolog.

Feltarbeid og tidlig forskning Parallelt med stillingen ved University College ga hun kurs for allmennheten og forelesninger ved British Museum og ved Manchester Museum. Det var gjennom sin tilknytning til museet i Manchester at hun i 1908 ble satt til å lede arbeidet med utpakkingen av den ene Khnum-nakht-mumien fra den berømte brødrekrypten. Ved å være den første av sitt kjønn til å lede en slik oppgave, ble hun også på dette felt en foregangskvinne. Under erkjennelse av den betydelige interessen som hersket i England for kunnskaper om det gamle Egypt, forfattet hun flere populærvitenskapelige bøker innemfor fagområdet egyptologi.

Som forsker ble Margaret Murray et fremtredende medlem av Women's Social and Political Union, og var spesielt opptatt av å bedre kvinners status innen akademia. Utbruddet av første verdenskrig hindret henne i å reise tilbake til Egypt for å følge opp hypotesen om at de kristne hekseoprosessene var kommet i stand for å utslette de siste rester av førkristen, hedensk religion knyttet til en hornete guddom. Hennes heksekultteori ble senere motbevist, og hennes folkloristiske metoder diskreditert. Men i samtiden vakte ideene stor oppmerksomhet, og de øvde også en avgjørende betydning på den nye religiøse bevegelsen Wicca.

Gjennom utgravningsarbeidene av de forhistoriske Malta og Menorca i perioden 1921 til 1931 fant hun atskillig interesse for folkloristisk spørsmål. Noe som førte til at hun i årene 1953 til 1955 påtok seg vervet som president for Folklore Society,

Æresbevisninger

I 1927 ble hun æresdoktor, og i 1928 ble hun utnevnt til assisterende professor. Det året hun pensjonerte seg, i 1935, besøkte hun de britisk styrte områdene av Palestina, som også inkluderte dagens Israel og Jordan, for å bistå Petries i utgravningen av Tall al-Ajjul. I 1937 ledet hun en mindre utgravning i Petra i Jordan. Hun fortsatte å forelese ved University of Cambridge og ved City Literary Institute, og hun publiserte bøker og artikler helt frem til sin død, hundre år gammel.

Som hun ble eldre ble Margaret Murray for sin kunnskapsbaserte og utrettelige innsats innen arkeologien gitt kallenavnet «The Grand Old Woman of Egyptology».

I 1975 slo historikeren Norman Cohn fast at Murrays «kunnskaper om europeisk historie, selv engelsk historie, var overfladisk» og preget av metodiske inkonsekvenser, og tilføyde at ideene var «forankret i overdrevne og forvrengte versjoner» av Frazers allerede foreldede standpunkter.Cohn 1975, op. cit. Samme år beskrev den internasjonalt anerkjente religionshistorikeren Mircea Eliade Murrays arbeid som aldeles «håpløst utilstrekkelig» og inneholdt «utallige, utilgivelige feil».

I 1996 innvendte den feministiske historikeren Diane Purkiss at selv om Murrays tese bar på flere usannsynlige slutninger som måtte forkastes, følte hun at mannlige forskere som Thomas, Cohn og Macfarlane hadde benyttet muligheten til å innføre androsentriske tilnærminger ved å rakke ned på Murrays feministiske standpunkter.

En bibliografi over Murrays publiserte verker finnes publisert i Folklore av Wilfrid Bonser i 1961. Hennes nære venn, Margaret S. Drower, produserte en selektiv, posthum bibliografi i 2004, og et tilsvarende utvalg kom også med Kathleen L. Sheppards biografi over henne fra 2013.

Margaret Murray giftet seg aldri, men var fullt ut dedikert til arbeidet og til formidlingen av sin fag. Hva hun tjente på sine bokutgivelser forsvant i reiseutgifter.

Se også

Johann Jakob Bachofen Howard Carter James Frazer René Girard Robert Graves Flinders Petrie

Referanser

Kategori:Folklorister Kategori:Britiske arkeologer Kategori:Britiske egyptologer Kategori:Britiske antropologer Kategori:Fødsler i 1863 Kategori:Dødsfall i 1963